Stikkordarkiv: candlemass

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 5

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Lørdag 6. august, 2022

 

Det amerikanske goth metalbandet Unto Others (2/10) startet ballet lørdagen med det som helt åpenbart var festivalens dårligste booking. Svak og direkte kjedelig clean vokal kombinert med trommespill i “Coldplay-kategorien” (nei, det var ikke noe kompliment) og en scene som nok er altfor stor for dette bandet. Det var glissent i Grieghallen så tidlig og det forstår vi godt, for dette var rett og slett ikke godt nok på en festival som har skjemt oss såpass bort hele uken. Det eneste som trekker noe opp er at bandet lånte Adam Zaars fra Tribulation på sologitar, og den gutten kan virkelig spille der han danser seg gjennom settet.

I avdelingen for “andre boller” kommer så selveste Tribulation (8/10), et band som siden starten har gjennomgått en transformasjon fra å være et høyst respektabelt death metalband til et spennende, mørkt og sexy beist av et gotisk metalband med glimrende låter og et sound enkelte har beskrevet som “hvordan det ville låte hvis musikken til Ghost matchet det visuelle”. Gjennom et sett hentet fra bandets tre siste album, som har blitt rost opp i skyene av både presse og publikum, demonstrerer de tydelig hvorfor de fortjener en plass på scenen denne dagen sammen med de to legendebandene som de aller fleste tross alt er i Grieghallen for å se denne kvelden. Ikke minst skinner de to låtene fra Children of the Night – Melancholia og Strange Gateways Beckon – som dunkle stjerner i settet, men det hele er gjennomgående såpass bra at bandet kunne ha vært verdige headlinere en hvilken som helst annen kveld…

For om Tribulation er verdige kronprinser til den svenske metaltronen, er det ingen tvil om at det er Candlemass (9,5/10) som er de rettmessige kongene. I 40 år har Leif Edling og hans kumpaner levert deilig, seig og episk metal til folket, og i kveld skulle bandet som tross alt oppfant begrepet doom metal levere en helt spesiell konsert der 1987-eposet Nightfall ble fremført i sin helhet. Denne skiva er et av sjangerens helt store verk, og det var åpenbart at mange i salen nøret et nærmest religiøst forhold til albumet. Dermed er det ikke rart at jubelen sto i taket og voksne menn og kvinner med tårevåte øyne og fårete glis satt andektige fra introen Gothic Stone og mektige The Well of Souls for å ta inn denne seansen. Det musikalske var selvsagt på plass, så det eneste spørsmålet var om vokalist Johan Längqvist ville klare å levere dette materialet på samme nivå som Messiah Marcolin. Sistnevnte sang jo på denne skiva, og er eneste medlem derfra som ikke er med i dagens besetning, men Längqvist er tross alt bandets originalvokalist, og fra første stund var det åpenbart at vi ikke hadde noe å frykte. Han rett og slett EIDE materialet, og leverte klassikere som At the Gallows End, Samarithan og Bewitched med den aller største selvfølge. Og når albumet var gjennomspilt og man kunne tro at det hele var over, får vi først Mirror Mirror fra Ancient Dreams og deretter vidunderlige Solitude fra bandets banebrytende debut Epicus Doomicus Metallicus. Intet mindre enn en mesterlig oppvisning i – du veit det – episk doom metal!

Så var endelig stunden kommet som hele festivalen hadde ledet opp til. Med så mange store konsertopplevelser er det nærmest utrolig at det fremdeles er noe igjen som kan gi oss hakeslepp, men selvfølgelig er den store godbiten – det bekmørke kirsebæret på toppen av den demoniske milkshaken – spart helt til slutt. Og hvem er denne karen med horn og kappe på? Han ligner litt på Satan i grunn, men det er ikke ham, det er King Diamond! Der står han med resten av Mercyful Fate (10/10) og foran et lykksalig måpende publikum er de i gang med The Oath før vi har rukket å si “Falsett er fett”. A Corpse Without Soul er neste, og det er allerede åpenbart at nevnte falsett sitter som et skudd, noe som på ingen måte er en selvfølge etter alle disse årene. The Jackal of Salzburg er kveldens eneste nye låt i et sett som betimelig nok ellers utelukkende har fokus på bandets tre første utgivelser, og som lover godt for et nytt album, når enn det måtte komme. Derfra og ut kommer klassikerne som blasfemiske perler på en særdeles djevelsk snor, og vi velter oss i uhellige herligheter som A Dangerous Meeting, Black Funeral og allsangfavoritten Evil. Kong Diamond selv leder showet med den mest soleklare autoritet, og resten av bandet låter så bra at det er en ond fryd. Come to the Sabbath tar stemningen helt opp i taket av Grieghallen, og det er nærliggende å tro at denne vil avslutte det hele, men neida. Det er alltid plass til litt mer Satan, og det er nettopp episke Satan’s Fall som får æren av å avrunde en svartmagisk konsertopplevelse, og også hele festivalen på ypperste vis.

