Stikkordarkiv: Bergen

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 5

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Lørdag 6. august, 2022

 

Det amerikanske goth metalbandet Unto Others (2/10) startet ballet lørdagen med det som helt åpenbart var festivalens dårligste booking. Svak og direkte kjedelig clean vokal kombinert med trommespill i “Coldplay-kategorien” (nei, det var ikke noe kompliment) og en scene som nok er altfor stor for dette bandet. Det var glissent i Grieghallen så tidlig og det forstår vi godt, for dette var rett og slett ikke godt nok på en festival som har skjemt oss såpass bort hele uken. Det eneste som trekker noe opp er at bandet lånte Adam Zaars fra Tribulation på sologitar, og den gutten kan virkelig spille der han danser seg gjennom settet.

I avdelingen for “andre boller” kommer så selveste Tribulation (8/10), et band som siden starten har gjennomgått en transformasjon fra å være et høyst respektabelt death metalband til et spennende, mørkt og sexy beist av et gotisk metalband med glimrende låter og et sound enkelte har beskrevet som “hvordan det ville låte hvis musikken til Ghost matchet det visuelle”. Gjennom et sett hentet fra bandets tre siste album, som har blitt rost opp i skyene av både presse og publikum, demonstrerer de tydelig hvorfor de fortjener en plass på scenen denne dagen sammen med de to legendebandene som de aller fleste tross alt er i Grieghallen for å se denne kvelden. Ikke minst skinner de to låtene fra Children of the Night – Melancholia og Strange Gateways Beckon – som dunkle stjerner i settet, men det hele er gjennomgående såpass bra at bandet kunne ha vært verdige headlinere en hvilken som helst annen kveld…

For om Tribulation er verdige kronprinser til den svenske metaltronen, er det ingen tvil om at det er Candlemass (9,5/10) som er de rettmessige kongene. I 40 år har Leif Edling og hans kumpaner levert deilig, seig og episk metal til folket, og i kveld skulle bandet som tross alt oppfant begrepet doom metal levere en helt spesiell konsert der 1987-eposet Nightfall ble fremført i sin helhet. Denne skiva er et av sjangerens helt store verk, og det var åpenbart at mange i salen nøret et nærmest religiøst forhold til albumet. Dermed er det ikke rart at jubelen sto i taket og voksne menn og kvinner med tårevåte øyne og fårete glis satt andektige fra introen Gothic Stone og mektige The Well of Souls for å ta inn denne seansen. Det musikalske var selvsagt på plass, så det eneste spørsmålet var om vokalist Johan Längqvist ville klare å levere dette materialet på samme nivå som Messiah Marcolin. Sistnevnte sang jo på denne skiva, og er eneste medlem derfra som ikke er med i dagens besetning, men Längqvist er tross alt bandets originalvokalist, og fra første stund var det åpenbart at vi ikke hadde noe å frykte. Han rett og slett EIDE materialet, og leverte klassikere som At the Gallows End, Samarithan og Bewitched med den aller største selvfølge. Og når albumet var gjennomspilt og man kunne tro at det hele var over, får vi først Mirror Mirror fra Ancient Dreams og deretter vidunderlige Solitude fra bandets banebrytende debut Epicus Doomicus Metallicus. Intet mindre enn en mesterlig oppvisning i – du veit det – episk doom metal!

Så var endelig stunden kommet som hele festivalen hadde ledet opp til. Med så mange store konsertopplevelser er det nærmest utrolig at det fremdeles er noe igjen som kan gi oss hakeslepp, men selvfølgelig er den store godbiten – det bekmørke kirsebæret på toppen av den demoniske milkshaken – spart helt til slutt. Og hvem er denne karen med horn og kappe på? Han ligner litt på Satan i grunn, men det er ikke ham, det er King Diamond! Der står han med resten av Mercyful Fate (10/10) og foran et lykksalig måpende publikum er de i gang med The Oath før vi har rukket å si “Falsett er fett”. A Corpse Without Soul er neste, og det er allerede åpenbart at nevnte falsett sitter som et skudd, noe som på ingen måte er en selvfølge etter alle disse årene. The Jackal of Salzburg er kveldens eneste nye låt i et sett som betimelig nok ellers utelukkende har fokus på bandets tre første utgivelser, og som lover godt for et nytt album, når enn det måtte komme. Derfra og ut kommer klassikerne som blasfemiske perler på en særdeles djevelsk snor, og vi velter oss i uhellige herligheter som A Dangerous Meeting, Black Funeral og allsangfavoritten Evil. Kong Diamond selv leder showet med den mest soleklare autoritet, og resten av bandet låter så bra at det er en ond fryd. Come to the Sabbath tar stemningen helt opp i taket av Grieghallen, og det er nærliggende å tro at denne vil avslutte det hele, men neida. Det er alltid plass til litt mer Satan, og det er nettopp episke Satan’s Fall som får æren av å avrunde en svartmagisk konsertopplevelse, og også hele festivalen på ypperste vis.

Som helhet er Beyond the Gates (10/10) en så drøyt bra festival at det bare er å ta av seg hatten. Bookingen er noe av det ypperste i norsk festivalhistorie, med et program der man ikke ser pølsa for alle rosinene, og vi lurer VELDIG på hva de kommer til å gjøre for å overgå seg selv i 2023. Tør vi i all beskjedenhet pitche Possessed som kan fremføre albumet Beyond the Gates i sin helhet som en av headlinerne? Ja, det tør vi. Uansett er vi ikke det minste i tvil om at det kommer til å bli bra, og vi kommer garantert tilbake neste år. Og da er vi på plass HVER DAG!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Espen Nørvåg Slapgård
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16162]

 

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 4

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Fredag 5. august, 2022

 

 

Det var litt av en metalkveld vi fikk servert fredagen under årets Beyond the Gates, da tre av Norges tidligste, beste og mest innflytelsesrike band skulle fremføre verk produsert i selveste Grieghallen med ingen ringere enn legendeprodusent Eirik “Pytten” Hundvin som lydtekniker. Grieghallen er som kjent oppkalt etter komponist Edvard Grieg, som står for noen av det norskeste innen musikk, og det gjør jo black metal også! Det aner oss at innovatøren Grieg ville nikket anerkjennende til kveldens prosjekt, og de rundt 2000 menneskene i salen denne kvelden kan umulig ha blitt skuffet, for dette var virkelig en opplevelse av de sjeldne. Krystallklar lyd og super stemning fra et nær ekstatisk publikum!

Enslaved (8/10) åpnet ballet fredagen med å fremføre Vikingligr Veldi, deres debutalbum fra 1994, et av de siste albumene utgitt på avdøde Øystein Aarseths plateselskap Deathlike SIlence, og begynnelsen på genren Viking Metal. Da albumet ble spilt inn i Grieghallen våren 1993 var gitarist Ivar Bjørnson fremdeles ikke fylt 16 år (!), og han er fremdeles primus motor i bandet. Måtte evigunge Bjørnson aldri forlate Enslaved eller oss, for bandet har gjennom de snaut tredve årene de har holdt det gående blitt et av Norges helt klart beste liveband (uansett genre tør vi påstå). Vi fikk også servert en gjesteopptreden av trommeslager Trym Torson. Det lyder monumentalt og mektig av Enslaved, og Vikingligr Veldi låter som et opus skrevet for en vikingekonge.

Enkelte musikkopplevelser er mer emosjonelt ladet enn andre, enkelte festivalopplevelser likeså. Årets Beyond the Gates var, som nevnt, et godt eksempel på dette. Ventetida forsterket alle følelser, lineupen var vill, og vi vaset rundt i lykkerus som en gjeng overmodne plommer. Lite passer vel bedre da enn å like gjerne toppa heile driden nest siste festivaldag med en trippel norsk i omgivelser der historien og minnene formelig renner ned langs veggene.

Emperor (10/10) er et band som betyr veldig mye for mange. Forventningene til hva vi skulle få høre i løpet av denne korte tida var nesten fysisk følbar, og gleden var da de pangstartet med In the Wordless Chamber. Hoi! Her var planen uansett ikke å kjøre noe skive i sin helhet, men derimot reineste hitparaden; Thus Spake The Nightspirit, The Loss and Curse of Reverence, Cosmic Keys….. Holy ravioli, for et rush! Vi befinner oss i Grieghallen og det er ingen grunn til å bruke tid på å snakke om lydkvalitet. Her var det heller bare å lene seg godt tilbake i godstolen (for dem av oss som satt) og NYTE. Ingen overflødig babbel, tant eller fjas, bare et monumentalt musikkhistorisk øyeblikk som vil leve evig. Der kommer Mortiis og Faust også, så kult. Først for et par runder med covere av Bathory og Celtic Frost, og så… Aah, de spiller Wrath of the Tyrant. Sjøl kunne jeg ikke komme lenger ut på stolkanten. I am the Black Wizards! Det finnes stunder der du har lyst til å fryse tida. Jeg prøvde opptil flere ganger, og når det går opp for oss at det ubønnhørlig er kommet til veis ende, føles det som å bli revet opp med rota: hva med Ye Entrancemperium? HVA med Ye Entrancemperium?? Må vi GÅ nå? Må vi gå, UTEN dette siste emperorske mesterverket av en gigantisk musikalsk kjempe-nys som ikke ville ut likevel? Jeg tviler ikke på at det nærmest rakner for enkelte når det viser seg at vi slipper å gå uforløste. Trym måtte bare få tid til å SETTE SEG. Jeg ser hoder eksplodere, mitt eget inkludert. Lufta i Grieghallen er tett og varm av mennesker i intens eufori, men hvem tenker vel på oksygen nå? Lykken er fullkommen, og vi kan sveve ut i Bergensregnet for å samle både oss sjøl og krefter før den siste av de tre store….

Black metalens gudfedrene Mayhem (10/10) fremførte skiva De Mysteriis Dom Sathanas i sin helhet. Albumet som er allment akseptert som verdens beste black metal-album ble innspilt her i Grieghallen i 1992-93 og utgitt etter Øystein “Euronymous” Aarseths bortgang i 1993. Det var som vanlig lite publikumsfrieri og snakking mellom låtene fra de kappekledde gudfedrene, men vokalist Attila Csihar fikk stor boltreplass og var i det energiske hjørnet hele denne kvelden. Det virket som om han var kommet hjem, og det så ut som at bandets showmann koste seg på scenen. Og hvordan får han egentlig til å gå fra brutal growling til gregoriansk sang og tilbake igjen? Attila er så uanstrengt og ekte der han flakser på scenen, muligens godt inspirert av King Diamond (vi kommer senere tilbake til sistnevnte). Ikke det at bandets øvrig deltakere låt noe dårligere, trommene til Hellhammer hørtes identiske ut som på plate, noe alle vet ikke er like lett å få til live. Med Pytten bak spakene kom magien fra De Mysteriis Dom Sathanas til sin full rett, og vi håper virkelig denne opptreden ble tatt opp og blir en liveutgivelse, for så bra låt det!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16108]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 3

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Torsdag 4. august, 2022

 

 

Festivalens tredje dag startet for mange allerede relativt tidlig på ettermiddagen, da Kulturhuset åpnet dørene for hele 700 metalfans – nær dobbelt så mange som “offisiell kapasitet” – som troppet opp for å få med seg Djevel og Darvaza. Dette ble for tidlig for oss, så vi startet torsdagen på USF Verftet med et brak da våre islandske frender i Misphyrming (7/10) åpnet ballet med en heidundrende konsert. Det er tydelig at Misphyrming har hatt masse spilleerfaring siden de startet opp for under ti år siden. Dét, kombinert med all den innestengte energien flere av oss føler på etter at pesten stengte konsertscenen, gjorde at vi fikk oppleve islandsk urkraft og energi av beste sort! Islendingene viser veien i den moderne black metal-scenen for tiden, og det vil overraske lite om disse headliner Inferno om noen år, og flere utgivelser.

