High On Fire + Jagged Vision Hulen, Bergen 28.10.2015
Dessverre måtte Monolithic avlyse oppvarmingsjobbene sine på disse konsertene, og i Bergen var det Stavangerbandet Jagged Vision (4/10) som steppet inn. Som flere andre band fra det området så er det en hardcore- og metal-hybrid de spiller, men hverken låtmaterialet eller sceneopptredenen er i nærheten av band som Purified In Blood eller Kvelertak. Litt lite folk og noe tekniske problemer hjalp ikke, men å mase så mye om det fra scenen hjelper heller ikke. De har en del kule riff og bandet spilte stødig, men de manglet den energien en slik konsert trenger. Samtidig hadde ikke vokalisten en spesielt god kveld. En ting er at den type hardcore-vokal kan være kjip, men han hørtes veldig anstrengt ut og så ut som om han slet med å få til vokalstilen gjennom konserten.
Da High On Fire (8/10) gikk på, var Hulen blitt bra fylt opp og trioen gikk hardt ut med The Black Plot fra deres ganske så ferske album, Luminiferous. Store deler av setlisten ble da også hentet fra den plata. Publikum tok godt i mot det nye materialet, og det var god stemning hele veien. Som forventet var lydnivået fra scenen høyt. High On Fire har spilt en del i Norge de siste 10 årene, men det var kult å se dem på Hulen til en forandring. Testosteronmetallen til bandet passet godt inn i Hulens lokaler. Innimellom de nye låtene fikk man selvsagt servert noen eldre kjenninger som Death is this Communion og Cometh Down Hessian. Som vanlig leverte Matt Pike og gutta, og de spilte rått og tight. Etter å ha sett bandet en del ganger nå, er det å se High On Fire nesten blitt som å gå på konsert med Motorhead eller Slayer. Det er likegyldig hvilke låter som spilles og om den siste plata er like god som den foregående, man vet likevel at det kommer til å bli en bra konsertopplevelse. Når de avsluttet med Fertile Green og Snakes for the Divine var de fleste godt fornøyde og lettere døve. Da er det vel bare å glede seg til neste High On Fire konsert.
DØDSENGEL + TUSMØRKE + INCULTER + GRAVY JONES Det Akademiske Kvarter, Bergen 17.10.2015
Det er 666 år siden svartedauen tok livet av to tredeler av Norges befolkning, og dette må jo feires. Under tittelen Smitteveien gjennom Norge: 666-årsjubileum for svartedauen, er det satt opp fire konserter, der den første var under Til Dovre Faller-festivalen på Dovre. I Bergen ble den andre konserten satt opp på Kvarteret, og det skulle vise seg å bli en variert kveld. Som på alle disse kveldene ble det hele startet med en forelesning av professor emeritus Ole Jørgen Benedictow. Det var ganske godt oppmøte såpass tidlig på kvelden, og foredraget om svartedauen ble godt mottatt.
Gravy Jones
Første band på var Gravy Jones (6/10) som er et relativt nytt band fra Bergen. Her går det i 70-talls rock med elementer fra psykedelia og hardrocken, og det låter helt på det jevne. Enkelte partier funker veldig bra, men låtene er litt for standardiserte og vokalen er ikke god nok. De mangler litt identitet, og minner for mye om mange andre 70-tallsinspirerte band.
Inculter
Ungdommene i Inculter (7,5/10) leverer alltid, og det gjorde de denne kvelden også. De er et av Norges tøffeste thrash metal-band, og det låt som vanlig knalltøft. Grunnet litt kjip lyd og tamt publikum står dette som kanskje den svakeste konserten jeg har sett med dem, men det funket bra likevel.
Tusmørke
Gjengangeren i denne feiringen er Tusmørke (4/10), som også gjorde en utvidet konsert med det halvtimes lange verket Sankt Sebastians Alter. De hadde også med seg Øystein Bech Gadmar på dreielire og tussefløyte, og han var et godt innslag i besetningen. Ellers ble dette en ganske kjip opplevelse. Konserten var alt for lang, og med så mye tåkeprat mellom låtene ble mange ganske lei. Musikalsk har Tusmørke en del å fare med til tider, men det holdt ikke mål denne kvelden. Det ble for mye tull og tåkeprat.
Dødsengel
Publikum var dermed nærmest halvert da Dødsengel (7/10) gikk på scenen, og konserten led noe under det. Bandet spilte bra, og deres form for black metal er både variert og noe annerledes. Stemningen ble dessverre noe amputert av den kjipe lyssettingen, noe som er synd da bandet legger en del energi å skape stemning.
