Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Tirsdag 2. august, 2022
Vi var selvsagt tilstede på årets utgave av Beyond the Gates i Bergen. Dessverre hadde vi ingen anmeldere tilstede før onsdagen, så her er et billedgalleri fra tirsdagen som en liten apettittvekker.
Alle bilder : Storm Drabitus
[espro-slider id=15958]
Tons of Rock Festival 2022
Ekerbergsletta, Oslo
Lørdag 25. juni, 2022
Tida flyr når man har det moro, og brått var altså siste Tons-dag over oss. Og atter stråler sola om kapp med hordene av lykkelige metallhuer på Ekebergsletta. Vi søker inn i skyggen på Vampire Stage, der Nestor (7/10) sørger for ypperlig underholdning av ypperste sort, og svenskenes 80-tallsinfiserte HÅRDROCK er akkurat hva vi trenger nå. De føyer seg pent inn i rekka av retrospektivt anlagte band som hyller rockens mest fargerike tiår, og det med et knippe låter som er så bra at det aldri bikker over til pastisj, men som tvert imot ville hatt et realt hitpotensiale i en rettferdig verden. Det er ikke til å stikke under en stol at vi hadde et lønnlig håp om å se Samantha Fox på scenen i duetten Tomorrow, som hun gjør med bandet på skiva, og hun tross alt er bosatt i Norge, men slik blir det ikke. Dette spiller dog ingen rolle fra eller til, men et lite skår i gleden er det derimot at bandet ikke får muligheten til å spille en av sine beste låter, 1989, på grunn av at de hadde tekniske problemer og mistet 10 minutter av spilletiden sin. For denne festivalen er særdeles strikte på scenetidene, noe som jo tross alt stort sett er en bra ting.
På hovedscenen er det så duket for en real oppvisning i ekstravagant stadionrock på sitt ypperste, og det fra selveste Turbonegro (9/10). Som seg hør og bør åpner de showet med The Age of Pamparius, og derfra og ut får vi en oppvisning i rockens forløsende og samlende kraft. For det må dessverre nevnes at både denne og alle andre konserter på det som bare skulle vært en vakker lørdag er farget av den grusomme og meningsløse skyteepisoden i Oslo sentrum natten før. Dermed varmer det ekstra å se mengden regnbuer på flagg, jakker og i ansiktene hos både publikum og band, og dette bandet er perfekt til å framkalle det samholdet og den inkluderende holdningen som rocken er ment å skape. Erfarne Turbojugend og førstegangs-festivalreisende, gæmliser og kids, nyforelska par og gamle gnurebukker – her er det rock nok for alle! Låtmessig begår bandet selvsagt ingen tabber, og selv om det alltid går an å ønske seg mer, er det en herlig mix av nytt og gammelt som gjelder, og allsangen ljomer like mye til Hurry Up & Die som til City of Satan og Get it On. All My Friends Are Dead er selvsagt dedikert til Hank von Helvete og når publikum begynner å synge på siste låt – selvsagt I Got Erection – før vokalist Tony Sylvester engang rekker å annonsere den, er sletta så fylt av kjærlighet at det er en fryd.
Samtidig skjer det saker og ting for de som ikke trives like godt i sola, for på Vampire Stage holder 1349 (10/10) fanen til “True Norwegian” black metal høyt, og leverer et forrykende show i teltet. Makan til et tempo fra blant annet trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad og co er det lenge siden vi har hatt privilegiet å få oppleve! Atmosfæren og sceneshowet var av en slik art at vi gleder oss stort til neste release party i mørket på Rockefeller. Og det er det eneste negative vi kan si om 1349, at de har gitt ut altfor få album! For dette var en helt vanvittig bra konsert.