Trøndermesterne Whoredom Rife (8/10) fortsatte festen torsdag, og gjør som vanlig akkurat som de selv liker og vil. Kompromissløst og deilig er vel de enkle stikkordene og fasiten fra de egenrådige musikerne fra Nidaros, som aldri må finne på å gå på akkord med seg selv. Vi føler oss trygge på at de virkelig ikke giør det, og serverer flere klassikere i årene fremover. Settet var forøvrig altfor kort, bare førti minutter, og det førte vel til at vi dessverre ikke fikk servert episke Einride fra siste skiva, fjorårets Winds of Wrath – et album som allerede har oppnådd status som en moderne metal-klassiker.

De finske veteranene Archgoat (7.5/10) kan plasseres i det lydmessige skjæringspunktet mellom primitiv svartmetall og proto-dødsmetall som også representeres av andre travere som Blasphemy og Profanatica. I motsetning til mange utøvere i denne sjangeren har Archgoat valgt å gå for en produksjon på skivene som tillater at man kan høre hva alle de involverte faktisk spiller. Vi var derfor spente på å høre om dette lot seg overføre til en scene. Brødrene Ritual Butcherer og Lord Angelslayer infridde absolutt, for dette var nøyaktig så beintungt og truende som det burde være. Lydmannens “alt på maks”-policy slo litt uheldig ut på de fleste blastbeat-partier, hvor det ble en smule grautete, men det ødela ikke opplevelsen nevneverdig. Noe av det mest imponerende med bandet er den umenneskelige vokalen til Angelslayer. Det høres ut som stemmebåndene hans er plassert et godt stykke ned i tarmsystemet, og startet passende nok konserten med å gulpe opp et par liter med blod før han gjøv løs på første vers. Bortsett fra nevnte blodfontene er dette et band som ikke akkurat byr på seg sjøl fra scena, men gjør det de skal gjøre og er verdige fakkelbærere for skitten nekrometall av den tyngre, eldre skolen.

De mystiske balaclavakledde polske tøffingene i Mgła (8,5/10) lot deretter sin ondskapsfulle taake renne over et forventningsfullt publikum, og dette er nok et moderne black metal-band som virkelig setter standarden for hvordan en fortsatt ung genre kan videreutvikles. Vi var bortskjemte hele kvelden med noen av de beste nye band innen sjangeren, og Mgła skuffet selvsagt ikke! Det trekkes for at vi ikke fikk Age of Excuse 1 fra skiva ved samme navn, men for en fornøyelse det er å følge med på trommeslager “Darkside”, som i høyeste grad bidrar og medvirker på bandets låtskriving og særegne trommebruk. Lyden på Verftet kunne med fordel vært mye bedre, spesielt under de polske guttas besøk, og det er nesten litt rart at selveste Satyricon (som dessverre måtte avlyse årets festivalbesøk) skulle spilt her på tirsdagen, all den tid frontfigur Sigurd Wongraven er kjent for en detaljorientert holdning til lydmannen. Neste år foreslår vi at alle spiller i Grieghallen!

Tyske Sodom (9,5/10) avsluttet torsdagen på USF Verftet, og hvordan er det egentlig mulig for vokalist og bassist Tom Angelripper (bandets eneste originale medlem) & Co å holde et slikt trøkk etter over førti år på veien?! Vi lot oss rett og slett imponere over hvor fett legendene i Sodom klarer å spille og fremføre sitt repertoar av den ypperste klassen innen thrash metal. Bandet vet nok godt hvilken status og posisjon de har, men maken til spilleglede da! Publikum var, slik vi har blitt vant med etter gjenåpningen av kulturlivet, særdeles bra, og var i aller høyeste grad med på å gjøre denne konserten til en for historiebøkene.

Heldigvis hadde natta mer å by på for oss som fremdeles ikke hadde fylt opp live-kvota vår for dagen. Og selv om ultra-psykedelisk okkultisme kanskje ikke er det som ville fylt opp Grieghallen i kveld, var det et ikke helt ubetydelig antall som møtte opp på Kulturhuset. Dette er vårt første live-møte med amerikanske Ominous Resurrection (10/10), sikkert i likhet med mange andre. Bandet er nå vel installert hos Terratur Possessions, og har 2 fullengdere (Omniscient fra 2014 og Judgement fra 2020) på bok. Vi var spente på om dette avanserte lyduniverset, som i all sin forfinede råskap trygt kan karakteriseres som særegent, vil kunne formidles og bli konsumert med gjensidig glede. Fasilitetene og lyden på Kulturhuset er meget bra, og la oss si bare si det sånn at det virker ikke som om noen er skuffa. Gutta bare STÅR der, som benebbede påler, og folk går i transe. Det umiskjennelige New York-soundet overføres til Bergen for en kort, men takknemlig stund. Drivende, hypnotiserende black metal-avantgarde, tidvis groovy, tidvis skarpe gitarer og ortodokse chants, tar ville veier som faktisk leder til plasser der man gjerne vil bli litt til. Eller “funker som ei kule”, som det også går an å si. Ominous betyr “illevarslende”, men for de som elsker band som Negative Plane, Occultation, Mortuary Drape og liknende, er dette absolutt ikke illevarslende, men aldeles strålende nyheter. Vi sees igjen, nebbdyr.

Misotheist (8/10), dere. Et band som har sitt opphav i det som trygt kan kalles et av verdens viktigste og mest betydningsfulle åsteder for black metal, et overflødighetshorn av kreative krefter, den helligste av de hellige sjanger-graler, også kjent som Barteby. Dette lokomotivet skal få avrunde kvelden på Kulturhuset med sitt ennå ganske unge reportoar (Misotheist fra 2018 og For the Glory of Your Redemeer fra 2021). Disse to utgivelsene består av tilsammen 6 låter – lange, mektige og sterke som bare juling. Utvalget vi får servert i kveld er det jvi må kunne kalle en maktdemonstrasjon. Kompakt, massivt og vakkert. Nidrosian delight, helt enkelt. Det øses på, det dampveivalses, og det er jammen bra at lyden og venuen funker så godt, for disse karene har skrudd opp volumet på max! Enkelte elementer som er særegent for Misotheist, som f.eks. bruk av dissonans, forsvinner noe når lydnivået er såpass høyt. Det ser dog ikke ut til å plage noen, ei heller bandet sjøl, som nikoser seg i tajtaste harmonien ever. Men du veit, de fleste av oss foretrekker å nyte deilige ting uten beskyttelse, så LITT roligere på wattet neste gang, det fortjener utsøkt musikk som dette. Hail Nidaros!

 

Ord : Ingar Ulltveit-Moe, Anders Ugmod & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16046]

 

 

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 2

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Onsdag 3. august, 2022

 

 

Hallå Bergen! Det er sjelden det har vært så deilig å være tilbake i en by som det var å plante føttene på Bergensk grunn denne onsdagen, vel vitende om at man allerede hadde gått glipp av en dag med deiligheter, men likevel lykkelig over å atter skulle stupe inn forbi portene på Beyond the Gates. Fra den spede start for 10 år siden til i dag har festivalen gått fra å være et slags “tilbake til undergrunnen”-ekko av den idealistiske forgjengeren Hole in the Sky til å overgå alt hva HITS noensinne kunne ha drømt om å være, og det uten å ofre det minste fnugg av integritet, ekthet (hva nå enn det betyr i disse dager) eller regelrett uforfalsket kjærlighet til metal.

Vi ankommer litt for seint til å få med oss ettermiddagens band på Kulturhuset, og vender like greit nesa rett mot USF Verftet, der de svenske okkultistene i Year of the Goat (8,5/10) leverer et herlig sett bestående av låter som primært er hentet fra bandets så langt nyeste utgivelse, Novis Orbis Terrarum Ordinis fra 2019. Med referanser som spenner fra Black Sabbath og Blue Cheer til Devil’s Blood og tidlig Ghost, er det mye å hente her for alle som elsker passe dyster og teatralsk 70-talls psykedelisk hårdrock med herlige riff, fete låter og et lekkert groove. Svenskene er kanskje ikke tidenes råeste på kommunikasjon, men tar det hele igjen med en vanvittig meloditeft og en gudbenådet (pun intended) vokalist, som hever samtlige låter fra knallbra til eksepsjonelt bra. En perfekt start på festivalen for vårt vedkommende, med andre ord.

Deretter er det klart for et av de bandene mange åpenbart har høyt på lista over favoritter denne kvelden. Britiske Satan (7,5/10) fikk lov til å være først ut av tre band på festivalen med navn som alluderer til en populær kar med klover og horn, og de leverer et forholdsvis kort, men effektivt sett der halvparten av låtene er hentet fra bandets snart 40 år gamle debutalbum Court in the Act, inkludert de to låtene som henholdsvis åpner og avslutter både nevnte album og kveldens konsert. Dessverre blir førstelåta Trial by Fire hemmet av tekniske problemer, og må kuttes litt over halvveis. Dermed blir det opp til frontmann Brian Ross å underholde publikum med sine tanker om Dr. Who og annet til dette er rettet opp. Ross har en underfundig karisma som publikum åpenbart setter pris på, og kommuniserer mye mellom låtene. Underveis nevner han flere ganger at bandet har begrenset med tid, og det slår oss at de nok kunne ha presset inn minst en låt til med litt mindre prat, men det får så være. Det vi får treffer bra, og det nyere materialet fungerer bra sammen med de eldre sakene, og dermed virker alle fornøyde.

Det tredje bandet ut på USF Verftet denne onsdagen er Lucifer (7/10). Vokalist Johanna Sadonis (Platow Andersson) er nå eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Det har vært en del utskiftninger siden starten i 2014, men det har allerede blitt noen år med dagens besetning: Nicke Andersson tok over trommene i 2017, de to gitaristene Martin Nordin og Linus Björklund mønstret på i 2018 og bassisten Harald Göthblad ble med i 2019. Med fire studioalbum bak seg og det femte “in the making”, er det nok materiale å ta av på tiden de har til rådighet, og det er hovedsakelig låter fra de tre siste utgivelsene settet baserer seg på. Det låter tight, tungt og tøft. Johanna Sadonis’ stemme har med årene utviklet seg til å bli en kraftfull vokal som kler de tunge riffene godt, og Nicke Anderssons trommespill har definitivt gitt Lucifer et løft. Høydepunkter er Dreamer fra bandets andre album.