Neste del i denne feiringen er i Oslo den 30. oktober på Vulkan Scene med Tusmørke og Koldbrann, og siste del er i Trondheim på Blæst den 27. november med Tusmørke og Dødsengel.
Våre coverstjerner Iron Maiden slipper fredag 4. september sitt etterlengtede nye album, The Book of Souls, som er anmeldt til 9,5 av 10 i det siste nummeret av Metal Hammer Norway! I den anledning er vi med på å presentere forhåndslyttinger i flere norske byer. I Oslo har vi begrenset kapasitet, og dermed er det duket for konkurranse!
Du og en venn kan få muligheten til å høre albumet i morgen, torsdag 3. september kl 18, sammen med totalt 50 inviterte personer! Alt du behøver å gjøre, er å fortelle oss i kommentarfeltet under hvilket Iron Maiden-platecover du synes er deres aller beste. Vi trekker fem vinnere i løpet av ettermiddagen, som alle får muligheten til å ta med seg en kompis.
NB – Det er 18-årsgrense på arrangementet, og vinnerene er selv nødt til å komme seg til Oslo sentrum, der det foregår!
Islendingene i Misþyrming (7,5/10) fikk æren av å åpne det som må være bortimot Norges triveligste festival. Det er tydelig at interessen for bandet er stor, ettersom det første som møter oss utenfor Garage er en evig lang kø, men vi får foten innenfor akkurat idet de begynner å spille. I den lille kjelleren, som heldigvis ikke har rukket å bli for varm ennå, har det allerede fylt seg opp bra med folk. Lyden er som en massiv vegg der brutale partier blir avbrutt av catchy, intrikate melodilinjer – noe som gjør at Misþyrming skiller seg ut i mengden av nyere black metal-band. Söngvar Elds Og Óreiðu er tittelen på deres første og eneste utgivelse, og konserten består naturlig nok i hovedsak av materiale fra denne. Overraskelsen er derfor stor når siste låten i settet er Funeral Mists The God Supreme og Arioch entrer scenen, noe som nærmest fører til kollektiv bakoversveis på de fremmøtte i lokalet. Mektig avslutning på en ellers kul konsert.
ZOM
Ett ord beskriver det best: Stygt. Om enn ment som et kompliment, så er det ganske så beskrivende for dublinerne i ZOM (6/10). Irene kan høres ut som Celtic Frost og Godfleshs løsunge, unnfanget på nachspiel etter inntak av et fjell med amfetamin og syre, mens spriten renner som både høst- og vårflommen på Østlandet. Variasjon i lydbildet er nok ikke bandets sterkeste side, da det stort sett er mengder av slag i trynet absolutt hele tiden. Det er nok heller ikke meningen å utrykke seg annerledes. Bandet starter veldig bra og avslutter veldig bra, men det hadde nok vært fordelaktig med et noe kortere sett. Uansett, et band å følge med på videre.
One Tail, One Heads
One Tail, One Heads (9/10) herlig primitive, illsinte ulyd, aggressive framtoning, strålende demoer og EP-er har gitt bandet et svært godt rykte. Bandet leverer varene til i hvert fall ni i stilen. Sånn for min egen del kunne jeg godt hørt The Splendour of the Trident Tyger fremført hver eneste dag. Luctus og gjengen kommer med plate i år, noe som helt sikkert vil være en kandidat i kategorien årets beste utgivelse. Den svensk-norske trønderbanden fremsto som en helstøpt og hardtarbeidende satanisk dommedagsmaskin.
Ascension
Tyske Ascension (8/10) hadde jeg i forkant registrert at absolutt var interessante på plate, men hadde ingen anelse om at de live ville bli det klassiske dette-må-jeg-høre-masse-på-i-etterkant-av-festivalen-bandet. For det ble de. Bandet kom på scenen ikledd helsvart, sminket like helsvart, men med vokalisten i hvitt, og med hvit sminke – for kontrasteffekt, vil jeg anta. Alle sammen med diverse symboler – hovedsakelig det tematiske med triangelet som en kjenner også fra bandets logo – som de vel alle bar i pannen. Det musikalske tok seg opp allerede med One Tail, One Head, men det steg enda noen hakk med Ascension, som også, i likhet med Nidaros-banden, hadde lyden på sin side. Med odde takter, nikk i retning Emperor, Watain, Dissection, store stemninger og spennende komposisjoner trollbandt de massene, til tross for at enkelte kommenterte at det ble kjedelig i lengden. Det kan hende atonal avantgarde black metal med mangel på black ‘n’ roll-riff rett og slett ikke falt i smak. For mange av oss falt det så visst i smak.