Som helhet er Beyond the Gates (10/10) en så drøyt bra festival at det bare er å ta av seg hatten. Bookingen er noe av det ypperste i norsk festivalhistorie, med et program der man ikke ser pølsa for alle rosinene, og vi lurer VELDIG på hva de kommer til å gjøre for å overgå seg selv i 2023. Tør vi i all beskjedenhet pitche Possessed som kan fremføre albumet Beyond the Gates i sin helhet som en av headlinerne? Ja, det tør vi. Uansett er vi ikke det minste i tvil om at det kommer til å bli bra, og vi kommer garantert tilbake neste år. Og da er vi på plass HVER DAG!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Espen Nørvåg Slapgård
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16162]

 

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates 2019

 

BEYOND THE GATES 2019

Bergen. En dyster by nedsyltet i regn og skarring. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp her Svartedauden valgte å komme krypende til lands i år 1349. Eller at det er nettopp her de har valgt å beholde buekorps. Bergen, denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått vannskader av den. Et cetera. Vel, vel. Om man en sjelden gang skal legge lunkne flåserier og utslitte stereotyper til side: For en perfekt festival dere har satt i hop der borte, folkens! Man bøyer seg i hatten og det som verre er. BEYOND THE GATES og dens forgjenger Hole in the Sky har i en årrekke vært flinke til å mikse det hotte og hypede med det eldre og solide, og årets utgave er intet unntak. Metal Hammers selvutsendte måtte bittert nok nøye seg med to dager, men ut fra den elektroniske jungeltelegrafen å dømme leverte også de to foregående dagene til laud.

Fredag

“Where are the new, rising up and coming artists in hard rock and metal?” Det var temaet for lørdagens paneldebatt på Beyond the Gates, der gamle gubber skulle diskutere hvorfor det kun er gamle gubber som spiller på festivaler for et publikum bestående av gamle gubber. Vel, å flytte Inculter (9/10) lenger opp på plakaten enn å la dem sose rundt nede i matinéland på Kvarteret kunne vært en fin begynnelse! Fusa-gutta leverer nemlig en forrykende konsert, tightere enn rumpeballene til Dolph Lundgren og friskere enn en blomstereng av Mentos-blomster. Hvilke TEMPOVEKSLINGER! “Dynamikk” er et ord som får meg til å brekke meg verre enn Dan Børge Akerø luktende på afrikansk brygg, men her kommer jaggu også dette ordet til sin rett. Til tross for at PA-en kneler mot slutten av settet kjører Inculter på videre, og belønnes med stor jubel når lyden kommer tilbake. Herregud så godt det gjør å se folk i tjueåra spille bånntight thrash metal! Terningkast masse.

Etter Inculter ble Misotheist (7/10) noe seigere, og man stiller seg mildt undrende til hvorfor bandene ikke spilte i motsatt rekkefølge. Trønderne hadde litt feedback-utfordringer i starten da lyden gikk fra murvegg til murvegg inne på Kvarteret, men ganske snart kom man opp i marsjfart og fin form. Dette var bandets debutkonsert, og med én utgivelse i sekken var forrådet av låter naturlig nok noe begrenset. Da hjelper det at låtene er lange, og man talte seg vel frem til en tre-fire låter i løpet av hele konserten. Beast and Soil kan (og bør) fremheves, og jevnt over holder Misotheist den høye standarden man har blitt vant til fra Terratur-band. Publikumsoppmøtet var også solid (under begge band).