Onsdagskvelden på Verftet avsluttes som den åpnes med svenske suvereniteter, og for de av oss som nylig opplevde Opeth (10/10) på Tons of Rock var selvsagt kveldens store spørsmål om de kunne gjenta magien fra den konserten og om de ville kjøre identisk settliste eller dra på med noe helt eget i anledning denne festivalen. Svaret på det første spørsmålet ble er ubetinget rungende “JA!”, noe vi skjønte allerede tidlig i konserten, Og like tidlig var det mye som kunne tyde på at det andre spørsmålet skulle få samme svar, ettersom de to første låtene – Hjärtat Vet Vad Handen Gör og Ghost of Perdition – var de samme som åpnet i Oslo. Og riktignok spilles underveis de samme låtene i løpet av konserten, men Bergen får et par godbiter til, og først av disse er Cusp of Eternity fra Pale Communion. Dette er åpenbart en favoritt hos mange, og viser bandet på sitt kanskje mest groovy. Litt senere får vi til overmål det Mikael Åkerfeldt kaller en en hyllest til 80-tallets metal-ballader, men det må kunne påstås at den vakre og atmosfæriske In My Time of Need fra 2003-opuset Damnation er et stykke unna Poison og Bon Jovi. Settet avsluttes etter åtte flotte låter (og fire merker smør) med den etter hvert sedvanlige maktdemonstrasjonen Deliverance, og selv om man kunne ønsket seg både eldre materiale og minst dobbelt så mange låter, blir det bare fjas og fjolleri å skulle trekke noe som helst ned på det som faktisk leveres fra scenen. Og da inkluderer vi Åkerfeldts lille “Tack Oslo,” som neppe noen andre ville ha sluppet unna med i byen mellom de sju fjell, men som heldigvis alle skjønner er en spøk. I motsetning til bandets totalt suverene låter…

Vi er sultne på mer metal, og tar nå turen til Kulturhuset, der vi først lar oss underholde storlig av bergenserne i Phantom Fire (7,5/10). Denne trioen er ment som en hyllest til mye av den deilige metalen gutta selv vokste opp med, og bandets eget materiale er preget av sotete speed metal med anslag av både thrash og mer klassisk hardrock, men tøyd til det ytterste med masse ekstra skitt og smuss over det hele. De to herrene Frode “Eld” Kilvik og Kjartan “K_G” Grønhaug spilte også sammen i sårt savnede Kraków, men dette er et godt stykke unna gamlebandet uttrykksmessig. Betegnende nok for retningen de har tatt, velger de å covre Sepultura-klassikeren Refuse/Resist, til allmenn begeistring, men mesteparten av materialet er fra deres debutalbum The Bust of Beelzebub fra i fjor. Bandet leverer så det suser, og vårt tips er at de kommer til å ta et sjumilssteg opp og fram hvis de fortsetter å bygge på det fundamentet de har lagt. Skål – sees neste gang også!

Selvsagt måtte det nok en runde svensker til for å sette siste rest av skap på plass, og nattas siste band er Portrait (10/10). Nå er det mange som begynner å bli tappet for energi, så det måtte noe helt eksepsjonelt til for å holde stemningen oppe, og heldigvis er det akkurat dette skåningene leverer. Musikalsk er det rett og slett klassisk metal med innslag av speed, men FOR noen låter de har og FOR EN JÄVLA RÖST vokalist Per Lengstedt har! De pipene der får kjørt seg fra første stund, og viser en mann med en lungekapasitet av en annen dimensjon. I tillegg er bandet tightere enn et par spandexbukser på en elefant, og med en særdeles trivelig katalog å ta av blir dette intet mindre enn en total svea-triumf mellom de syv fjell. De kunne ha sablet oss ned og overvunnet oss totalt med bare eget materiale, men velger å avslutte hele kalaset med en fremdragende versjon av Manowar-dängan Blood of My Enemies, og når den er ferdig er det bare å moppe opp restene av publikum fra gulvet, vrenge oss ut i ei bøtte og helle oss ut i rennesteinen så vi kan begynne å samle krefter til neste dag.

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård & Mari Thune Husvik
Bilder : Storm Drabitus & Jarle H. Moe (Opeth)

 

[espro-slider id=15999]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates Uprising

 

BEYOND THE GATES UPRISING 2021
USF Verftet, Bergen
6.-7. august, 2021

“Beyond the Gates – 4 days of darkness in the heart of Bergen”, står det festivalbåndet jeg fikk sist helg. Dette var nok rester fra forrige festival i 2019 eller ment for enten i fjor eller den originale utgaven i år, men som alle vet spredte pesten seg over landet, og forrige festival for meg var i januar 2020. Det har vært noen få anledninger til mini-arrangement i perioder der viruset har roet seg, men fra jobb på 5 festivaler og foto av hele 230 band i 2019, ble den pausen adskillig lengre og tyngre enn forventet. Hele kunst, musikkbransjen og utelivsbransjen har jo hatt en tung tid. For de fleste er ikke konsert lenger noen selvfølge, men en ønskedrøm, og store festivaler er en utopi for store deler av verden akkurat nå, iallefall innendørs. Etter å ha vært så heldig å få dekke 4 konserter med 5 band på 3 dager med 20 stk i salen, tenkte jeg at det var det nærmeste jeg ville komme festival denne sommeren. Beyond the Gates hadde utsatt nok en gang, Midgardsblot også, så overraskelsen og iveren var veldig stor da et nytt arrangement, Beyond the Gates Uprising, ble annonsert i begynnelsen av august i Bergen. Vi forlot Oslomørket og kom for å nyte 2 dager med mørke i hjertet av Bergen, som det stod på festivalbåndet. Jeg vil si at aldri har mørket vært så lyst som i den byen, med musikk fra de fleste hus i sentrum, uteserveringene og restaurantene var fulle av folk, glade folk. Jeg kan med en gang røpe at den langhelga i Bergen med mørk metal og festival er min lyseste helg på de fleste vis siden pandemien startet!

Fredag

Bergen møtte oss med sol og stemningen var veldig god, jeg følte meg nesten på like fot med sønnen som hadde sin første festival, for det var så lenge siden sist. Det kriblet litt i magen da vi nærmet oss Verftet, endelig skulle det faktisk skje igjen! Vi fulgte strømmen av svartkledde folk som viste vei mot USF Verftet på Nordnes. Der ble vi møtt av en moderat kø og før vi kom inn måtte vi vise både vaksinepass og billett, samt ta på munnbind. Det var litt surr på den fronten og vi fikk flere ulike beskjeder om hva som skulle til. De som ikke var vaksinert, skulle gjennom en teststasjon på baksiden av Verftet. Noen sa alle skulle innom der, noen sa at de som var del vaksinert slapp test, så der lå det an til potensielt trøbbel, men det gikk bra tross alt.

Endelig inne rakk jeg akkurat første band, og kom meg rett i fotopiten. Enda Phantom Fire (9/10) er flunkende nye, har jeg rukket å få med meg det de har gitt ut. De startet showet med å spille sin nye musikkvideo til låta Feed the Fire, som hadde premiere via Decibel Magazine noen dager før. Den gikk rett inn som en favoritt hos meg og dette var et av de bandene jeg gledet meg enormt til å se! Bandet innfridde alle forventninger. De spilte ikke så lenge, men til de grader bra, og er et band jeg definitivt vil høre mere av. De karakteriserer seg som heavy metal, og er i utgangspunktet en duo, men hadde med seg livemusikere i tillegg. Det bandmedlemmet jeg kjenner til fra før, er Eld (Frode Kilvik), den fantastiske bassisten og vokalisten som også spiller i Gaahls Wyrd, Aeternus, Krakow og Maidenheads. Jeg gleder meg til fortsettelsen herfra.

Det var en stor spennvidde på festivalen, og Vulture Industries (8/10) var definitivt noe helt annet enn bandet før. De er fra Bergensområdet i likhet med forrige band, og leverer tight og bra progrock.

Helheim (8/10) var igjen noe helt annet, og da de skulle på begynte folk å strømme på inn i lokalet. Vanligvis er variasjon mellom band noe jeg setter pris på med festivaler. Programmet var også nokså tett og behovet for pause meldte seg, så det å koble seg på det mer innadvendte og drømmende landskapet til Helheim ble for meg ganske vanskelig akkurat da, men jeg likte veldig godt det jeg hørte, og teknisk og musikalsk var det ingenting negativt å si på konserten. Feriekolonien, som utescenen het, hadde ganske så mange av festivalgjengerne sittende ute i den fantastiske Bergensnatta.

Igjen skiftet tempo og framtoning enormt fra Helheims mørkeblå scenelys, uten mye dramatikk til den de brutale og dramatiske Whoredom Rife (10/10) fra Nidaros, som var en av mine forhåndsfavoritter. De gir det hele den lille ekstra uroen i kroppen og den følelsen av fare som jeg har klart i minne fra forrige konsert med dem på Blå for noen år siden, da de hadde med over 10 bukkehoder på scenen, det lukta stramt av dødt får, og det endte med at et av geitehodene ble kastet ut i publikum av gjestevokalisten. Nå var vokalisten, tilbake og tross tidvis lite lys er de et av de bandene jeg liker å fange med kamera, så adrenalinet pumpet litt mer enn ved de andre banda. Verftet var betraktelig fullere nå, de inntegnede strekene publikum skulle stå i var glemt, og munnbind var det flere som hadde mistet. Det var færre fårehoder på scenen enn sist, og jeg kjente at det var like greit, for det var nok med å passe på alt det andre som skjedde. De var fantastiske fra første brøl, og allerede da kjente jeg tydelig hvorfor jeg var på denne festivalen. Det var en helt annen stemning i publikum også, det var flere som koblet seg på denne energien og det kokte på et vis. Bandet gjorde en forrykende konsert, som absolutt ble et av høydepunktene gjennom helga for min del.

Gaahls Wyrd (10/10) var et av de første bandene jeg fikk tatt bilde av i sommer da Oslo åpnet litt og de spilte på Sentrum Scene med 20 sittende publikummere i salen. De klarte seg forrykende bra, og leverer generelt alltid bra konserter. Dynamikken i Gaahls Wyrd er todelt, Gaahl selv med en rolig og litt majestetiske fremtoning der han går i halvt tempo av resten av bandet, som holder et veldig høyt tempo og har en magisk energi. De pleier å jobbe hardt med publikum, noe de viste selv med 20 stykker som satt spredt i den store salen i Oslo, og nå var det endelig bedre forhold, så jeg gledet meg enormt til kveldens siste band. Det var noe ekstra magisk med hele bandet den kvelden på Verftet. Dette var altså min femte konsert med bandet, og aldri har de spilt så bra og lenge. Vokalen til Gaahl var også utvidet, og han fikk vist sin enorme spennvidde som vokalist, og imponerte virkelig. De spilte og spilte, og det var bare egentlig bare helt fantastisk hvor lenge de holdt energien og publikum i sin hule hånd. En fantastisk avsluttning på første kveld.

Lørdag

Sånn ganske tett på festivalen ble det annonsert en ekstrakonsert på dagtid på lørdag. Den hadde, i motsetning til resten, fri aldersgrense og var gratis.

Inculter (8/10) er allerede en favoritt blant de yngre norske thrash metal-bandene som har dukket opp de siste åra. Jeg har sett dem live før og gledet meg til et gjensyn med det fete bandet fra lille Fusa. Sola skinte sterkt denne ettermiddagen også, og ved Feriekolonien utenfor Verftet var det allerede ganske mye folk. Vi kom litt sent, men rakk det meste sammen med publikummere fra 3 år til i alder nærmere 70. Bandet holdt den fete energien og tempoet de pleier, men det var ganske høy skravlefaktor på bordene foran scenen. Det er dessuten noe med band som pleier å ha en gjeng med headbangere på første rad, men de holdt en absolutt fet konsert.

Sahg (8/10) har jeg sett live før, og de leverer alltid. De dro i gang festivalens andre dag inne, med full energi og trøkk, folket begynte å strømme inn og stemningen steg mens Sahg spilt tight og god doomy Heavy Metal.

Neste band ut var Vemod (7/10), og dette var mitt første møte med bandet. Igjen et innadvendt og lysgjerrig band, som for oss fotografer gjør jobben ganske vanskelig, men de hadde en veldig fin scenografi med røkelse i front. De kjørte et dronete og rolig lydlandskap, som ikke evnet å la alle rive med, men selv om dette var på et tidspunkt hvor det kanskje hadde gjort seg med et litt mer energisk input, leverte de i høyeste grad en bra konsert.