Marduk
Jeg hadde tenkt å unngå referanser til tanks eller krig i anmeldelsen av Marduk (8/10), men det ble uunngåelig. Om man ser på et band som Dimmu Borgir som en strømlinjeformet el-bil i neonrosa, eller Darkthrone som en velholdt blå Volvo Amazon, så er Marduk den mest brutale, beksvarte panservognen du kan tenke deg. Morgan Håkansson og hans menneskefiendtlige kompani ruller over motstanden, tar ingen fanger, og selv om de ikke vinner så overgir de seg aldri. Åpningen med Frontschwein og The Blonde Beast er hyperkonsentrert arsenikk i fiendens drikkevann, og på veien rekker de jammen meg å spikre Jesus på korset og skjende liket hans etterpå. Slay The Nazarene, Burn My Coffin og Warschau kommer også fryktelig, i ordets rette forstand, godt ut av det.
Fredag
Morbus Chron
Morbus Chron (8/10) imponerte stort med både sine musikalske evner og med profesjonalitet på showfaktoren. Old school death metal med tunge, progressive elementer krever dog sitt av det perseptuelle apparat, så at salen ikke var riktig fylt opp var vel egentlig bare å forvente. Dessuten var bandet første orkester å skue denne fredagen, og en må jo kunne forvente at en del festivalgjengere gjerne hadde forfrisket seg rikelig allerede kvelden i forveien, og at det derfor tok litt tid å få klasket flintsteinene tilstrekkelig sammen til at det oppstod riktig gnist. Riktignok tok engasjementet seg opp gjennom konserten, men bandet hadde definitivt fortjent en senere spot, i hvert fall om en skal se på bandkvaliteten på tvers av de tre dagene.
Bölzer
Bölzer (6/10) har jeg lært at er et av de bandene som virkelig er i vinden om dagen. Duoen har ikke gitt ut mye materiale, men har likevel rukket å spille på en rekke større festivaler, deriblant Maryland Deathfest. Live er det formidabelt hvor mye energi de to klarer å få til fra scenen, men dessverre hviler litt for mye på størrelse og karisma hos frontfiguren KzR. Trommespillet til HzR blir litt vel ordinært og uinspirerende, og det er liksom også litt tomt på scenen, uansett hvor mye en setter mikrofonen opp som Lemmy, står bredbent, og tar all den plass en kan. Jeg har hørt mer spennende black/death doom før, men må selvsagt sjekke etter hvordan det var på plate igjen nok en gang, siden det jo tross alt er så bejublet blant forståsegpåere.
Tribulation
Svenske Tribulation (9/10) fortsetter gjennom tåken. Bandet har levert tre formidable album på rad, og selv må jeg si at jeg er overrasket over at de ikke spiller senere på kvelden. På den annen side er det topp, da publikum virker meget fokusert. Tribulation når etter hvert ut meget bredt uavhengig av hvor mange dristige sporvalg de tar på veien; det er dog en total skandale at Spell, fra 2013s beste album, The Formulas of Death, ikke blir spilt på Garage denne gangen. Gitaristene Adam Zaars og Jonathan Hultén tar mye av fokuset foran på scenen, mens bassist og vokalist Johannes Andersson sprer vrede, nokturne vers utover publikum og limer bandet sammen i nært samarbeid med den strålende trommeslageren Jakob Ljungberg.
Zemial (7,5/10) led litt under at det ble altfor tydelig at bandet var et enkeltmannsforetak med innlånte hjelpere. Her handlet alt om komponist, trommis og vokalist Archon Vorskaath, som også må sies å ha vært denne kveldens mest elegante stikkesvinger, med noen riktige fine touch. En kunne høre at han primært må være trommeslager – eller en regner jo med det siden det er instrumentet han har valgt i live-sammenheng, tross at han på album gjerne trakterer alle instrumenter selv. Det var ikke mange andre med like stor følelse i anslagene, for å si det slik. Den slags er alltid særdeles hyggelig å lytte til, for i metal er det mye klask-til-trommene-med-all-kraft-du-er-god-for-og-det-med-samme-kraft-konstant. Ikke bare det, men Herr Vorskaath turte å holde hi-haten lukket også, noe som til dels virker å være fremmed for mange ekstremmetal-trommiser. Zemials progressive blanding av thrash-, heavy-, og black metal gjorde bandet temmelig annerledes også, og noen løsninger bringer nær sagt fram det fårete gliset, fordi det er så uortodokst. La det være sagt at det ikke på noen måte betyr at en ler av løsningene, snarere at en finner dem originale og underholdende. Zemial går nok også noen runder utover høsten.