Varathron ble ofret til fordel for mat og drikke, og ved ankomsten til Verftet var det svenskene i Horisont som ble tilgodesett med noen skarve minutter. Litt snilt og hippieaktig sammenlignet med den øvrige line-upen, men godkjent 70-tallsrock av den trivelige sorten. Rocker tidvis heftig.

Når trommepodiet er bygget, basert på øyemål, anslagsvis 10-12 meter opp i været er det liten tvil om hvem som spiller trommer i bandet. En maskert Hellhammer er førstemann ut på scenen, tett fulgt av resten av Arcturus (6/10), blant dem vokalist ICS Vortex ikledd en kappe med hette og en slags maske. Skuffende lav sirkus-faktor! Arcturus hadde lovet å spille et old school-sett fra de første skivene sine, og holdt ord. Samtlige låter var etter det jeg kunne oppfatte hentet fra de to første skivene Aspera Hiems Symfonia, La Masquerade Infernale og EP-en Constellation, med The Chaos Path og Raudt og Svart som høydepunktene. ICS Vortex’ interaksjon med publikum var ikke-eksisterende, men mannen sang imidlertid som en gud, og det var vel strengt tatt det han var der for.

Ja, hva skal man si? Når noe nærmest er så perfekt at man blir litt småirritert? For Emperor (9/10) leverte en fantastisk konsert på Beyond the Gates, gubbevaremegvæl. Fra åpningen Ye Entrancemperium pløyde de gjennom hele besteskiva Anthems to the Welkin at Dusk, før de slengte inn Curse You All Men!, The Majesty of the Night Sky, I am the Black Wizards og Inno A Satana for good measure. ALT er riktig. Og når alt er riktig blir man (jeg) gjerne vrang og kontrær. For er ikke dette bare black metal-utgaven av Rush? Eple til læreren, rett hjem til leksene og tidlig i seng fordi man skal på skolen dagen etter? Eller er det bare min forkjærlighet for det ufullkomne og mediokre, og manglende entusiasme for perfeksjonisme som her trekkes frem i sollys? Antakeligvis. For visst hadde det vært traurig å se Ihsahn, Samoth og Trym komme trekkende i full black metal-uniform i 2019, partying like it’s 1994/1997, vindrikkende og sverdveivende mens de lovte full støtte til Satan. Bedre da å fokusere på musikken, og levere en konsert det vil gå gjetord om i årevis. Så får jeg heller leve med at Ihsahn har gitaren midt på magen.

Om jeg ikke tar mye feil sto vel Primordial (9/10) opprinnelig oppført før Emperor på spilleskjemaet, og man kunne saktens frykte at salen på Verftet skulle bli halvglissen når folk hadde blitt mettet både av øl og Emperor. De bange anelsene slo heldigvis ikke til, og å plassere Primordial sist viste seg tvert imot å være en snedig manøver. A.A. Nemtheanga er en formidabel frontmann, og Primordial et formidabelt band. Til tross for at bandet går i Desaster-fella med at 1 av 4 kjører liksminke har de Bergen i sin klamme favn fra åpningslåta Where Greater Men Have Fallen til avslutningslåta Empire Falls. Hadde det ikke vært for Emperors maktdemonstrasjon en snau halvtime tidligere ville denne konserten havnet øverst på lista, men nå ble det hakket vanskeligere å skulle avgjøre hvem som stakk av med “seieren”. Decisions, decisions. 

 

Lørdag

Lørdag var Bergensværet mildere stemt sett med østlandske øyne, og man kunne etter å ha tapt både i trav og fotball bevege seg tørrskodd bort til Verftets grillsjappe og hive innpå en wrap før Necros Christos rakk å komme seg på scenen. Tyskerne ble etter visse samvittighetskvaler bortprioritert etter to låter til fordel for sårt tiltrengt sosialisering, så første hele lørdagskonsert ble Lucifer (5/10) for min del. Iført noe som ligner mistenkelig på en Emil fra Lønneberget-lue sitter han der bak trommesettet, selveste Nicke Andersson! Å, glede! Lucifer er imidlertid først og fremst kona Johanna Sadonis’ band, og med sin snytt-ut-av-Coven-stil og fremragende vokal blir hun også det naturlige midtpunktet i forestillingen. Til tross for iherdige forsøk har jeg aldri klart å få Lucifer til å feste seg til hjernebarken, og selv om det ikke er noe spesielt å utsette på bandet i live-sammenheng er det heller ikke mye man biter seg merke i. “Satanic pop”, som Johanna kaller det fra scenen, med det vesentlige unntak at pop som regel er basert på fengende hooks. Når Sabbath-drivet er på plass funker det, men Lucifer forblir i det store og det hele forundringsverdig anonymt.