Aeternus (8/10) hadde jeg heller ikke hørt før, men dette er enda et band hvor Eld- Frode Kilvik er med, og det lovet bra, så jeg gledet meg. De innfridde virkelig og spilte en skikkelig energisk og atmosfærisk fet konsert. Publikummet var blitt flere og stemningen skikkelig god. Jeg likte særlig den mørke og intense dark metal-vokalen.

Soundtracket av vår 2021 for meg var den nye skiva til Djevel (10/10), Tanker Som Rir Natten. Den plata traff meg rett i hjertet, og har passet ganske bra til den tøffe tiden i år da ting var stengt og ganske mørkt. Jeg gledet meg dermed veldig til å se dem igjen. Bandet hadde skiftet vokalist siden sist, så jeg var veldig spent på hvordan de ville være nå. Vokalistbytte er jo ikke alltid så lett, særlig ikke når den er så stor del av bandets identitet, men mot alle odds så fungerte det helt perfekt! Jeg vil faktisk nesten si at den nye vokalisten styrket bandets sceniske framtoning. Stemningen, særlig foran scenen, var høy, og publikum så ut til å like det skikkelig godt. Dette var virkelig et av festivalens høydepunkter!

Det hele skulle avsluttes av bergensbandet Taake (6/10). De var på hjemmebane og lokalet var igjen så fullt som mulig akkurat da. En stor del av publikum hadde glemt avstand og munnbind, men jeg håper for festivalens skyld at det gikk bra. Arrangørene gjorde sitt beste, men det er noe med ganske fulle metalfans på førstereis etter over ett og halvt år uten festival… For en fotograf gir Taake kule bilder å fange hver gang, og vokalist Hoest er veldig fascinerende der han beveger seg som en reptilaktig skikkelse rundt på scenen. Det som derimot ikke er like artig, er den litt tvilsomme flørten med høyreekstremisme og nasjonalisme, og da han igjen entret scenen var det med en kappe med et norsk flagg til kappefor. Den energien som Gaahls Wyrd gav dagen før, var nå byttet ut med å være ganske lei. Taake har mange kvaliteter, men de fanget ikke meg, og tekster og titler gjorde meg plutselig så ukomfortabel at jeg faktisk valgte å dra hjem før siste låt var over. Jeg føler vel at konseptet og bandet står litt stille, og etter å ha hørt intervjuer med vokalisten de siste året, kjente jeg at det ikke er greit mer for min del. Jeg skulle dermed ønske de hadde avsluttet med et annet band. Jeg snakket med flere som hadde det på samme måten, men det må sies at flertallet av publikum så ut til å ha en bra konsert.

Alt i alt er jeg skikkelig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å være med på festival igjen, og det var herlig at det ble Bergen som torde å ta sjansen på å være tidlig ute med å kjøre innendørs festival i en pandemi, med stigende smittetall. Etter det jeg hørt i ettertid, klarte de å gjennomføre uten noen smittetilfeller, så dette er skikkelig bra jobbet og all ros til Beyond the Gates, dette klarte dere med glans! Jeg gleder meg allerede til neste år!

Tekst og bilder: Silje Storm Drabitius

 

[espro-slider id=14716]

Alle bilder ©Silje Storm Drabitius.

 

Liveanmeldelser

Enslaved @ Garage

Enslaved + Siibir
Garage, Bergen
13.10.17

 

Enslaved slipper i disse dager sitt fjortende album, og inviterte i den anledning til releasekonsert både i Oslo og Bergen før de legger ut på europaturné. Her er rapport fra konserten på Vestlandet.

Ja, hva skal man si? Ikke har en rukket å sjekke ut oppvarmingsbandet Sibiir (9/10) tidligere, og med en litt tung uke, blir det fort til at det preger forventningene i negativ retning. Når en ser et band med pene hårfrisyrer, og ellers høy “korrektfaktor”, med spenn i t-skjortene fra Ieatheartattacks, via High on Fire, til Cannibal Corpse, da ser en for seg litt av hvert. Heldigvis har bandet forstått både det ene og det andre, for der en stod henslengt mot søylen midt i lokalet og håpet at uken bare skulle ta slutt, var det godt å registrere at dette bandet blir et å følge i tiden fremover. Kanskje var det faktisk en god ting at de hadde et tydelig bredt spekter av inspirasjonskilder? Kvelertak har jo også lyktes med å la seg inspirere fra både det ene og det andre, tross alt. Ikke minst er det klart at Sibiir har fått seg solid ekspertise i fremføring av materialet, både spillemessig og showmessig. Sterke låter og god lyd gjør også sitt til at de faktisk på noen måter kommer bedre ut enn headlineren.

Litt etter tidsskjema, som seg vel egentlig hør og bør, er Enslaved (7,5/10) på scenen. Hvem hadde vel sett for seg at de denne gangen skalerte ned til klubbscenen på Garage, nå når de så mange ganger har klint til med stort show på Verftet? Heldigvis, kan en si, på både godt og vondt. Stemningen er nemlig uovertruffen på Garage, som alltid. Selvfølgelig kan en diskutere lydbildet, for der er det svært ofte at denne scenen bommer. Slik sett var Sibiir en Garage-anomali.

Frontmann i Enslaved, Grutle Kjellson synes tydeligvis det samme som oss i Metal Hammer Norway, at det er godt å være tilbake på Garage. For etter at bandet har åpnet med Storm Son fra den nye platen, E, proklamerer han at: “Det er godt å være tilbake på Garage, bare ikke i døren”, siktende til hans tidligere virke som dørvakt ved den kjente rockeklubben. At en tidligere kollega i den mobile baren bak i lokalet samtidig roper “Takk, då!”, sier bare litt om den løse og intime stemningen i lokalet. Faktisk er stemningen enda mer løsluppen enn på lenge.

Kan hende har det forekommet tidligere, men på denne svette kvelden i oktober var det et par i 60-årsalderen som danset slow midt i lokalet mens Enslaved spilte Roots of the Mountain, andre låt ut. En kunne se for seg at det sluttet der, men neida. Det gled i stedet over til vill klining gjennom neste låt, Return to Yggdrasil, og de danset gjennom The River’s Mouth også, før de forsvant omkring Convoys to Nothingness, et av kveldens klare høydepunkt med sin mer progressive lekenhet. Enslaveds nyere materiale er liksom litt mer Pink Floyd av nyere tid. Det er litt strømlinjeformet, og spiselig for selv Høyre-stemmende fedre med abonnement på Dagens næringsliv, om en skal karikere ting litt. Men tilbake til det utkårede paret. Senere dukket nemlig samme kar opp igjen, med leppestift smurt utover kinnene, tydelig letende etter sin dansepartner, mens Enslaved på sin side spilte en gammel klassiker, skrevet av gitarist Ivar Bjørnson da han bare var fjorten år gammel, Vetrarnótt. Vi måtte dessverre ta en toalettpause underveis, mens Enslaved hadde glidd over i One Thousand Years of Rain , og jommen var ikke samme dame nå gjenstand for mer oppmerksomhet. Vaktene på Garage gjennomsøkte toalettet hun ble funnet på, og det sikkert med god grunn, for når Enslaved fra scenen snakket om den nye platen E, ga nettopp det et litt morsomt bakteppe til den tilsynelatende blandingsrusbruken hos disse i salen.

Det var ikke noen vanlig konsert på annen måte heller. Salen var full, noe få metalband får til om dagen, og folk var selvsagt både glade, forfriskede og høylytte, som seg hør og bør. Imidlertid tror jeg det er første gang det blir observert en Hells Angels-vest nede i kjelleren på Garage. Dessverre levde også denne karen opp til stereotypien, der han snakket dobbelt så høyt som alle andre, tok masse plass, og  enda mer oppmerksomhet. Ikke minst kom han i høylytt krangel med betjeningen i baren. Selvsagt kunne dette ha vært hvem som helst, for enhver kan klare å drite seg ut, men det var liksom noen frempek bare idet en observerte den friske formen og den prangende MC-logoen, dessverre.

Enslaved er atskillig mer alvorspregede på scenen, med god grunn. Ivar mistet sin far søndag i forkant av konserten, og det er en takknemlig og tydelig preget Grutle Kjellson som ettertrykkelig dediserer settets siste låt, Sacred Horse, til det som tydelig må ha vært en bauta i flere enn Ivars liv. Så var det slutt for denne gang. Neida, selvfølgelig var det ikke det. Bandet kom på scenen igjen, og trommis Cato Bekkevold, nybakt far (også annonsert fra scenen) og årelang skinnpisker og storfisker, får sine minutter med trommesolo. Trommesoloer er som de alltid er; for spesielt interesserte. Introen tror jeg derimot mange kjente igjen, for det var vel fra godeste Painkiller av Judas Priest. Deretter får vi servert en skikkelig gammel låt, Allfadr Odin. Den gjør seg som vanlig veldig godt live, og bandet og spesielt showman og gitarist Arve Isdal får gjort enda flere frekke positurer. Et høydepunkt var for øvrig når han klarte å åle seg ut og opp på den ene høyttaleren foran scenen, for der var det trangt.

Grutle var som vanlig også i sitt ess på scenen, og den ene spøken tørrere enn den andre kommer trillende ut gjennom hele konserten, til spesielt stor fornøyelse for en litt forfrisket mann ved navn Rune like foran der vi er plassert. Men det er nettopp dette, runer, som leder en mer alvorspreget frontmann Kjellson inn i kommunikasjonen med publikum før siste ekstranummer. I likhet med oss, som holdt på å sette kaffen i halsen forleden av tabloidmedias nyeste overforenklinger, forteller Kjellson at han har lest et medieoppslag om at noen nye offisielle gensere hos det norske alpinlandslaget hadde blitt lenket til nazister og Den nordiske motstandsbevegelsen. Han nevner at genseren har runene Týr og elgr prydet i strikkemønsteret, og at Týr er knyttet til Den nordiske motstandsbevegelsen, som han uttaler med tilgjort småguttaktig stemme. Så sier han: “Jeg trodde vi kastet ut nazipakket i 1945! Disse runene er våre!”, før bandet avslutter med en annen rune, i form av låten Isa.

Enslaved gjør nok en solid konsert – foruten at oppvarmingsbandet deres hadde bedre lydbilde – og alle som heter Rune kan sikkert få beholde navnet sitt litt til, og jada, du trenger ikke brenne tekstheftet til Taake-platen din helt enda, fordi om du vet at det er høyreekstreme symboler alt der står skrevet i…

 

Tekst: Pål T. Lystrup
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates 2017

Beyond the Gates
USF Verftet, Bergen
24.–26. august, 2017

 

Slutten av august er lik festivaltid i Bergen. Beyond the Gates er vel overstått, og her er noe av det Metal Hammer Norway opplevde i løpet av de tre dagene.

Torsdag

Beyond the Gates har tatt steget opp fra kjelleren på Garage og inn på USF Verftet. Verftet fungerer langt på veibedre som festivalarena, men med et såpass mye større lokale mister festivalen dessverre også noe av sitt intime preg. Det er likevel liten tvil om at scenen på Verftet yter bandene større rettferdighet, og enkelte av bandene er rett og slett for store til å spille på en så liten scene som scenen på Garage er. Mayhem i den kjelleren kunne nok fort blitt svettere enn da Morbid Angel satte nedbørsrekord på Hole in the Sky i 2006.