På Scream Stage er det så duket for mer herlig norsk rock. Et av de friskeste pust på lang tid kom da Ricochets (7/10) entret manesjen for snart 25 år siden, og veien videre har vært full av høl og humper, guttær, men i dag framstår bandet som mer stabile enn noensinne. Vokalist Trond Andreassen har en av Norges ubestridt beste stemmer – kanskje DEN beste – og bandet har plenty låter som egner seg perfekt i festivalsola. Og flere av disse serveres, som Nobody Around, Pick up the Phone og When the Shit Hits the Fan, men underveis blir det kanskje litt i overkant mange blåtoner og neddempede låter for den delen av de oppmøtte som ikke allerede kjenner bandets katalog. Det får bli eneste pirk, men hadde de byttet ut noen av disse med flere bangers, og latt vidunderlige The Ghost of Our Love stå som eneste lei seg-låt, ville de garantert ha vunnet over enda flere nye fans.
Sist vi så Abbath (8/10) forlot han scenen i sinne på Infernofestivalen i 2017. Det hindret oss imidlertid ikke i å se frem til årets bidrag på Tons. Scream-scenen var dekorert med Dread Reaver-backdrop og et forseggjort frittstående stålskilt med Abbath-logoen. Ingen tvil om hvem vi skal se her, med andre ord. Olve og kompani sto for en bemerkelsesverdig støtterolle i det visuelle, hvilket bidro til å mørklegge denne ellers så solfylte fredagen. De åpnet settet med Acid Haze, et av høydepunktene på ovennevnte skive. Lyden var litt som så, men det trøkket bedre til etter et par låter. Moromannen fra Bergen er en sedvanlig entertainer, og det trakk så absolutt ikke ned på det musikalske. Eksempelvis er noe av det første han roper til publikum “Tons of Rock! Ich bin Abbath!” etterfulgt av et herlig langt brøøøøl. De fleste skjønner heldigvis at han har en helt egen måte å fange oppmerksomheten til publikum på. Bandet leverer låter av ypperste klasse, men alltid med en dose humor. Apropos oppmerksomhet! Ingen har sagt at det skal være lett å spille i fult sceneantrekk midt i varmeste juni, noe vi får høre under fremføringen av The Artifex, der han oppgitt roper “Fuck the sun. Fuck the sun. Fuck the sun!”. Denne typen oppmerksomhet holder seg gjennom hele settet, og publikum virker å være strålende fornøyd i det de runder av settet etter noen Immortal- og I-låter en times tid senere. Dette var gøy. Lenge leve Abbath!
Festivalens store høydepunkt for mange er også helgens eldste band, nemlig Deep Purple (7/10). Og i en helg der så mange av bandene representerer “dagens” generasjon av rock og metal, setter vi enormt stor pris på at en av sjangerens grunnleggere også blir hedret. Mange mente sogar at Purple burde vært headlinere denne lørdagen, men denslags surving og grumling holder vi oss for gode til. Viktigere da å konstatere at de gamle ikke bare er eldst, men de har både noen av de beste låtene og den mest ihuga fanskaren. Fløtt deg, din jypling, bestefar skal danse! Og la oss droppe alt pjatt om at stemmen til Ian Gillan ikke er hva den en gang var – mannen er 76 år gammal, for svingende! Når bandet drar i gang med 50 år gamle Highway Star, kunne de satt ei kråke med strupekreft bak mikrofonen uten at det hadde spilt noen rolle, for med dunderhuset Ian Paice og Roger Glover på trommer og bass, groover det så sinnsykt at ingenting annet spiller noen rolle. Dessuten er vi for opptatt av å synge med selv til å bry oss om flisespikkeri. Låta avløses tvert av Pictures of Home, også denne fra jubilant-albumet Machine Head, og i løpet av settet får vi totalt 6 låter fra samme skive. Det hadde nesten vært på sin plass dra inn de to siste låtene også, og kjørt et fullt jubileums-sett, men det er virkelig ikke vår oppgave å lære faren vår å… bestemme settlister. Dessuten er de to nye låtene, No Need to Shout (2020) og Uncommon Man (2013) såpass gromme at vi også gjerne skulle hatt mer fra bandets siste skiver. Sistnevnte er da også en av flere låter der bandets nyeste medlem, Don Airey, som “bare” har vært 20 år i bandet, får briljert. Bandets svakeste ledd er gitarvikar Simon McBride, som på alle vis er en habil gitarist, men som ender opp med å låte litt for klinisk og skoleflink. Alt dette er dog glemt i det magiske øyeblikket når det faller noen lette små regndråper over oss under When a Blind Man Cries, og når de avslutter med tospannet Hush og Black Night ser vi en gjeng tenåringer som åpenbart er her for å hedre den nye metallen gynge i takt. Ingen grunn til å pensjonere seg på en stund, karer!