Hello Cleveland! Endelig får man sjansen til å se Midnight (8/10) igjen! Sleaze-thrasherne fra Ohio leverte en av de bedre og mest utagerende konsertene jeg har opplevd da de debuterte på norsk jord i 2013, og selv om trioen går ut i hundre også her blir det litt mye luft og for stor boltreplass på scena til at man føler at man skal gi slipp på alle hemninger. At dette er solid Venom-worship er ikke til å stikke under en stol, og man skal heller ikke være utstyrt med for sensitiv krenke-radar under en Midnight-konsert (les: “Endless Slut”). Satanic Royalty er en utrolig fet låt som er enda fetere når den fremføres live, men også Evil Like a Knife, Lust, Filth and Sleaze og avslutningslåta You Can’t Stop Steel scorer høye stilpoeng.

Mange hadde gledet seg stort til Candlemass (8/10), og selv om jeg også faller ned i den positive enden av skalaen når svenskene skal bedømmes var jeg noe skeptisk til å se dem spille etter adrenalinbomben Midnight. Sist jeg så dem live var det fortsatt Messiah Marcolin som var vokalist, nå var det en fyr som ved første øyekast så ut som en sliten James Hetfield-kopist som holdt i mikrofonen. NEIDA. Johan Längquist sang helt klockrent, som man sier på den andre siden av grensen, og Candlemass låt tyngre og bedre enn jeg kan huske å sett dem tidligere. Selv om Leif Edling har blitt en gammel mann og forkledd seg med hatt er Candlemass temmelig kult, og min redsel for en adrenalin-nedtur viser seg å være ubegrunnet. Når The Well of Souls og Mirror Mirror åpner ballet og konserten avsluttes med Bewitched og Solitude er det en rekke euforiske ansikter å spore rundt om i korridorene på Verftet i etterkant. Gitarist Lasse Johansson får sågar kake og bursdagssang påspandert, noe som truer med å gjøre det hele litt VEL søtladent, men la gå.

Når Abbath (7/10) kommer galopperende inn på scena med gitaren sin vet man at det blir gøy. I intervjuer rundt utgivelsen av den nye skiva Outstrider har han gitt uttrykk for at bandet aldri har vært fungert så knirkefritt som nå, og når man ser dem på scena er det et inntrykk som befestes. Bassist Mia Wallace og gitarist Ole André Farstad utfyller sjefen sjøl fint, det hele flyter godt og låter bra. Høy Spinal Tap-faktor på de enorme ABBATH-bokstavene som er plassert på scena, men på den andre siden er det ingen som behersker blandingen mellom pompøsitet og humor like godt som Abbath. For en herlig figur! Artig med Mountains of Might, og selv om konserten kommer til kort målt opp mot gårsdagens maktdemonstrasjoner er det god stemning hele veien og en verdig avslutning på en fantastisk festival. Det eneste kjipe med festivalen er faktisk at det er et helt år til neste gang.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Beyond the Gates/Jarle H. Moe

 

Liveanmeldelser

Ghost @ Spektrum

Ghost + Candlemass
Spektrum, Oslo
21.02.2019

 

Ordet ‘maktdemonstrasjon’ har blitt et populært ord å bruke om gode konserter i senere år, og det kan til tider føles som om det er i ferd med å miste litt av sin betydning… Men det finnes rett og slett ikke noe annet å bruke om det Ghost leverte i Oslo Spektrum. En regelrett utklassing av det meste annet som har blitt vist frem på norsk jord på lang, lang tid.