Archgoat
Archgoat (7/10) er meget sterk kost for store deler av publikum såpass langt ut på kvelden, jeg vil tippe at i hvert fall halvparten gikk opp i baren over for å høre på godt over middels høy Judas Priest eller lignende, og noen gikk sikkert også hjem for å lade opp til morgendagens bataljer. Erkefinsk og guttural black metal er ikke for alle, men Archgoat kan sine kunstner. Det hadde nok allikevel vært å foretrekke med en tidligere start for festivalens mest grumsete band. Geitens representanter i Finland startet opp i 1989, og etter en lengre pause kom de tilbake i det dunkle rampelyset i 2004. Bestialsk, messende og nådeløst er dette et band som tar black metal til et nivå andre band sjelden våger å bevege seg nær. Et nihilistisk, livsforaktende beksvart helvete.
Lørdag
Dread Sovereign
Dread Sovereign (9/10) er Primordial-sjef Alan Nemtheangas egen lille lekegrind. Bandets 80-tallsinspirerte blanding av doom, heavy- og black metal passer Garage som hånd i slåsshanske, og dublinerne sørger for en beinhard start på den andre dagen av festivalen. Bandana-kledde Nemtheanga på bass/vokal og gitarist Bones er ingen nybegynnere i den noble grenen «showmanship», som det heter på godt norsk, og med trommis Sol Dubhs stødige driv bak slagverket blir glisene bredere og ølglassene løftet stadig høyere ute blant publikum etter hvert som konserten skrider frem. Bandets egne låter krydres med Venom-coveren Live Like an Angel (Die Like a Devil), noe som bidrar ytterligere til en fin variasjon mellom seige doom-partier og riff hentet fra den klassiske hardrocksboka. Med utsagn som «This is a song about drinking whisky» legger ikke akkurat Nemtheanga noen demper på den allerede gode stemningen blant publikum i Bergen heller, og som første band ut er dette rimelig innertier fra Beyond the Gates sin side. Eventuelt innernier, man kan da ikke ta helt av heller.
Spectral Haze
Det er langt mellom gode space rock-band her til lands, eller space rock-band generelt, men Spectral Haze (7/10) er dyktige fakkelbærere for en slik type psykedelisk og hard musikk. Konserten fikk en trang fødsel med tekniske problemer, men etter litt fikling ble det da omsider lyd i samtlige instrumenter, inkludert en sentralt plassert theremin, traktert av Elêctrïc Stårlïng (kanskje bedre kjent som Krizla fra Tusmørke). Den famlende starten glattes snarlig over, og innen kort tid rocker det stødig av Spectral Haze. Dronete, jam-aktige sesjoner avløses av Sabbath-inspirerte riff, og Spacewülffs klangfylte vokal ligger hele veien svevende i bakkant av lydbildet, som et insisterende ekko. Tidvis føler man at thereminen havner litt vel mye i fokus, uten at det skal brukes som noe kronargument i anmeldelsen. God stemning og hard rock, mer kan man strengt tatt ikke forlange.
Ranger
Finsk speed metals store sønner Ranger (9/10) leverte varene noe voldsomt på fjorårets Til Dovre Faller, og det var enormt fett å se dem igjen. Jeg kan vanskelig se for meg finnene levere en dårlig konsert, og selv om flyselskapet som leverte bandet til Bergen ikke klarte å levere bandets gitarer ser det ikke ut til å finte dem ut noe særlig. Helstøpt, underholdende, tett, tungt og feiende flott. Et rett og slett fremragende orkester, å påstå noe annet er rett og slett både tarvelig og udannet. Rise, Knights Of Darkness!