Det blir sagt at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Trettifire år er så lenge Paradise Lost (9/10) har eksistert, og trettito så lenge undertegnede har eksistert uten å hittil ha sett dem live. Per dags dato har bandet rukket å utgi 16 studioalbum, hvorav siste – Obsidian – er fra pandemiens år 2020. Kvaliteten (eller bør jeg si kreativiteten?) har vært litt frem og tilbake siden ’88, så gleden var stor da det ble gjort klart at deres ikoniske album Draconian Times skulle bli fremført i sin helhet på Tons of Rock. Dette er et album som vokser for hver lytterunde; en blomst som sakte, men sikkert åpner seg under sola. Klarer de å leve opp til disse forventingene de har skapt i studio også på scenen? Nick Holmes sin vokal er tydelig, gitarene håndteres følsomt, men hardt, bassen til Edmondson er pulserende og Väyrynen hamrer til på trommer. Holmes imponerer attpåtil med å tilføre samme intensitet og desperasjon i vokalen live som på skive. Fokuset er 100% på musikken, og publikum lever seg inn i denne magiske stunden fra første til siste låt. Her fikk vi kvalitet og kreativitet servert på sølvfat, og vi sitter igjen med et ønske om at det ikke skal gå 32 nye år til neste gang.
Noen band kan gjøre nesten hva de vil uten at det blir feil. Dersom Opeth (10/10) hadde valgt å utelukkende spille låter fra deres nyeste album, 2019-mesterverket In Cauda Veneum, hadde ingen klaget. Om de hadde kjørt et fullt sett med obskuriteter fra 90-tallskatalogen sin, ville publikum ha lepjet det opp som kattunger med en fløteskål. Når de velger å gi oss en låt hver fra seks av de ni utgivelsene de har kommet med siden 2001, er det å betrakte som rent publikumsfrieri, i den grad et sett der halvparten av låtene holder seg trygt over 10-minuttersmerket kan kalles noe sånt. Men når man er Opeth, så kan man det. For sikkerhets skyld åpner de med Hjärtat Vet Vad Handen Gör fra sisteskiva, som bare for å demonstrere hvor bra de fortsatt er 27 år etter albumdebuten. Deretter får vi majestetiske Ghost of Perdition, der bandet er progressive, brutale og ultra-heavy om hverandrex. Disse to låtene alene viser hvor dyktige bandet er som musikere, men også hvilken gudbenådet låtskriver og vokalist Mikael Åkerfeldt er. Det vil overraske stort om bandet noensinne slipper en ny låt med growlevokal, men det er befriende fett at de ikks styrer unna dette live. Og her får vi like doser av begge deler, The Devil’s Orchard og Sorceress der det utelukkende er den rene vokalen som står i høysetet, og der soundet generelt heller mer mot 70-tallet, flankerer dagens eldste låt, The Drapery Falls fra 2001-juvelen Blackwater Park. Sistnevnte er både episk svevende og et perfekt eksempel på hvordan bandet er de ultimate mestrene av dynamikk i sin perfekte balansegang mellom lys og mørke, tungt og melodiøst. Når de så avslutter med monumentale Deliverance, er lykken komplett og det er bare å erklære full seier for våre svenske bestevenner!
Og apropos seier, så er dette stikkordet for Tons of Rock 2022 (10/10) også. Logistikken var i hovedsak upåklagelig, den musikalske bredden og utvalget av band likeså, og den totale festivalopplevelsen var fullkommen. At været sto oss bi så til de grader også er selvsagt en bonus, men dette hadde også vært trivsel under andre forhold. Vi gleder oss nå allerede til Tons of Rock 2023, for det er ingen tvil om at vi kommer tilbake!
Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken
Galleri fra dag 3 :
[espro-slider id=15771]
Hellbotn Metal Fest 2021
Kolbotn Kulturhus, Kolbotn
27.-28. august, 2021
Årets utgave av Hellbotn ble nok en festival uten internasjonale innslag, men når både band og arrangement holder såpass høyt nivå som dette, er ikke det noe savn.