Først ut var et annet, legendarisk, svensk band, nemlig Candlemass (6/10). Et band som har sin egen massive fanskare, men som aldri har klart å treffe denne anmelderen. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i diskografien deres, men klarer liksom ikke helt å få foten for dem. Noe som er ganske snodig all den tid de burde være rimelig midt i blinken sjangermessig. Men, nå hadde jeg aldri sett dem live, så kanskje det var det som skulle til for å overbevise meg.

Dessverre så var det ikke det. Bandet gjorde sitt ypperste, og låt både tighte og på hugget, samtidig som jeg må innrømme at jeg setter større pris på den nygamle frontmannen Johan Längqvist sine vokale prestasjoner, enn gamle travere som Messiah Marcolin, Thomas Vikström og Robert Lowe. Dette ble også bevist ikke minst på de tre Marcolin-låtene bandet gjorde, The Well of Souls, Dark Reflections og Mirror Mirror, som alle fikk litt mer trøkk og bånn i Längqvist sin drakt. Men, det var allikevel ikke nok. Riktignok har de noen fete riff, og altså en kul vokal, men i mine ører mangler de rett og slett låtene. Nevnte Mirror Mirror var settets høydepunkt, men ellers ga det meg altså svært lite, og ble rett og slett litt kjedelig. Det kunne også virke som om scenen var litt i største laget for dem, og kanskje hadde det gitt et bedre inntrykk på en mindre og mer intim klubbscene.

Størrelsen på scenen var derimot helt perfekt for kveldens hovedattraksjon, og høyst sannsynlig er det akkurat dette Tobias Forge hadde sett for seg helt fra starten av. For det har kommet litt etter litt, først med glassmalerier som bakteppe (hvilket også har økt i størrelse, fra kirke til katedral, i takt med scenen), så trappene, så scenegulvet, og nå også med pyro og andre effekter. For at Ghost (10/10) føyer seg inn i en tradisjonsrik rekke med visuelle band, er overhodet ingen hemmelighet, og når en konsert også kan klassifiseres som en estetisk nytelse, slik den var denne kvelden, så må vel denne delen av showet kunne kalles for vellykket.

Når det kommer til det musikalske, som jo tross alt er viktigst, så var det ikke mye å trekke for der heller. Det hele startet med det omgjorte barnerimet som er Ashes, fra fjorårets kanskje beste album Prequelle, før de gikk over i singelen Rats. Forges nye alter ego Cardinal Copia spradet stilfult rundt på scenen, og plukket etter hvert opp en tøyrotte fra scenegulvet, mens et nært fullsatt Spektrum sang med fra første strofe. Det ble generelt mye allsang denne kvelden, og det er lenge siden undertegnede har opplevd et så dedikert publikum. Noe som bare understreker hvor flink Forge er til å skrive låter som har en tendens til å trenge seg inn under hjernebarken, og bli der til de manes frem igjen som et moderskip som kaller til seg sine utsendte, og man bare er nødt til å sende de tilbake i form av høylytt sang.

Til Con Clavi Con Dio hadde Copia fått på seg kardinalantrekket, og svingte taktfast med røkelsen likt en katolsk messe. Hele spillet på den katolske kirken og deres ritualer er nøye gjennomført, og så lenge man klarer å se humoren i det, og ikke tar det gravalvorlig, er det strålende underholdning. Den Grammyvinnende singelen Cirice ble startet med en gitarduell mellom Ghoul og Ghoul, og var også krydret med en god dose humor. Her la man også merke til at det aller meste som skjedde på scenen er planlagt ned i minste detalj, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Samtidig er det gjort på en slik måte at, med mindre man følger bandet på flere datoer av turnéen, må man lete etter disse avslørende øyeblikkene.

Så fulgte et av mange høydepunkter på fjorårets album, nemlig den instrumentale Miasma. Ofte pleier rene instrumentale låter å sette en demper på stemningen blant publikum, men det var ikke tilfellet denne gangen. Og det hele toppet seg selvsagt da Papa Nil kom til syne på toppen av trappen og dro saxofonsoloen. Kardinalen selv hadde benyttet anledningen til å skifte til helhvitt, og minnet om en krysning mellom Mike Patton og en slesk italiensk mafiaboss da han kom ut til neste låt. Ghoul, Ghoul og Ghoul hadde satt seg ned i trappen med akustiske gitarer i hende, og det var tid for Jigolo Har Megido, en låt som har fått et nytt liv i dette formatet. I mine ører er låten mer interessant akustisk enn hva studioversjonen er. Den versjonen går på en måte ikke noe sted, mens slike den presenteres nå skiller den seg ut, og var også med på å sette tempoet for de siste låtene i første akt.