Grave Pleasures
Finnene i Grave Pleasure (7,5/10) bemerket seg på flere vis. For det første med en vakker blond dame i form av leadgitarist Linnéa Olsson (OK da, for våre kvinnelige leseres del, så kan det sies at vi ble enige om at vokalist og frontmann Mat «Kvohst» McNerney var en pen mann, sånn for å ha objektiviseringen på det rene). Kanskje mer påfallende – og da mer enn videoshow og image som spiller på dystopi – er det at bandet fremfører denne formen for goth rock/new wave, tungt inspirert av Joy Division, på det som er en festival full av liksminkede mørkemenn. Dog stod Purson for psykedelisk progrock året før, og for mange av oss er dette velkomne pustepauser mellom alt det som handler om å være mest mulig umiddelbart ekstremt i fremtoning. New Hip Moon, Crying Moon, Death Reflects Us, og Genocidal Crush ble alle standsmessig utlevert fra scenekanten, og som det ble sagt under annonseringen av låten bærende samme tittel: “You Are Now Under Our Control”, og i akkurat det hadde nok Mat McNerney mye rett.
Angel Witch
Angel Witch (7/10) var et av de bandene i den originale NWOBHM-bølgen som aldri ble helt store på grunn av skifter i besetningen, en og annen oppløsning og andre knuter på tråden. Det har kun blitt en håndfull album opp gjennom årene, men bandet har allikevel alltid levert kvalitet. Settlisten er hovedsakelig bygget opp rundt bandets legendariske og velkjente selvtitulerte debutalbum. Låtene glir fint over i hverandre, og det er ikke mye som har forandret seg i lydbildet opp gjennom årene. Selv om ikke allsangen var like rungende som ved siste besøk lot publikum seg rive med på verdens enkleste refreng på tampen av konserten. Absolutt mer enn godkjent.
Tekst: Pål Ferstad-Løland, Pål T. Lystrup, Mari Thune, Sigurd Thune.
Den uken sommeren kom til Bergen fikk vi storslått besøk på Koengen ved Bergenhus Festning. Bergen var badet i sol, og stemningen i byen var upåklagelig. 23 000 billetter var revet bort til denne kvelden over et halvt år i forveien, og mange hadde kommet seg inn portene da Meshuggah (8/10) gikk på scenen til tonene av Marve Fleksnes-introen. Svenskene hadde fått æren av å varme opp for de gamle thrash-heltene, og benyttet sjansen til å takke hovedbandet for inspirasjon og grunnlag for å starte med musikk. Og for en oppvarming det ble! Meshuggah kjørte på fra første stund med sin vanvittige og tekniske death metal, og det satt som et skudd. Ikke alle blant publikum skjønte like mye av Meshuggah, men bandet ga faen og dro et ganske kompromissløst sett. Deler av publikum var dog med på notene, og de fikk ganske så god respons likevel. Vokalist Jens Kidman er en god frontmann, og så som vanlig rimelig gal ut der han banget etter de sære taktene. Det var også herlig å følge med på Thomas Haakes vanvittige stil bak trommesettet. Låter som Do Not Look Down, Rational Gaze og ikke minst høydepunktet Bleed, gjorde dette til en flott start på kvelden.
James Hetfield, Metallica
En halv time før Metallica (8/10) gikk på, ble en gjeng med fans i hvite t-skjorter stilt opp midt på scenen. Der ble de under hele konserten. Sært opplegg, men for blodfansen er det muligens stort å se konserten på scenen med bandet. Metallica gikk rett i strupen på publikum da de entret scenen med Fuel, og stemningen på Koengen steg til skyene med en gang. Det ble ikke dårligere stemning da de fortsatte med For Whom the Bell Tolls og Metal Militia. Det var tydelig at mange fikk et godt nostalgikick av sistnevnte låt. Bandet virket sultne og gira denne kvelden, og gjorde en kjempejobb. Til og med Lars Ulrich klarte å gjøre unna store deler av konserten uten for mye snubling. Hetfield synger fortsatt bra, selv om han sliter enkelte steder. Rekken med King Nothing, Disposable Heroes og The Day That Never Comes roet ned tempoet noe, før de dro i gang deres ferskeste låt til nå, Lords of Summer. Som i og for seg passet greit denne sensommerkvelden.
Kirk Hammet, Metallica
Lightere og mobiltelefoner føk i været til tonene av The Unforgiven, og så ville Metallica gjerne vise at de kunne være like heavy som Meshuggah ved å spille Sad But True. De nådde kanskje ikke helt opp der, men god stemning var det likevel. De er heldigvis flinke til å trekke frem enkelte låter som sjelden blir fremført, og denne kvelden ble dette The Frayed Ends of Sanity. Meget bra! De fortsatte med låter fra samme album, og gjorde en grei versjon av One med bra lasershow og film på skjermene. Det er noe eget ved å høre over 20 000 mennesker synge med av full hals til en av metalhistoriens viktigste låter, og med Master of Puppets fikk man oppleve det. Magisk! Mer allsang ble det under The Memory Remains, før de dro i gang en fin versjon av Fade to Black og avsluttet hovedsettet med Seek & Destroy til stor jubel.