Så til konsertene. Whoredom Rife (7,5/10) fikk oppgaven med å være første band ut på festivalen, noe de løste lett. Whoredom Rife har høstet mange lovord for sin første utgivelse, EP-en The Worship of Idols Instead of God; Idolatry, og fullengderen Dommedagskvad som ble gitt ut tidligere i år.Det er lett å forstå hvorfor: Black metal med et lite dryss melodiøse riff, som både er fengende og brutale. Det minner tidvis om det eldre materialet til Dissection og Satyricon, og det er slettes ingen dum blanding. På minussiden oppleves lyden litt trøblete i starten av settet, men lydteknikeren skrudde seg godt inn etter hvert i konserten. Låta Gitt til Odin står igjen som et av høydepunktene i løpet av de førti minuttene konserten varer.

Det er bare satt av femten minutter til changeover, så ølkjøp og dobesøk må gjøres unna kjappere enn kjappest. Da er det godt at det er minimalt med kø, verken på toalettene eller i baren, noe som var en gjennomgående tendens alle de tre dagene festivalen varte. Det liker vi!

Cult of Fire (8/10) gjestet Beyond the Gates i 2013 – en konsert som er godt innprentet i hjernebarken. Ikke nødvendigvis av musikalske grunner, mest på grunn av humoraspektet i at bandet måtte endre de lange, spisse kostymehattene sine for å i det hele tatt få plass nede under det lave taket på Garage. Passe Spinal Tap! Dette var imidlertid ikke noe problem nå fire år etter – det ser ut som de flatere hettene har fått fast innpass som kostymer. Cult of Fire er en godtepose estetisk og visuelt sett. Med en Kali-aktig figur som bakteppe, tung røkelse i luften, svarte stearinlys og overdådig utsmykkede kostymer er det lite som er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder det visuelle aspektet. Selve musikken består avepiske riff med melodiøse partier som til tider lener seg mot shoegaze i enkelte drømmende sekvenser. Noen ganger er de omtrent black metalens svar på Kent, men jeg liker Kent også, jeg. I et slags Phantom of the Opera-øyeblikk på slutten av settet får vi til og med en aldri så liten kirkeorgelsolo. Fra tape da, men likevel.

I serien av kutte- og kappekledde band har det også blitt gjort plass til Dark Sonority (6/10) fra Trondheim. Bandet som kom fram av restene av Kaosritual noen år etter Steingrim Torson Brissach altfor tidlige død, gjør mye riktig, men også samtidig mye akkurat som forventet. Så vidt meg bekjent har de til dags dato kun gitt ut en EP. Ikke det at det er noe galt i det, altså. Jeg synes personlig at bandet klarer seg bedre på denne platen enn i levende live. Du morgenstjerne, morgenrødens sønn kommer best ut av det, med sine til en viss grad spenstige vokalpartier og disharmoniske gitarer. Jeg synes for så vidt at alle band i sjangeren burde vurdere originaliteten i kutte, kapper og levende lys. Det er ikke like effektfullt om alle skal insistere på å gjøre akkurat det samme, og hva er det med alle disse gamle bøkene som blir en del av den sparsomt sammensatte scenografien?

Mgła (8/10) åpner med Further Down The Nest fra singelen med samme navn. Mgła, som betyr tåke på polsk, har ikke tenkt å gjøre seg til venns med noen, kun å ploge ned ethvert lite korn av liv på åkeren av publikum foran dem. De viser med stoisk aggresjon at man ikke trenger sinnsyke mengder med staffasje, røkelse og myrra for å gjøre en svært overbevisende konsert. Kledd i svart, med finlandshetter som beskytter dem fra den ikke akkurat fryktelige trekken på Verftet, leverer de i hvertfall nihilisme, planlagte brudd på Genèvekonvensjonen og en stor dose forakt på svært høyt nivå. Det er i alle fall svært lite mosh, fun, core eller trends å spore mens lokomotivet fra Krakow tuter av gårde. Hoveddelen av materialet er hentet fra siste platen Exercises in Futility, som du definitivt må skaffe deg om du ikke eier den.

Med en hovedvekt på det fantastiske materialet fra Ritual og Jilemnický Okultista er det klart at mange har store forventninger til Master’s Hammer (8/10). Ritual ble en av de virkelig definerende albumene for den såkalte andrebølgen av black metal, og selv har jeg hørt denne platen vanvittig mange ganger siden jeg anskaffet meg den i sin tid. Det er altså åpenbart at spenningen var til å ta og til en viss grad føle på. Introen fra nevnte album ledet inn i Pád Modly som ble etterfulgt av Vêcny Nàvrat. Det låter definitivt som det skal og som man kan forvente. František Štormsnerrer slik han skal, og timpaniene låter som de skal. Men, og jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle være noe jeg hang meg opp i, på scenen finner vi også to nakne piker med noen ganske snertne geitehodemasker på hodet. De kommer og går litt av og på scenen, sikkert siden de i hovedsak står helt stille og utgjør hver sin Baphomet, noe som sikkert over tid kan være krevende. Poenget er at orkesteret selv går kledd stort sett som om de skulle gått seg en tur på butikken eller var i beit for sukker til kaffen og stakk en tur over til naboen for å låne litt. Det er rett og slett en helt unødvendig og malplassert scenisk detalj. Jeg foretrekker altså hverdagsklærne til bandet framfor denne unødvendige distraksjonen. Vreden går over når Master´s Hammer går over i Zapálilijsmeonensvět, og den er definitivt borte når de avslutter med Jáma Pekel på tampen av en ganske sprek kveld totalt sett.

 

Fredag

Negative Plane (7/10) hadde flydd hele veien fra USA for å gi sitt bidrag til årets festival. Bandet er av typen black metal som absolutt låter litt annerledes enn alle andre. De har klart å inkorporere småpsykedelisk klassisk heavy metal og doom metal i uttrykket sitt på en mesterlig måte. På Lamentations and Ashes hører en nikk i retning både Bathory og Celtic Frost i den atonale og dystre sfæren de skaper. Oppmøtet var derimot dårligere på Negative Plane enn en del andre band, og kanskje spesielt merkbart i forhold til Misthyrming som stod på scenen like i forkant av amerikanerne. De tomme rommene blant publikum var dog det eneste som trakk ned på stemningen, for musikalsk var Negative Plane absolutt på høyde, selvom trioen muligens ser litt malplasserte ut på en hovedscene.

The Ruins of Beverast (6/10) treffer ikke helt mål denne dagen, og selv om Alexander von Meilenwalds doom ikke akkurat er en kilde til livsglede og fryd, så mangler det også litt i transeeffekt og jakten på det nokturne denne dagen etter min mening. Jeg sammenligner kanskje litt for mye med konserten for et par år tilbake på Garage i Bergen. Mindre scene, tettere luft, skitnere gulv, eklere toaletter. Slik det bør være på slike festivaler. USFs trekledde vegger og kommunale flerbrukskvaliteter tar rett og slett satan ut av musikken til tider. Mens jeg skriver dette finner jeg noen mer eller mindre ok Youtube-videoer av samme konsert. Jeg konkluderer med at jeg liker bandet (7/10), men er ikke så begeistret for scenen (5/10).

Vemod (8/10) er ikke fremmed for Bergen, og det er lite å utsette på bandets opptreden, foruten noe som kanskje ligger litt utenfor selve fremførelsen. Bandet har nemlig ikke klart å slippe noe nytt siden debutplaten, og den kom i 2012. Ergo stod bandet fra Namsos på nytt foran oss uten noe nytt i beltet. Men for all del, å høre bandets atmosfæriske black metal gjør nok få i salen vondt. Faktisk er det ikke annet å si enn at vi ønsker oss nytt materiale til neste gang vi ser dem.

Scenegardinen ble trukket fra, og Revenge (2/10) stod der med ryggen til publikum ute i salen, med luftvernsirener ulende over PA-anlegget. Deretter fulgte: «Listen, you fuckers, you screwheads. Here is a man who would not take it anymore. A man who stood up against the scum, the cunts, the dogs, the filth, the shit. Here is a man who stood up». Denne introen, med dialogen i sitatet hentet fra filmen Taxi Driver, varslet om det som må være det mest kaotiske og intense en har sett på scenen på USF siden Brutal Truth stod der. Utover det er det egentlig ikke så mye å si. Blodfansen fikk et etterlengtet syn med bandet, men det så ikke ut til at det var så mange virkelig store fans tilstede. Vi andre fikk noen minutter vi aldri får igjen, med totalt intetsigende støy. Men for all del, folk hører jo på SunnO))) også, og en vet at prevalens av selvskading i voksenbefolkning kan ligge på omkring 4%. Hva de resterende 96% i publikum kan oppgi som grunnlag for å se Revenge forblir et mysterium.

At Mayhem (8/10) spiller hele De Mysteriis Dom Sathanas og ikke noe annet, som Master’s Hammers kombinasjon av realitet og tidsmaskin dagen før, har for mange vært en ønskedrøm. De Mysteriis Dom Sathanas, som er selve grunnstammen i norsk black metal, trenger forhåpentligvis ikke så lang introduksjon. At Mayhem har fortjent sin posisjon som et resultat av hardt arbeid og ikke bare på grunn av mytene og skandalene burde være sagt. Det er også nesten umulig å nevne bandet uten man begynner å tenke på kniver, selvmord, fjelloverganger og et typegalleri av de sjeldne. Arven etter Øystein Aarseth lever i beste velgående. Dagens to erstattere, Teloch og Ghul, gjør jobben slik den skal gjøres denne gangen. Det er også en stor befrielse å høre med Mayhem slik som Mayhem var for de av oss som ikke setter like stor pris på det kliniske lydbildet de har lagt seg på siden gjenforeningen. Attila Csihar gjør en enorm innsats som ellevill zombie/vampyr/svovelprest i front, og selve grunnstammen i det hele representert av Necrobutcher og Hellhammer låter fett og autentisk. Til og med Hellhammers trommer låter vesentlig mindre trigget enn vanlig, og selv om tempoet på slutten av spor nummer fem Life Eternal kan ta knekken på de fleste, så lander Hellhammer det hardt og brutalt. Selveste tittellåten avslutter det hele på magisk vis. Det er ikke utenkelig at dette var slik Øystein Aarseth hadde sett det for seg i sin tid.

 

Lørdag

Vircolac (7/10), som betyr «varulv» på rumensk, var et av bandene som prydet klubbscenen på Garage. Det å stige ned i det mørke kjellerdypet fra strålende sol og sommervarme var en spesiell opplevelse i seg selv, men vi visste at det i mørket skjulte seg skatter. Vi hadde nemlig hørt oss opp på det irske Vircolac hadde å by på i forkant av konserten, og visste at det var veldig lovende på plate. Derfor var det dessverre litt synd at Garage hadde katastrofalt dårlig lydproduksjon på irene. Elementer i musikken falt helt ut, og tro det eller ei, det er ikke nok med bare høyt volum, mørke og en lesk i hånden når en liker metal. En vil gjerne få med seg noe mer enn som så, og når bandet kjørte full peis, var det lite annet enn et ullent teppe av lyd ute i salen.

Darvaza (8/10) led under akkurat det samme som Vircolac; katastrofalt kjip lyd. Men der vokalisten i Vircolac stadig gjemte seg bak alt håret sitt, snakket noe ustødig mellom låtene og tidvis kastet sveipende, tilsynelatende usikre blikk ut i Garage-mørket, er Darvaza i en annen liga. Vokalist Wraath (Behexen, One tail, One head) er nemlig kapabel til alene å holde et show gående – fordi om han tilsynelatende har akkurat litt i overkant mye sinne å trekke på, der han skritter lettere manisk frem og tilbake på scenen mellom låtene. Som med Vircolac er det lite å utsette på bandets fremførelse av materialet, og salen er full av tilhørere. Derfor er det synd at de mange festivalgjengerne som har kommet seg tidlig opp for andre dag av festivalen, måtte ta til takke med et så ufattelig kjipt lydbilde.