Konserten var nemlig delt opp i to akter, på henholdsvis ca. én og én og en halv time, og selv om de fleste sikkert kunne spart seg for pausen, så var det litt greit å kunne gå å både trekke luft og gjøre sitt fornødne uten å gå glipp av noe. Men, før vi “fikk lov” til det ble det både kveldens hittil høyest allsang under Pro Memoria, og kanskje kveldens vakreste øyeblikk med balladen Life Eternal. Lite metal sier du? Njo, men så har de nå heller aldri gått ut og sagt at de er noe metalband. Forge lar seg inspirere av mange forskjellige stilarter, og det kommer frem både i form av låter og sceneshow. De jeg møtte på ute og i korridorene i løpet av pausen var i alle fall strålende førnøyde med første akt, og det var stort sett bare smil å se mens man fant plassene sine igjen, akkurat i tide til kveldens andre teppefall.

Cardinal Copia kom denne gangen ut i rød kardinaldrakt, og mens første akt i hovedvekt lente seg på Prequelle, var det forgjengeren Meliora som var den store stjernen i andre akt. Det hele startet med åpningslåten fra sistnevnte album, Spirit, og gikk rett over i den romlende bassintroen til From the Pinnacle to the Pit. Den Deep Purple-inspirerte Majesty avsluttet den røde kardinalens opptreden, og da det var tid for en liten Satan Prayer, var han tilbake der han startet i helsvart. Låten de aller fleste virket å ha ventet på på forhånd, Year Zero, ble servert med både flammer og allsang, og etterfulgt av et annet høydepunkt i den sakrale He Is.

På dette punktet kokte det i Oslo Spektrum, og kanskje var det derfor de aller fleste ropte et unisont ‘JA’, da Copia spurte om de ville bli kilt på skrukken. Mummy Dust var låten som var designert til denne oppgaven, og litt vibrasjoner ble det da. For øvrig var lyden av det bedre slaget hva Spektrum angår, og det eneste som var noe å pirke på (og da pirker jeg virkelig), var at man ikke hørte absolutt alle detaljene under Miasma. Både Forge og resten av bandet var også i toppform denne kvelden og alle ble de behørig applaudert under Roky Erickson-låten If You Have Ghosts. De to kvinnelige keyboardistene/koristene/tamburinistene har også gjort at låtene får en ny fasett, med sine skinnende stemmer føyd til på koringsiden. Hvis man skal være virkelig pirkete, er det kun én ting å utsette på Forges vokal, og det er at man såvidt kan høre at han synger gjennom en maske. Det er ikke noe man legger merke til umiddelbart, men om man hører nøye etter, så kan man høre en slags lyd eller klang som jeg ikke klarer å beskrive engang. Dessuten, når dette er det eneste man har å pirke på, så sier det seg selv at det blir en toppkarakter.

Og med den trioen vi fikk helt til slutt, så tror jeg faktisk denne konserten blander seg inn blant kandidatene til den beste konserten jeg har sett med noe band… Noen gang! Dance Macabre ble av en kollega beskrevet som en perfekt blanding mellom ABBA og Paul Stanleys solomateriale fra ‘78, og jeg må bare si meg enig i det. Når den så ble leveret med diskofarger strømmende ut fra spottene atpåtil, så ble det virkelig fest i hovedstadens storstue. Et momentum som holdtes godt ved like av deres kanskje beste låt, Square Hammer, og den avsluttende Monstrance Clock. Sistnevnte ble som vanlig dedisert til den kvinnelige orgasmen, og bragte ut den siste rest av allsang som publikum hadde inne.

Det var en opptreden det skal godt gjøres å toppe, men Forge vil sikkert forsøke, og antagelig vil de aller fleste som var til stede denne kvelden returnere for å se om han får det til. Jeg stiller i hvert fall!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13056]

 

Ghost Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2019, A Pale Tour Named Death