James Hetfield, Metallica
Ekstranummer kommer man ikke utenom, og hitrekken besto av en haltende versjon av Whiskey in the Jar, Nothing Else Matters og Enter Sandman, hvor de på sistnevnte slapp ut store Metallica-badeballer til publikums store begeistring. Metallica viste igjen at de er blant de største og beste stadionbandene som finnes, og jeg blir like overrasket over hvor bra de er som liveband hver gang. Selvsagt er det låter man savner på slike konserter, men settet denne kvelden var variert og hadde noe for enhver Metallica-fan. Det er bare å glede seg til neste gang.
Toxic Holocaust + Art of Deception & Brekkjern (support) Garage, Bergen 04.08.2015
Dette lå an til å bli en ganske hardtslående aften på Garage, men det virket som at mange fortsatt var på sommerferie. Stavangerbandet Art of Deception (5/10) åpnet kvelden, og det var rimelig tynt i rekken(e) i publikum.
De fem-seks som sto fremst var med på notene, og bandet gjorde så godt de kunne for å få liv i kjelleren på Garage. Bandets melodiske, men hardtslående death/thrash metal var grei nok, og det sto ikke på det tekniske. Men det låt for likt mange andre band, og litt mer sceneerfaring kan komme godt med fremover.
De brutale hardcore/punkerne i Stavangerbandet Brekkjern (6/10) fikk litt mer publikum, og de gjorde så godt de kunne for å få liv i publikum. Men, det ble med masse energi på scenen og lite i publikum.
Med sine korte og harde låter rakk de å spille ganske mange på sine 20 minutter, og tidvis var det ganske tøft – om man ser bort fra den tynneste gitarlyden man har opplevd på en hardcore-konsert på Garage på lenge.
Som et ledd i sin Europa-turné gjorde amerikanske Toxic Holocaust (7,5/10) hele tre konserter i Norge, og i overkant av hundre stykker dukket opp på Garage.
Joel Grind og hans menn kjørte hardt på fra første stund, og det låt som vanlig fett. Publikum våknet også til liv, og det ble tilløp til moshpit i løpet av konserten. Bandet utviser en enorm energi med sin old-school thrash metal, og godlåtene kom jevnt utover konserten. Ankepunktet er at når både tempo og låter er såpass like, så blir det litt ensformig i lengden. Likevel, Toxic Holocaust leverte en god konsert, og viste igjen at de er et av de bedre retro-thrash metal-banda som har kommet de siste 5-10 årene.
Det er ikke for ofte det er rockekonserter av et slikt kaliber på lille og særegne Landmark i Bergen, men lokalet fungerer overraskende godt til formålet. Den lille arrangørgruppen Perfect Sounds Forever har virkelig satset godt den siste tiden, og har den siste tiden bl.a. stått bak konserter med Mayhem og Swans. Så var det nå amerikanske Earth (9/10) sin tur, i forbindelse med deres lille norgesturné. På sett og vis er trioen opprinnelsen til drone/post-metal/doom-stilen, og Earth har vært en massiv inspirasjon for utallige band som har kommet etter. Ikke rart at det var rimelig fullt på Landmark denne kvelden. Earth har også et rykte på seg for å være et strålende live-band, noe de fikk vist til fulle i Bergen. Med karismatiske Dylan Carlson i spiss kjørte de i gang kvelden med There Is a Serpent Coming, og standarden for kvelden var satt.
Med seg har han Adrienne Davies på trommer og Bill Herzog på bass, og det satt som et skudd. Blytungt, seigt, repeterende, suggererende og hypnotisk. Davies har en fabelaktig trommestil og slår drittøft. Jeg kan ikke fatte at det går an å spille så tregt, og samtidig ha en slik groove. Carlson sine riff og gitarlyd er noe helt for seg selv, og det låt dritbra. I de nærmere to timene konserten varte var det flere låter fra siste plata Primitive and Deadly som ble spilt. I tillegg kom eldre kjenninger som The Bees Made Honey in the Lion’s Skull og High Command denne kvelden, og alle låtene ble dratt ut i sitt fulleste. Publikum var også lydhøre denne kvelden, og stemningen var meget bra og varm hele veien. Dette ble nærmest en perfekt kveld med god Roadburn-stemning i Bergen, og det er bare å håpe at bandet ser lengre enn Oslo også neste gang de skal til Norge.