Ja, så var det festival igjen, denne gangen på Kolbotn, 10 behagelige minutter med tog fra Oslo sentrum. I to dager var det atter mulighet til å stå blant likesinnede på konsert og nyte totalt 14 norske band innen forskjellige deler av metal-spekteret, I tiden fram mot festivalen hadde avlysninger fra de internasjonale (svenske og finske) bandene samt enkelte norske sørget for noen ekstra spenningsmomenter for arrangørene, men når vi har et såpass solid tilfang av hjemlige metal-leverandører var det ingenting ved erstatterne som hadde det minste preg av å være nødløsninger – nesten tvert imot! Med kun 300 billetter lagt ut, gikk innslipp som en drøm, og det er ikke fritt for at vi frydet oss da vi entret foajeen på Kolben og var omgitt av så mange fornøyde metalhuer at det hadde vært vrient å være sur og negativ om noen så hadde slengt en bøtte med isvann i fjeset på oss!
Første band går på fredag ettermiddag kl 18 og det er ganske mange som har tatt plass inne i den største salen, der det er plass til samtlige 300 publikummere, for å få med seg doom-metallerne i Superlynx (8/10). Live gir trioen mye mer trøkk og tyngde til musikken som høres litt mer forsiktig og monoton ut på skive. Lyden til både trommer og gitar var veldig god, men Pias bass og vokal ble dessverre litt lav. For en som kjenner låtene godt så fungerte det greit, men det kan kanskje ha vært litt vanskelig for en som ikke har hørt dem før å få rett inntrykk. Men det er fullt mulig at trommingen til Ole har gitt dem noen nye fans, for det var fett å se og høre. Han sa etterpå at han hadde brukt et større trommesett en normalt, «men man må jo bruke alle trommene man har» og det kan vi skrive under på at var et godt valg. En veldig god start på festivalen!
Deretter vandret vi inn i den halvparten så store Sal 2 for å se de lokale heltene i Nödutgang For Mark (6,5/10). På facebook beskriver de seg som hardcore/punk, men det er minst like mye temmelig tradisjonell hardrock i soundet deres. Tidvis er det særdeles fengende, og bandets spilleglede og humor mellom låtene var definitivt smittende. Det er ingenting å si på bandets energi og innlevelse, men underveis glir det litt over i fritidsklubb-tendenser der de bruker nesten like mye tid på praten mellom låtene som på selve musikken. Det er kanskje en litt i overkant ondsinnet påstand at de “bare er Oslo Ess i dobbel hastighet,” som en publikummer uttrykte det, men totalt skivebom er det likevel ikke…
Neste band ut var Oslo-blackthrasherne i Evoke (8/10), som valgte å holde seg til den velprøvde taktikken å la musikken ta seg av snakkinga. Og når musikken er en såpass fet kombinasjon av deiligheter som Possessed, Destruction og Sodom som det de leverer, er det bare en ren fryd å se på! Medlemmene har bakgrunn fra band som Deathhammer, Enter Obscurity og Black Viper, og drar på med et monstrøst monster-øs som trass i litt ullen lyd – spesielt på vokalen – imponerer stort med låter som er aggressive og brutale, men samtidig fulle av detaljer som gjør at de aldri låter formulaiske eller uinspirerte. Prikken over i’en er noen gnistrende gitarsoloer fra frontmann Kato Marchant, som stadig forårsaker hakeslepp!
Hvorfor arrangør hadde valgt å plassere Djevel (9/10) i den lille Sal 2, er et mysterium, men sånt blir bare småpirk der vi står og tar inn over oss en deilig ond stemning fra første stund. Bandet, som på scenen er utvidet fra den opprinnelige trioen til en kvintett, gjør et bastant sett som oser integritet og autoritet. Med Bård “Faust” Eithun på trommer låter det selvsagt tightere enn Satans eget rumpehull, og selv et lite komisk innslag tidlig i konserten da den ene av de to kandelabrene som står foran på scenen rives over ende av en viss særdeles entusiastisk publikummer klarer ikke å dempe den intense uhyggen som øses ut i et dystert teppe av den beste svartmetallen Oslo har å by på. Vokalist Kvitrim er den perfekte frontmann, og bandets grunnlegger Ciekals gjør en direkte truende figur der han står og nærmest stirrer publikum i senk under kappe og hette. Hvis du har mulighet til å se Djevel live, er det ingen grunn til å la være!