Det var noe forvirring da vi dukket opp på Verftet på festivalens siste dag. Vi trodde nemlig at vi skulle se Black Magic. Imidlertid var det Sahg (8/10) som stod på scenen. Like etter fikk vi øye på en plakat med kveldens spilleplan, og det ble tydelig at amerikanske Sumerlands var kansellert. Det var helt sikkert flere med oss som var skuffet over å ikke få bevitne bandet for første gang i Bergen, men festivalen hadde heldigvis klart å hanke inn en verdig erstatter på kort varsel. Sahg er jo ingen nybegynnere lenger heller, med en håndfull plater i beltet, og med en masse turnéerfaring etter hvert. Dette skinner jo også gjennom når bandet håndterer hovedscenen på Verftet såpass bra tross tidlig spilletid, litt glissent publikum, og ikke minst på så kort varsel. Senere fikk vi noen ord med bandet, og gitarist Ole Walaunet var tydeligvis fløyet inn fra hytta med helikopter for å løse kabalen. Kudos til både festival og band for viljen til å reparere overfor publikum. Det neste skuffende punktet i et ellers bunnsolid sett, var at de maktet å for første gang få Pyromancer til å høres litt tam ut, som egentlig er litt uforståelig.

Etter å sett Black Magic (9/10) skrangle seg igjennom et kort sett på Dombås for et par år siden, hadde jeg nå absolutt ingen forventninger. Du store min for et fett band det har blitt. La gå at det blir knabbet riff og melodilinjer fra fjern og nær, og la gå at det er muligens kan virke svært bakoverskuende. Dette er fortiden i våre hender. Med materiale som låter som rocken på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Med små (egentlig ganske store) nikk til blant andre Uriah Heep, Pink Floyd, og hårsveisen til Tony Iommi presenterer bandet et velspilt, velarrangert og helstøpt produkt av vår vidunderlige fortid. En tidsepoke da musikken rett og slett bare var litt større en den er nå. Jon Henriksen er også en meget smakfull gitarist, noe som han blant annet beviser i den gilde gitarsoloen på Demon Lord.

La det være sagt: Exciter (7/10) fra Canada leverer med originalbesetningen. Bandet som startet opp tilbake i 1978, har holdt det gående mer eller mindre siden den gang med skiftende besetninger, men i 2014 ble altså resetknappen trykket. Violence and Force ryker allerede til som sang nummer to i et ganske forrykende og svært begeistrende sett. Det er litt vanskelig å bedømme hvem som er mest begeistret, er det bandet eller er det publikum? Uansett hvilken part som går av med seieren, er jeg rimelig sikker på dette er årets «gøyeste» konsert for mange. Det har blitt en tradisjon å ha det litt trashy, gammelmodig og publikumsvennlig på lørdagen under festivalen, og etter to dager med ganske mye band som blir utgitt i Trøndelag eller kler seg i kappe, så er det forfriskende med litt speed metal. Syngende trommiser er ikke den aller beste ideen på generelt grunnlag, men Dan Beehler leverer. Det gjør også John Ricci og Allan James Johnson. Long Live The Loud!

Denner/Shermann (8/10) på en scene i Bergen gir litt barnlig fryd. Det er riktignok ikke helt Mercyful Fate, men det er både Michael Denner og Hank Shermann fra det legendariske danske bandet. Dessuten gjør Sean Peck en hederlig vokalinnsats på de gamle låtene. Som vokalist er det lite å utsette på hans heavy metal-stemme. Det er vel likevel ikke til å komme utenom at de fleste i salen sikkert er på plass for eldre låter enn dem med datostempling 2016. Joda, rimelig ferske Angel’s Blood og The Pentagram and the Cross svinger godt de, men det er de fire gamle Mercyful Fate-låtene som virkelig setter fart på publikum. Vi får i løpet av det tolv låter lange settet dosert ut Black Funeral, Curse Of The Pharaohs, Into the Coven og Evil. Altså er det liten grunn til å gå skuffet fra dette første møtet med bandet formet rundt duoen Denner/Shermann.

For mange old school-fans var nok headlineren denne kvelden en temmelig spesiell opplevelse. Hvorfor? Jo, fordi Enslaved (8/10) ikke bare stod på scenen like selvsikre og proffe som de pleier. De hadde også med seg et sett temmelig utenom det vanlige. Hele debutplaten Vikingligr Veldi skulle spilles live, ifølge bandet for første og siste gang – selv om du i nyeste Metal Hammer Norway kan lese deg fram til at det muligens er noen gode nyheter for fans av platen også i tiden fremover. Kan hende var det reutgivelsen av platen i fjor som ga opphav til at festivalen booket bandet inn for denne konserten? Det som uansett er sikkert, er at platen gjorde seg vel så bra på scenen på USF som på vinyl. Det ble førtifem minutter med pur nostalgi for dem i salen som var kommet forbi bleiealderen tilbake i februar 1994, da platen først ble sluppet. Siden sist har Enslaved for øvrig byttet keyboardist, og foruten at Håkon Vinje nå trakterte tangentene, var det også gjestende trommis, Iver Sandøy. Det eneste skuffende momentet med konserten, om en skal trekke noe frem, det må være at bandet bare gjorde selve Vikingligr Veldi, og dermed snøt oss for enda mer godsaker.

 

Tekst:
Pål Lystrup (Negative Plane, Vemod, Revenge, Vircolac, Darvaza, Sahg, Denner/Shermann, Enslaved)
Pål Ferstad-Løland (Dark Sonority, Mgla, Master’s Hammer, The Ruins of Beverast, Mayhem, Black Magic, Exciter)
Mari Thune Husvik (Whoredom Rife, Cult of Fire)

Foto: Christian Misje

 

 

Liveanmeldelser

Ministry @ Ole Bull Scene

Ministry
Ole Bull Scene, Bergen
20. juni 2017

 

I Bergen har det ikke akkurat vært overflod av rock/metal konserter denne våren, så det var ganske greit med besøk av Ministry like før sommerferien står for tur. Kun gulvet på ærverdige Ole Bull Scene ble brukt, så følelsen av utsolgt konsert kom selv om det ikke var helt utsolgt.

Al Jourgensen er tilbake med en mer eller mindre ny utgave av sitt band, Ministry (7/10), og er visstnok klar med et nytt album til høsten. Og med et stødig band med folk som har vært innom bl.a. Prong, Stone Sour, Fear Factory m.m., er det europaturné denne sommeren. At det fyren i det hele tatt er i live er jo et under i seg selv, men at han i tillegg viser seg å være i såpass god form er utrolig.

Det var ingen oppvarmingsband denne kvelden, så presis klokken 20.00 gikk de på med en massiv versjon av Psalm 69. Og for en åpning dette ble! Publikum tok av fra første stund, og de fremste radene var i hundre hele konserten gjennom. Så fulgte et par låter fra From Beer to Eternity-plata, som var en hyllest til den avdøde gitaristen Mike Scaccia, som var med å forme soundet til Ministry på tidlig 90-tallet.

Musikalsk har ikke Ministry utviklet seg nevneverdig, så det låt hardtslående og brutalt av de nye låtene også. Jourgensen har ikke blitt mindre politisk med årene, hvor bl.a. Donald Trump fikk god juling i videoene på backdropen under låter som Punch in the Face.

En ny låt, Antifa, ble spilt før de gjorde et knippe låter fra platene som kom på midten av 2000-tallet. På Bad Blood fikk Jourgensen selv gitaren på, og den han tok den også i bruk da de fulgte opp med en gullrekke bestående av N.W.O., Just One Fix og Thieves. Her tok det virkelig av i salen, og de gamle låtene satt som et skudd. Etter So What gikk bandet av scenen, men med røyken i munnviken kom gutta tilbake igjen og gjorde Filth Pig og Khyber Pass. Ikke ofte man ser band røyke på en scene mer, men noen må jo være rockerebeller.

For et band som har holdt på såpass lenge, så er det alltid noen låter som man savner, men det settet Ministry er på veien med om dagen funker som fjell. Som nevnt, så har de ikke akkurat utviklet seg så mye musikalsk, så det ble litt ensformig til tider. Men at Al Jourgensen klarer en og en halv time på scenen hver kveld er en bragd, og bandet låter knallbra. Håper de holder ut litt til!

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

Ministry Setlist Ole Bull Scene, Bergen, Norway, European Tour 2017

 

Liveanmeldelser

Kee Marcello @ Madam Felle

Kee Marcello
Madam Felle, Bergen
1. juni, 2017

 

Det er noen år siden Kee Marcello turnerte verden rundt som medlem i Europe og var en av hårdrockens store sologitarister. Kontrasten blir stor når en sammenligner de gigantiske konsertarenaene svensken i sin tid spilte på med den lille pubscenen i Bergen, hvor Kee og hans band spiller en overskyet torsdagskveld.

Inntrykket blir ikke bedre av at det kun er ca. 20 personer tilstede, men disse gir til gjengjeld god lyd fra seg da Kee Marcello (6/10) og resten av bandet inntar scenen. Det sparkes i gang med Soldier Down fra fjorårets album Scaling Up, men allerede på låt nummer to hentes frem Europe-perlen More Than Meets The Eye, til stor begeistring hos publikum. Utover kvelden blir det gjentatte dykk ned i Europe-skattekisten. Blant annet hentes Tower’s Calling og juvelen Girl from Lebanon frem i all sin prakt.

Bandet blander gamle skatter med nye låter fra nevnte Scaling Up, blant annet tittelkuttet og singelen Black Hole Star, som absolutt holder et godt nivå hva moderne hardrock angår.

Det er lite å utsette på det som presteres fra scenen. Kee blir stødig backet av et solid rytmekorps, og drar selv godt på i gitarsoloene. Vokalprestasjonene holder også mål, selv om de ikke er i samme divisjon som Tempest, noe som selvsagt blir overtydelig på Europe-låtene. Verre er det med lyden. Det er forståelig nok vanskelig å få til knallproduksjon i et lite og nesten tomt konsertlokale, men du vet at lydmannen sliter når hovedvokal og gitarsolo gang på gang drukner i en saus av høyt komp.

En tar seg i å tenke at Kee & Co fortjener bedre, både større scener og et veldig mye større publikum, men mot slutten av konserten ender vi opp med pub-rock av siste sort når bandet avslutter med hitene Superstitious og The Final Countdown. Her forvaltes kulturarven særs dårlig, med førstnevnte i delvis reggaeversjon, og sistnevnte UTEN keyboard. Det blir jo som om finalen i Fotball-VM spilles uten ball. En litt sørgelig sorti på en ellers hyggelig kveld med god svensk hardrock. Neste gang forventer vi at både Kee og bergenspublikummet mobiliserer, eller rettere sagt «skalerer opp».

 

Tekst: Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Hugsjá @ Grieghallen

Hugsjá
Grieghallen, Bergen
31. mai, 2017

 

Einar Selvik og Ivar Bjørnson fremførte bestillingsverket Hugsjá under Festspillene i Bergen – noe som ble en helt spesiell opplevelse.

Det hele begynte med Skuggsjá. Einar Selvik og Ivar Bjørnson ble huket inn til å skrive et verk i anledning 200-årsjubileumet for Grunnloven på Eidsvoll. Det kulminerte i en av fjorårets desidert beste skiver. Festspillene i Bergen har også fått med seg den platen. For de ga de to gromguttene nok en bestilling. De to komponistene skrev fire konserter rundt historien til småsteder på Vestlandet. I vår fremførte de dem på ute i periferien under navnet Nordvegen. Det er ut ifra disse fire konsertene det ble invitert til urfremføringen av Hugsjá (8/10) i ærverdige Grieghallen.

