Beyond the Gates
Garage, Bergen
26.-27.08.2016
Fredag
Fredagen sparkes i gang av Black Magic (8/10), og for en forfriskende hardrockvind som blåser gjennom kjellerlokalet! Det er fristende å hoppe over referanser til tidlig Maiden og Rainbow, og heller sammenligne med kontemporære retro-helter som Horisont og The Devil’s Blood: Black Magic hører absolutt til i det gode selskap, noe publikum også gir tydelig uttrykk for. Solid og stilsikker fremføring til tross: Litt kommunikasjon med publikum skader ikke!
The Spirit Cabinet (6/10) hilser fra Nederland, og er anført på vokal av Willem, kjent som vokalist, gitarist og frontfigur i duoen Urfaust. Vi snakker klassisk heavy metal. Vi snakker også om et band hvis ferdigheter ikke helt later til å matche pasjonen deres, og tidvis er det sjarmerende skranglete. Slik sett passer de jo perfekt som oppvarming for et av metalhistoriens store skrangleband dagen etter. Dessuten må jo bandet sies å ha fått en tøff jobb som følger etter kanskje festivalens store høydepunkt med Black Magic, som jo totalt tok kontroll over Garage. Låtene svinger dog, og klassisk metal er aldri feil i festivalsetting.
«If theywouldrather die theyhadbetter do it, and decreasethesurpluspopulation», sier Ebenezer Scrooge i Charles Dickens’ En Julefortelling. Han er av forfatteren modellert på tankene av den britiske presten, politiske og økonomiske tenkeren Thomas Malthus. Tonen er satt for å snakke om det irske ensemblet som har tatt sitt navn fra hans virke, Malthusian (7,5/10). De følger i tenkerens spor, der Malthus sommeren i 1799 reiste i Norge, følger kvartetteten fra smaragdøyen opp med en sommertur i 2016. På programmet står det å legge Bergen fullstendig i grus med blytung death metal. Etter endt konsert er det egentlig bare en konklusjon som er gyldig, og det er den at bandet lykkes med prosjektet vi har tillagt dem; de la Bergen ubønnhørlig for sine knær, og presterte også å gi oss en av festivalens bedre konserter. Svartedauen og potetpesten forenes altså finfint idet Malthusians toner flyter mellom de syv fjell.
Kveldens entré sørger Degial (8/10) for når vokalisten humper inn på scenen med krykker, for så å kaste disse og hinke bort til mikrofonstativet mens noen henger på ham gitaren. Konserten videre er en oppvisning i hvordan man på storartet vis forvalter den svenske metal-arven. Degial er simpelthen noe av det beste nabolandet vårt har å by på for tiden. Selv med bare én fot står bandet stødig i landskapet mellom death og black og formidler en stemning som man må tilbake til metal-pionérene på tidlig nittitall for å finne.
Det er ikke enkelt å følge opp etter Degial, men Deströyer 666 (4/10) gjør et helhjertet forsøk. Bandet fra andre siden av kloden får god respons fra publikum, men musikken når ikke frem til anmelderens hjerte. Det hele føles litt påtatt, både musikalsk og stilmessig, et inntrykk som på ingen måte reddes av vokalistens gjentatte bruk av ordet «cunt» mellom låtene. Kanskje er det så enkelt at Deströyer 666 ikke klarer å følge opp når et av Nordens beste band spiller før dem.
Lørdag
Saturnalia Temple (5/10) er et fryktelig seigt stonerdoom-band, hvor en fint kan ta en toalettpause og komme tilbake til samme riff. Bandet er både stilsikre og velspilte, men skal en tolke på oppmøte og engasjement, så er fremdeles sjangervalget noe for de aller mest spesielt interesserte. Det forekommer en del avslappet øldrikking og slapp hodenikking rundt i lokalet, men mest av alt bærer det preg av å være et pauseskjær og tidlig på en firedagers festivals siste dag.
Festivalpublikummet har åpenbart gledet seg til Gehennah (5/10), og det merkes på køene i baren at budskapet om rusens gleder omfavnes av mange. Dessverre klarer ikke svenskene å overbevise helt fra scenen, og selv om det spilles en del fyrrige (og festlige) låter, så er følelsen nærmere en dau øl enn en sprudlende og duggfrisk en.
Omtrent det motsatte kan sies om Nekromantheon (8/10). De unge veteranene gjør som de pleier, nemlig full gass, trøkk og tenning. Innimellom i overkant heseblesende, men de drar det alltid i land gjennom solide ferdigheter. Perfekt avslutning med Rise, Vulcan Spectre.
Noen var kanskje litt skeptiske til Venom Inc (9/10), men det kan herved slås fast at det neppe er mulig å finne en mer perfekt måte å avslutte festivalen på. Venom er så klassisk metal som det er mulig å få det, og for mange er «konseptet» Venom først og fremst låtene, og i mindre grad hvem som fremfører dem. Da er det desto kulere å se legendene Mantas og Abaddon gjennomføre til 666 i stil, godt hjulpet av Tony Dolan. Klassikerne kommer en etter en, og hele Garage gauler med på de velkjente tekstlinjene. Parademarsj herfra til helvete!
Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik
Foto: Christian Misje