Tilbake i storsalen får vår fotograf den tvilsomme glede av å bryne seg på et knallrødt scenelys som for oss tilskuere er særdeles effektivt, og det perfekte bakteppe for den alltid like imponerende thrash metallen til Nekromantheon (9,5/10). Dette bandet er totalt ute av stand til å låte dårlig, når de har et såpass glimrende halvferskt album under beltet som årets Visions of Trismegistos er det fra første stund åpenbart at de ikke har noen planer om annet enn ren dominans. Og slik blir det også, der de harver ut et sett med både nytt og gammelt, så rått og skjødesløst som det kan bli, men med samme presisjon som en topptrent snikskytter med mitraljøse! Når de drar skinnet av pølsa mot slutten med tittelsporet til 10 år gamle Rise, Vulcan Spectre, er stemningen i salen helt på topp, og mange stiller seg rett i køen inn til sal 2 for å ikke gå glipp av neste band.
Dette viser seg å være et smart trekk, for det blir fort stappfullt i den minste salen. Og det er ikke rart, for alle som har sett Black Magic (10/10) live de senere årene vet at de er et av de beste bandene vi har her til lands i dag. Bandets lenge bebudede album har latt vente på seg i noen år nå, men live er de et fyrverkeri! Siden de ble dannet i 2006 har de gjennomgått en drastisk forandring fra å være et knalltøft black/thrash metalband til å være et melodisk hardrockband der Uriah Heep er den klareste referansen, sammen med band som Blue Öyster Cult, Popol Ace og Aunt Mary. I frontmann Jon Henriksen, som er bandets eneste originalmedlem, har de en gudbenådet vokalist, som fra de første sekundene av Sacrifice har publikum i sin hule hånd. Musikalsk er de et overflødighetshorn av dimensjoner, men selv om de er så dyktige at de totalt sømløst kan gli mellom hard rock, prog og jazz-tendenser, blir de aldri for flinke for sitt eget beste. Når de på tampen av konserten til alt overmål sklir over i sluttpartiet til nevnte Uriah Heeps July Morning, er det bare å gi seg ende over og håpe at skiva deres snart kan komme ut!
Tilbake i storsalen begynner det å bli glissent, ettersom enkelte har trukket innover mot hovedstaden og andre rett og slett har begynt å bli slitne etter fem timer med konserter. Dermed er det ikke fritt for at det er en tildels utakknemlig oppgave å avslutte dag 1 av denne festivalen. Ved Buens Ende (7/10) er heller ikke direkte publikumsfriere med sin temmelig komplekse og innadvendte avantgarde-black metal. På toppen av dette slet de litt med tekniske problemer, men de leverte likevel et sett som klart demonstrerer at de er i en klasse for seg, både når det gjelder låtskriving og fremførelse. Det er passe betegnende for bandet at når de sper på settet med en en Celtic Frost-cover, så velger de heller ikke en av de mest åpenbare “hitene”, men drar fram den akkurat passe sære Mesmerized. Likevel var dette en høyst verdig avrunding av første festivaldag, og akkurat passe slitne forlot vi Kolbotn for å samle krefter til lørdagen.
Dag 2 startet deilig tungt og seigt med alltid brilliante Sâver (8/10), som med sin suggererende post metal var det perfekte band til å dra i gang stemningen hos et ikke så rent lite seigt publikum. De er i stand til å kombinere det groovy med det atmosfæriske og drømmende, men er hele veien så blytunge at det er som å svømme i en elv av lava. De hadde nok planer om å ha et lysshow også, men dette ble sabotert av teknikken uten at dette gikk det minste ut over stemningen.