Det var få som visste hva man egentlig gikk til. Hugsjá er en helt annerledes oppfølger enn tidligere samarbeid. Borte er mange av karaktertrekkene fra ekstremmetalen forgjengeren hadde sentralt. Det er ingen growling og fuzzen er til tider totalt fraværende eller skrudd ned til et minimum. Det er nå erstattet med klassisk og ren prog-gitar sammen med klokkeklar sang. Der Skuggsjá var en krysning mellom Wardruna og Enslaved, er Hugsjá en tydeligere krysning mellom Selvik og Bjørnson. Nok en gang har de to skapt noe helt unikt sammen.

Mellom nakkehår i giv akt, går det opp for en at man overværer noen helt spesielt for første gang. Med låttitler som for eksempel Ni døtre av havet, Nattseglara og Om heilaga fjell synges det om alt fra havkjemper, om å navigere etter stjernene og døden. Det er historien om vest, historier fra der land møter ramsalt Nordsjø og det formidles av fremragende artister. Til tider kan versene bli litt like fra låt til låt, men det er når Selvik og Bjørnson stripper det ned det virkelig blir mektig.

Med kun kassegitar og kvad frembringer de en stemning Grieghallen sannsynligvis ikke vil oppleve igjen. Samtidig som det gjerne skulle vært litt mer tung fuzz og hærsang, så er det en kveld som nok allerede vil få pallplass når året skal oppsummeres.

 

Tekst: Øystein Rasmussen
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=9314]

 

Liveanmeldelser

The Dogs @ Garage

The Dogs/Howlin’ Sun/Slegest
Garage, Bergen
25. mars, 2017

 

En ganske interessant trippelpakke i kjelleren på Garage denne dagen blir åpnet av Stig Ese Eliassens soloprosjekt Slegest (6/10). Ese er også kjent som tidligere gitarist i Vreid, og har nå dratt black ‘n’ rollen et stykke videre mot 70-tallets stoner, og hentet litt her og der av inspirasjon fra hardrockens historie, men med en tvist av black metal på toppen. Det er allerede godt med folk når Slegest åpner ballet noenlunde presist, og selv med det allikevel organiske uttrykket, er det lett å merke at dette i utgangspunktet er én manns ideer foredlet av flere på scenen. Riffene og overgangene glir litt over i hverandre, men det er ikke nødvendigvis en negativ ting. Det er kanskje tydeligere her siden Ese spiller det meste selv på albumene, og så henter han inn sine bandmedlemmer til øving og konserter. Det blir levert kontant og barskt uten noen særlige dikkedarier og hallaballo. Ho som hauster aleine blir godt mottatt av et allerede tettpakket Garage. Leveringen er god, bandet er bra og “soundet” er riktig, men kanskje finnes det et ekstra gir her?
Howlin’ Sun (7/10) var et nytt bekjentskap i konsertsammenheng, selv om jeg har fått med meg at det har vært mye snakk om det lovende bandet fra Bergen. I alle fall her i Bergen – hva det snakkes om i resten av landet er ofte en gåte. Musikalsk sett er det en videreføring av 60- og 70-tallets blues og rockeband, gjerne med en hang til psykedelia. Musikalsk sett er dette meget lovende, og de møter relativt stor entusiasme blant det relativt masete publikummet. De fremstår for øvrig som hyggeligheten selv, og selv om de store låtene kanskje mangler, så er det lett å sette pris på orkesteret med meget, meget kompetente musikanter. Det er også veldig kjekt at det kommer nye ensembler fra Norge på tross av ryktet om rockens snarlige død. Uavhengig av Howlin’ Suns framtid så har allerede andre kjente og kjære rockeband fastslått at du kan ikke stoppe rock ‘n’ roll.



Når det gjelder rockens framtid så står kanskje ikke The Dogs (8/10) for den, men heller en oppsummering av dennes historie og de fleste triksene fra en bok om triks om hvordan tekkes publikum på en overbevisende og ærlig måte. En blanding av punk, oslo-hardcore (hardcore slik man spiller det i Oslo) og ren og skjær skandinavisk rock. Alt levert i matchende klær og med en stå på vilje som mange band burde misunne dem. Enkelte har påstått at dette for tiden er Norges beste liveband, og det er ikke en grunnløs påstand.

Kristopher Schau er en fremragende frontfigur, og selv om stemmen hans kanskje ikke hadde passet seg altfor godt i kor eller som dubber til engelsk, så er innsatsen upåklagelig, og bandet kan lene seg veldig på hans enorme innsats. Den Thor Heyerdahlske-aksenten til Schau er tydelig, men likandes. Tekstene skal jeg ikke diskutere for mye her, men det slår meg at Schau enten har store problemer med forhold og/eller synger mye om andres kjærlighetsproblemer på en veldig direkte måte. Noe jeg synes kanskje blir litt vel direkte, men det slår uansett an hos publikum, så det er godt mulig at jeg er helt idiot.

Schau tilbringer store deler av tiden nede ved eller oppå publikum, men takket være hans langstrakte personlighet høydemessig får de fleste med seg hva som foregår der han ruver rundt i den gemene hop. Publikum er en salig blanding av rutinerte konsertgjengere, folk fra bygden, studenter, masse jenter i svært varierende alder, en del både tykke og tynne heavygutter og mange flere, sikkert både fra privat og offentlig sektor. Dette tyder på at bandet har nådd igjennom til den ordinære typen i gaten som ikke nødvendigvis ville tatt seg til Garage på konsert.

Noen vil sikkert hevde, med rette, at dette er på grunn av frontfiguren og generell kjendisentusiasme, men både show og innhold tyder på at dette hadde holdt selv om det hadde vært en helt ukjent person på 1,65 meter som ledet bandet fram til en nært forestående triumf. Det er tendenser til allsang og hytting med never til de mest fengende av hundebandets låter. Utsolgt er det også, noe Schau setter stor pris på. “Takk for mitt første utsolgte Garage”. Skulle bare mangle, det er vel fortjent.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=8754]

 

Liveanmeldelser

Töxik Death @ Hulen

Töxik Death/Obnoxious Remains
Hulen, Bergen
17. mars, 2017

 

Hulen i Bergen bød på en konsertpakke av det raske slaget med Obnoxious Remains og Töxik Death på plakaten.

Obnoxious Remains (6/10) har holdt på siden ca. 1995 og inneholder blant annet tidligere medlemmer av De Kjipe og nåværende medlemmer av populærorkesteret Hjerteslag. Hardcorepunk/crust i noenlunde samme landskap som Discharge og Doom er vel en relativt oppsummerende konklusjon sjangermessig. På tross av en effektiv spilletid på ca. 17 minutter klarer de å presse inn ca. 7–8 låter og stemningen er nokså uhøytidelig.

Hate er låten som peker seg mest ut, og selv om publikum ikke akkurat går av skaftet av begeistring så nikkes det anerkjennende til et band som holdt det gående i over 20 år. Det er i alle fall høyt nok, og lyden kan vel ikke akkurat sies å være verken ryddig eller pen, men det passer jo for så vidt musikken bra. Det er heller ingenting å si på låtmaterialet, men det kunne vel med fordel ha vært investert i litt flere timer i øvingslokalet, men jeg liker innsatsen. Godkjent.

Töxik Death (4/10) fra Sandnes har også holdt på noen år, nærmere bestemt siden 2003 ifølge Internett, men har ikke utmerket seg særlig på utgivelsesfronten, bortsett fra et par splitter, en EP og ett album fra 2014. I sjangeren finnes det eksempler som Ranger, Aura Noir og Nekromantheon fra nyere tid, men Toxik Death er ikke helt i samme divisjon, og mangler en del på både låtmateriale og publikumstekke. Det er nesten litt lite grunnlag å vurdere bandet i det hele tatt, da det føles som om konserten er over før bandet kommer ordentlig i gang. Ca. 20 minutter holder ikke om ikke man skal kalle det en minikonsert.

I det hele tatt virker det som et litt uinspirert og uøvet band med låter som ikke helt holder mål om man skal sammenligne med andre og for så vidt mer kjente band. Jeg tror nok at det finnes en kime til mer kvalitativ destruksjon her, for jeg skulle akkurat til å trekke på smilebåndet da de overraskende nok for alle var ferdig til øredøvende stillhet, men det kom ikke fram i særlig grad på Hulen denne gangen. Et øyeblikks magi var det allikevel plass til når bassisent slenger ølflasken nonchalant bak seg på scenen og begir seg ut i neste sang. Han rakk akkurat en slurk, det var akkurat det publikum rakk også.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Orango @ Det Akademiske Kvarter

Orango + Wilhelm’s Midnight Madness
Det Akademiske Kvarter, Bergen
16.02.2017

 

Bergen Realistforening bød på en kveld med groovy bluesrock på Det Akademiske Kvarter – noe som viste seg å være en svært så god idé.

Et av de nyere navnene som har kommet frem i den bergenske rockescenen er Wilhelm’s Midnight Madness (6/10), som til tross for kort fartstid har spilt en god del i byen allerede. En oppvarmingsjobb denne torsdagskvelden hadde de også fått til, og stilmessig passet de perfekt til jobben. Kvintetten disket opp groovy blues rock med føttene godt plantet i 70-tallet, og mens publikum sakte begynte å komme seg inn i Teglverket på Kvarteret, ble de møtt av et smått energisk band. Det høres at de ikke har holdt på alt for lenge, men kvaliteten er såpass god at disse kommer vi nok til å se og høre mye mer fra fremover.

Grunnet flere konserter denne kvelden, var det ikke stappfullt da hovedattraksjonen Orango (7/10) gikk på og startet med et smell. Det var likevel god stemning i den halvfulle salen. Trioen har en ganske lang fartstid, og slapp sitt sjette album, The Mules of Nana, nylig. Så med rykende ferskt materiale med seg, ble det også en kveld som fokuserte på de nye låtene.

Orango er et meget tight og velspilt band, med gitarist og vokalist Helge Bredeli Kanck i spissen. Han synger veldig bra, men har i tillegg god koringshjelp fra trommis Trond Slåke og bassist Hallvard Gaardløs. Vokalharmoniene sitter som et skudd, og løfter låtene betraktelig.

Ellers er det godt å se en så velfungerende powertrio på en scene. Deres drivende og groovy bluesrock funker strålende i en livesetting, og Orango må sies å være et av landets bedre liveband om dagen.

Det mest ødeleggende for hele konserten fra den noe overivrige lysteknikeren som gjerne ville bruke alt hele tiden, og blendet publikum hvert annet minutt. Bortsett fra det, ble dette en god rockekveld på Kvarteret, og Bergen Realistforening kan gjerne gjøre flere slike bookinger.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

Musikk, Nyheter

Devin Townsend Project allikevel til Bergen

Devin Townsend Project

Forrige uke ble nyheten sluppet om at årets utgave av Blastfest kanselleres – i dag kommer gladnyheten om at en av headlinerne, Devin Townsend Project, beholder datoen i Bergen og stiller på USF Verftet lørdag 25. februar. Vestlendingene får da allikevel oppleve litt kanadisk galskap på hjemmebane. Billetter fåes via Ticketmaster.  Bandet spiller i Oslo dagen etter, da på Sentrum Scene.

Liveanmeldelser

TNT @ Kongesalen

TNT
Kongesalen, Radisson Hotel Bryggen, Bergen
28.01.2017

 

TNT avsluttet første del av jubileumsturneen i Bergen sist lørdag med nok en utsolgt konsert.

TNT

Så var det endelig vestlandet og Bergen sin tur til å delta på TNT (8/10) sin 30-årsfeiring av Tell No Tales. Albumet trenger ingen videre introduksjon, og det er absolutt på sin plass at en av Norges aller beste hardrockutgivelser blir gjort stas på. Det er selvsagt også en fin anledning for TNT til å turnere uten å ha noen nyutgivelse med i bagasjen. Utsolgt hus viser at publikum i Bergen har takket ja til fest-invitasjon, og tar vel imot bandet som starter med Give Me a Sign (fra platen My Religion, som i år har 13-årsjubileum…).

TNT

Først på andre låt får vi Tell No Tales-materiale med Far As The Eye Can See. Partyet er endelig i gang, og Tony Harnell viser seg å være i festform. Det er lite å utsette på stemmen, selv om det utover kvelden tas noen tonale snarveier for å unngå de høyeste skrikene. Ronnie Le Tekrø viser på sin side nok engang i hvilken særklasse han er som gitarist. Ingen over, alle under! Resten av bandet holder koken, men kommer ikke ut av skyggen som el-gitaren og herren som spiller på den kaster.

TNT

Det var mange høydepunkt denne kvelden, for settlisten under ett er den beste undertegnede har sett med TNT.Tell No Tales, selveste jubilanten, fikk derimot ikke helt den oppmerksomheten den fortjente. Albumet ble ikke spilt i sin helhet, låtene ble ikke spilt i rekkefølge, coveret ble ikke vist på back-drop, og besetningen var ikke lik den som spilte inn platen. Det ble derfor mer en bunnsolid TNT-konsert anno 2017 med ekstra mange låter fra Tell No Tales, enn en helhjertet feiring av albumet. Likevel, når kvelden så avsluttes med kanskje platens beste låt Everyones’s a star, er hver eneste person blant publikum klar for å fortsette feiringen. Vi gleder oss til 40-årsdagen!

 

Tekst: Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=7993]

 

TNT Setlist Kongesalen - Radisson Blu Royal Hotel, Bergen, Norway 2017, Tell No Tales - 30 Year Anniversary Tour

 

Liveanmeldelser

Enslaved @ Hulen

Enslaved
Hulen, Bergen
16.12.2016

 

Enslaved feirer at bandet er 25 år i år med en aldri så liten norgesturné. Sist fredag var det Hulen i Bergen som stod for tur – og for en feiring det ble!

Enslaved

Enslaved (9/10) har feiret 25 år en god stund nå. Det har vært mange legendariske konserter med sine særegne settlister den siste tiden. På fredag gjorde de den siste i rekken. Det som gjorde denne konserten spesiell, var at det var keyboardist og vokalist Herbrand Larsens siste med bandet.

Enslaved

Første låt, Roots of the Mountain fra 2012s RIITIIR, satt en tidlig standard for resten av settet. Det var den senere delen av bandets karriere som skulle få fokus. Dette falt naturlig da Larsen har vært med på de seks siste skivene. Både bandet og lydmannen brukte denne første låten på å venne seg til det som må sies å være et av Bergens mest krevende lokaler lydmessig. Men det låter bra. Larsens klare vokal virker å svære skrudd for å imponere.

Enslaved

Det er sjelden Enslaved spiller på scener av en denne størrelsen. I hvert fall blant de større byene i landet. Det gjør det hele litt mer spesielt. Mellom Hulens svette fjellvegger, blir det riktig så intimt.

Enslaved

The Watcher, Building with Fire og Ethica Odini kommer på rekke og rad før bandet graver litt lengre bak i sin historie. Noen gamle gullåter er det også plass til. Til ære for kunstneren bak bandets tidligere albumcovere Jannicke Wiese-Hansen, brennes åpningsriffene til Fenris av. De svipper innom Ground før det igjen gjøres dypdykk.

Enslaved

Siste del av konserten blir et tydelig bevis på bandets røde tråd i gjennom sin egen utvikling. Allfaðr Oðinn begynner og blir videreført med One Thousand Years of Rain fra sisteskiven, som avslutter det hele som ekstranummer. Det blir spennende å se hvor den utviklingen har tatt dem om nye 25 år.

25th anniversary at Hulen, Bergen

 

Tekst: Øystein Rasmussen
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Wolfmother @ USF Verftet

Wolfmother­
USF Verftet, Bergen
29.11.2016

 

Wolfmother besøker Europa på sin Gypsy Caravan Tour, og i forrige uke var det Bergen som stod for tur.

Wolfmother

Det er et småbeskjedent publikum som tar imot Australias hårete sønner Wolfmother (7/10) denne tirsdagskvelden på et nesten fullsatt USF. Mulig stemningen ville vært bedre om det hadde vært helg og høyere alko-konsum, og salen byr ikke på særlig mer enn høflig applaus når trioen entrer scenen.

Wolfmother

Bandet virker også litt avventende der de åpner oppskriftsmessig med tittellåten fra deres siste album Victorious. Når de så flesker til med hiten og gjennombruddslåtenWoman som tredje nummer våkner både band og publikum for alvor. Etter dette slipper Wolfmother aldri helt taket på de tilhørende, som lar seg villig og begeistret lede rundt i det 70-talls heavyuniverset bandet har skapt.

Wolfmother

Det er ingen tvil om at låtene fra deres første album sitter best både blant band og publikum. Hele åtte låter herfra fremføres, og følelsen av at bandet gjentar seg selv på en del låter fra senere album blir mer enn tydelig. Andrew Stockman lar sitt gitarspill og sin karakteristiske stemme være kveldens fokuspunkt, med solid hjelp fra trommis og en orgelspillende bassist.

Wolfmother

Bandet klarer i stor grad å gjenskape 70-tallssoundet og energien de er kjent for på plate. Likevel blir det også partier og låter på tomgang. At de orker å holde på i over 2,5 timer er imponerende, men Wolfmother repeterer etterhvert seg selv i litt for stor grad. De bygger stødig opp til klimaks med utvidete soloer på gitar, trommer og orgel. Også en medley som er innom Pink Floyd og The Doors blir det tid til før det bokstavelig talt går over ende med Joker & theThief. Alltid tøft når trommesettet ligger strødd utover scenen etter endt konsert!

 

Tekst: Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Dead Lord @ Hulen

Dead Lord
Hulen, Bergen
16.11.2016

 

Det å arrangere konsert i Bergen på en onsdag er egentlig risikosport, noe denne kvelden med Dead Lord viste.

Dead Lord

Rundt 50 rockere møtte opp for å se svenske Dead Lord (7/10) gjeste byen, men bandet ga likevel jernet og spilte som om det var fullt hus. Muligens ville det vært mer interesse om de var aktuell med nytt album, men det ville nok hjulpet å ha dem en annen dag i uka. Bandet har to plater bak seg som har fått gode kritiker, og med en ganske flittig turnévirksomhet har de blitt et meget habilt liveband.

Dead Lord

Personlig har jeg syntes at platene har vært litt kjedelig, men live er bandet helt konge. Fra første låt var det rett i klassisk hard rock positur på samtlige i bandet, og de fikk publikum med fra starten. Låter fra både debuten Goodbye Repentance og Heads Held High ble selvsagt spilt, men problemet til bandet er at materialet tidvis blir noe likt.

Dead Lord

Bandets proto hardrock med inspirasjon fra tidlig Thin Lizzy, Scorpions, Judas Priest og Maiden egner seg godt for både bredbent posering og harmonigitarer, og det ble gjengangerne gjennom konserten.

Dead Lord

I tillegg kjørte de på med gitarspill bak hodet, innslag av AC/DC Thunderstruck og såpebobler ut til publikum. Alle klisjeer ble tatt i bruk, og det ble meget godt mottatt av de oppmøtte. Det var såpass god stemning gjennom hele konserten at det ble gjort flere ekstralåter, før de avsluttet med Kiss-klassikeren Deuce. Til tross for få oppmøtte, så var dette en av de bedre rockekonsertene jeg har sett på en stund.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

Nyheter

Tre nye band klare for Beyond The Gates 2017

beyond_the_gates_2017_banner2

Beyond the Gates: Bjørgvin Black Mass 2017
USF Verftet, Bergen – Norway
24th – 26th of August 2017

 

Det drypper til stadighet nye band inn i lineupen til Beyond the Gates, Bjørgvin Black Mass 2017. Metal Hammer Norway har tatt en prat med festivalsjef Torgrim Øyre for å få det siste nye av nyheter de har å komme med.

Seks år har gått, og Beyond the Gates turer videre. Da det tidligere i høst ble kjent at Mayhem skal spille De Mysteriis Dom Sathanas og at Enslaved skal spille debutalbumet Vikingligr Veldi i sin helhet ble det for flere knyttet stor forventning til resten av det Bergen-festivalen hadde å by på. Nå kan de sette kanadiske Revenge på plakaten.

– Dette er en veldig spennende booking, da de aldri har spilt i Norge før. Vi har ønsket å ha dem på besøk i flere år nå, og endelig stemte det logistikkmessig. Jeg tror dette er et band mange har hatt lyst til å se, og nå skal de endelig få muligheten, sier Øyre.

Han viser til at Beyond the Gates tar stolthet i å grave dypt for å finne gode konsertopplevelser, både fra undergrunnen og det som man kankje kan kalle mer allemannseie.

– La folket få se band de ikke har sett 100 ganger før, utdyper han.

Et annet kanadisk band som gjør sin norgespremiere i Bergen på denne festivalen er speed metal-legendene Exciter. Til tross for at bandet ble dannet i 1978 og er ansett som et av de første speed metal bandene som oppsto, samt at de har vært en av inspirasjonene til thrash metal sjangeren, har de altså aldri satt sine ben på norsk jord før.

– Dette blir spennende, sier festivalsjefen.

Et annet band som gjør sitt inntog til festivalen er det tyske doom metal-bandet Ruins of Beverast, som har gjestet festivalen tidligere.

– Vi føler dette er en ny start med ny venue. Derfor har vi gått tilbake og hentet inn noen av favorittaktene fra tidligere år. Samtidig som vi selvfølgelig skal spe på med mye nytt, sier festivalsjefen.

Tidligere har det blitt kjent at bandene Negative Plane, Dark Sonority, Vemod, Mgła og Cult of Fire skal gjeste Verftet i Bergen under festivalen. De tre siste av disse vender forøvrig også tilbake til festivalen etter å ha spilt der tidligere.

– Disse bandene gjorde en fantastisk jobb forrige gang de spilte på festivalen, så vi ønsket dem tilbake til oss med åpne armer. De er alle veldig visuelle i fremføringen sin, og dette vil passe utmerket nå som vi har byttet lokale. Vi likte selvfølgelig Verftet i sin originale form, men det er nå større og mer spektakulært, forteller Øyre.

Beyond the Gates, som har fått undertittelen Bjørgvin Black Mass 2017 arrangeres i Bergen by den 24. – 26. august. Disse dagene blir det mye moro både på Verftet og på Garage. Alt alt dette vil ha et bakteppe som forteller om svartedauen og Bergen på et estetisk vis.

– Det er viktig at det skjer noe mer enn bare bra band på scenen, og det skal vi gi våre publikummere i år. Til slutt ender vi opp med noe for enhver smak, forteller arrangøren.

Det er mye som tyder på at det kan bli spennende å følge Beyond the Gates fremover. Festivalen regner med å ha fullstendig program tilgjengelig i løpet av våren.

btg_flyer_exciter

 

Også bekreftet:

ENSLAVED «Vikingligr Veldi»
MAYHEM «De Mysteriis Dom Sathanas”
MGLA
DARK SONORITY
CULT OF FIRE
VEMOD
NEGATIVE PLANE

 

Beyond The Gates hjemmeside | Facebook