Mindre tungt, men minst like gyngende og psykedelisk ble det da Kolbotns egne favoritter Æsthetica (8/10) fikk gleden av å åpne Sal 2 for dagen. De byr på ypperlig melodiøs doom med beina godt plantet i 70-tallet, og selv om de sto i relativt stor kontrast til de mer ekstreme bandene på festivalen, var de et perfekt innslag og sørget for å både glede gamle fans og vinne ikke så rent få nye. Ikke minst imponerer vokalist Tobias Brynildsbakken Huse med, både med stemme og en karisma som kombinert med bandets ypperlige meloditeft og naturlige groove er en innertier på festival!
Inne i storsalen var det så tid for Obliteration (8,5/10). Deres tidvis smått progressive death metal var nå akkurat det som skulle til for å rense øreganger og få i gang nakkemuskulaturen hos folk, og Spellemannprisvinnerne viser igjen en selvsagt autoritet som smitter over på alle i salen. All den tid de deler to bandmedlemmer med Nekromantheon er det jo ikke akkurat merkelig at de låter like tight, men Obliteration er likevel et annet beist, som tidvis er mer brutalt og som gir adskillig mindre ved dørene. De har likevel publikum i sin hule hånd, og tresker over oss som en løpsk dampveivals, akkurat slik vi vil ha det!
Oslobandet Sovereign (7,5/10) har ikke holdt det gående lenger enn siden 2018, men medlemmene har fartstid fra bl.a. Nocturnal Breed, The Konsortium, Virus og Stormbeist, i tillegg til at gitarist/vokalist Tommy Jacobsen nå også spiller live med Nekromantheon. Dermed er det neppe noe sjokk at det dreier seg om thrashbefengt death metal, der noe av det feteste er samspillet mellom trommis Cato Syvertsen og gitaren til Jacobsen. Det fokuseres ofte på tromme/bass-duoen når man tenker på et bands rytmeseksjon, men det er åpenbart at Sovereign har et godt øre for en mer helhetlig lyd. Og når man får til dette live, er death metal vanvittig dynamisk, noe de ikke har noen problemer med!
Det begynte å dra seg til mot slutt-treerrn, og neste ut var den kompromissløse Nidarosbataljonen i Whoredom Rife (9,5/10). Frontet av beistet K.R. leverer trønderne intet mindre enn en maktdemonstrasjon av en konsert, med den skitneste, råeste og mest bloddryppende svartmetall du kan ønske deg. Visuelt treffer de blink på alle punkter, men det hadde ikke spilt noen rolle uten musikken på plass. Det er den selvsagt så til de grader, og det i form av et black metal-lokomotiv som får tankene mot bl.a. Immortal og Dark Funeral, der de gir blaffen i konsepter som “atmosfære” og “stemning”, og heller kjører bånn pinne med et riffangrep som tar pusten fra deg!
Vi holder oss i Trondheim når nest siste band går på scenen. Vi holder oss også til den svarte metallen, med Beyond Man (8/10), bestående av medlemmer fra bl.a. One Tail One Head, Mare og Dark Sonority. Det er både mørkt og dystert, med enkelte nærmest doomy elementer, og det er mange som faller pladask for deres intense mørke, men etter det intense angrepet deres bysbarn nettopp har levert, blir det et aldri så lite steg ned.
Festivalens siste band er gode gamle 1349 (8,5/10), som har droppet det meste av sin sedvanlige ekstrem-pyro, men som fortsatt sørger for nok røyk og flammer til å glede oss som fortsatt står. Det er herlig å se et band som alltid sørger for at det visuelle er på plass i like stor grad som det musikalske, og i så måte er de også det perfekte bandet til å avslutte Hellbotn 2021. Det er nå 20 år siden de debuterte med sin selvtitulerte EP, og dagens besetning har vært med hele veien, så det er ikke rart at samtlige låter sitter som et skudd der de leverer et solid og variert sett. Og med ett er festivalen over, og vi setter oss ned for å diskutere høydepunkter med folk før natta kaller og en særdeles vellykket festival er historie…
Med unntak av noen mikroskopiske tekniske problemer med lys og lyd underveis, gikk festivalen på skinner, så all heder og ære til arrangører og alle involverte! Dersom man skulle sette fingeren på noe, måtte det være at det kunne bli knapt med tid til å sette seg ned mellom konsertene, ettersom det ikke var lov å ta med drikke – med eller utan alkohol – inn i lokalet. 6 timer stående oppreist kan også ta på, så et ydmykt ønske til neste år måtte være å starte det hele en time tidligere, slik at man kunne ha lagt inn 10 minutter mer mellom bandene til sosialisering og hvile av beina. Igjen blir dette kun småplukk, og det er bare å glede seg til neste år – det gjør vi!
Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Trish Bronte & Henrik Eidem Kurka
Foto: Christin Hansen
[espro-slider id=14831]
1349 + Tusmørke + Koldbrann
Vulkan Arena, Oslo
30.10.2015
Lille Halloween var det 666-årsjubileum for svartedauden på Vulkan/Pokalen. Det ble en interessant og lett høytidelig åpning der professor emeritus Ole Jørgen Benedictow fortalte historien om pestas Norgesinntog i sitt foredrag «Ars Moriendi – en 666-årsmarkering av Svartedauden». Han er pest- og middelalderekspert, med flere bøker om emnet bak seg, og det var synd at Ikke alle var like interesserte i dette. Til tider var det veldig vanskelig å få med seg alt som ble fortalt fra scenen grunnet skravlende publikummere – men med tanke på navnet til kveldens hovedband var det en fun-fact verdt å merke seg at kveldens jubilant faktisk kom til Norge i 1348, og ikke 1349… (10/10 til professoren, terningkast antakelig litt påvirket av emnet som jeg selv jobber med..)
Mindre årstallavhengige, men likevel navnmessig epokeaktuelle Koldbrann (8/10) startet den musikalske moroa på Pokalen. Det ble umiddelbart god stemning blant tilhørerne, og professoren selv var også å se blant publikum en stund. De spilte en blanding av gode, gamle og for mange etterlengtede nye låter, og det ble raskt trangt om plassen fremst i lokalet. Dessverre for dem som ikke var til stede denne dagen, var dette årets eneste konsert i Norge for bandet. Når låtene sitter som de gjorde denne dagen, er det vanskelig å stå og høre på uten å svinge i nakkemuskulaturen, noe mange syntes å være enige med meg om.
Oppe i annen etasje hang deretter hjelmen klar i det røde lyset over scenen, og det tok ikke lang tid før 1349 (7/10) spredte stemning da de gikk på. Som opplyst var det Hellfire-plata som skulle spilles i sin helhet denne kvelden, og det ble gjort uten store overraskelser. Dette bandet leverer bestandig, man vet hva man får og at det er en solid greie. Groove gjorde det så absolutt også. Lyden var kanskje ikke den aller beste her, og i lengden kan det være et ødeleggende moment med denne typen musikk, men siden det var kjent låtmateriale (for de aller fleste i alle fall) var det egentlig ikke noe å pirke på. Ravn tok seg også på et tidspunkt tid til å gå ned og frem til fremste rad og håndhilse på den øldrikkende fanskaren sin, før han fortsatte showet fra scenen. Ta den, Bieber! Dessverre ble derimot oppmerksomheten i perioder dratt vekk fra mennene på scenen og ut til publikum rundt, der jeg forventet både ett og flere medisinske frafall i rekkene grunnet lyscrewets overdrevne strobebruk. Heldigvis tok jeg feil. 1349 avsluttet med en laidback «Skal vi ta en tell? Ok da» før de skålte seg av scenen til full jubel fra salen. De fleste ble nok stående litt umettet tilbake, men det er aldri feil å slutte mens leken er god!
Kveldens siste band var Tusmørke (7/10), som hadde stelt i stand en egen halvtimes lang konsert basert på svartedauden. Dette bandet er for egen del veldig interessant, der psykedelisk folkemusikk og bevegelser på scenen skaper et helt spesielt uttrykk. Iblandet tidsriktige instrumenter for kvelden, som tussefløyte og dreielire, var det nesten mer en slags spel-oppvisning enn en konsert. Dessverre fikk jeg ikke med meg siste del av dette showet, men skal absolutt følge mer med på hva Tusmørke bedriver videre.
Tekst: Ane Camilla Helgesen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
