Stikkordarkiv: enslaved

Beyond The Gates – Dag 4

16. august 2022 MHN

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Fredag 5. august, 2022

Det var litt av en metalkveld vi fikk servert fredagen under årets Beyond the Gates, da tre av Norges tidligste, beste og mest innflytelsesrike band skulle fremføre verk produsert i selveste Grieghallen med ingen ringere enn legendeprodusent Eirik “Pytten” Hundvin som lydtekniker. Grieghallen er som kjent oppkalt etter komponist Edvard Grieg, som står for noen av det norskeste innen musikk, og det gjør jo black metal også! Det aner oss at innovatøren Grieg ville nikket anerkjennende til kveldens prosjekt, og de rundt 2000 menneskene i salen denne kvelden kan umulig ha blitt skuffet, for dette var virkelig en opplevelse av de sjeldne. Krystallklar lyd og super stemning fra et nær ekstatisk publikum!

Enslaved (8/10) åpnet ballet fredagen med å fremføre Vikingligr Veldi, deres debutalbum fra 1994, et av de siste albumene utgitt på avdøde Øystein Aarseths plateselskap Deathlike SIlence, og begynnelsen på genren Viking Metal. Da albumet ble spilt inn i Grieghallen våren 1993 var gitarist Ivar Bjørnson fremdeles ikke fylt 16 år (!), og han er fremdeles primus motor i bandet. Måtte evigunge Bjørnson aldri forlate Enslaved eller oss, for bandet har gjennom de snaut tredve årene de har holdt det gående blitt et av Norges helt klart beste liveband (uansett genre tør vi påstå). Vi fikk også servert en gjesteopptreden av trommeslager Trym Torson. Det lyder monumentalt og mektig av Enslaved, og Vikingligr Veldi låter som et opus skrevet for en vikingekonge.

Enkelte musikkopplevelser er mer emosjonelt ladet enn andre, enkelte festivalopplevelser likeså. Årets Beyond the Gates var, som nevnt, et godt eksempel på dette. Ventetida forsterket alle følelser, lineupen var vill, og vi vaset rundt i lykkerus som en gjeng overmodne plommer. Lite passer vel bedre da enn å like gjerne toppa heile driden nest siste festivaldag med en trippel norsk i omgivelser der historien og minnene formelig renner ned langs veggene.

Emperor (10/10) er et band som betyr veldig mye for mange. Forventningene til hva vi skulle få høre i løpet av denne korte tida var nesten fysisk følbar, og gleden var da de pangstartet med In the Wordless Chamber. Hoi! Her var planen uansett ikke å kjøre noe skive i sin helhet, men derimot reineste hitparaden; Thus Spake The Nightspirit, The Loss and Curse of Reverence, Cosmic Keys….. Holy ravioli, for et rush! Vi befinner oss i Grieghallen og det er ingen grunn til å bruke tid på å snakke om lydkvalitet. Her var det heller bare å lene seg godt tilbake i godstolen (for dem av oss som satt) og NYTE. Ingen overflødig babbel, tant eller fjas, bare et monumentalt musikkhistorisk øyeblikk som vil leve evig. Der kommer Mortiis og Faust også, så kult. Først for et par runder med covere av Bathory og Celtic Frost, og så… Aah, de spiller Wrath of the Tyrant. Sjøl kunne jeg ikke komme lenger ut på stolkanten. I am the Black Wizards! Det finnes stunder der du har lyst til å fryse tida. Jeg prøvde opptil flere ganger, og når det går opp for oss at det ubønnhørlig er kommet til veis ende, føles det som å bli revet opp med rota: hva med Ye Entrancemperium? HVA med Ye Entrancemperium?? Må vi GÅ nå? Må vi gå, UTEN dette siste emperorske mesterverket av en gigantisk musikalsk kjempe-nys som ikke ville ut likevel? Jeg tviler ikke på at det nærmest rakner for enkelte når det viser seg at vi slipper å gå uforløste. Trym måtte bare få tid til å SETTE SEG. Jeg ser hoder eksplodere, mitt eget inkludert. Lufta i Grieghallen er tett og varm av mennesker i intens eufori, men hvem tenker vel på oksygen nå? Lykken er fullkommen, og vi kan sveve ut i Bergensregnet for å samle både oss sjøl og krefter før den siste av de tre store….

Black metalens gudfedrene Mayhem (10/10) fremførte skiva De Mysteriis Dom Sathanas i sin helhet. Albumet som er allment akseptert som verdens beste black metal-album ble innspilt her i Grieghallen i 1992-93 og utgitt etter Øystein “Euronymous” Aarseths bortgang i 1993. Det var som vanlig lite publikumsfrieri og snakking mellom låtene fra de kappekledde gudfedrene, men vokalist Attila Csihar fikk stor boltreplass og var i det energiske hjørnet hele denne kvelden. Det virket som om han var kommet hjem, og det så ut som at bandets showmann koste seg på scenen. Og hvordan får han egentlig til å gå fra brutal growling til gregoriansk sang og tilbake igjen? Attila er så uanstrengt og ekte der han flakser på scenen, muligens godt inspirert av King Diamond (vi kommer senere tilbake til sistnevnte). Ikke det at bandets øvrig deltakere låt noe dårligere, trommene til Hellhammer hørtes identiske ut som på plate, noe alle vet ikke er like lett å få til live. Med Pytten bak spakene kom magien fra De Mysteriis Dom Sathanas til sin full rett, og vi håper virkelig denne opptreden ble tatt opp og blir en liveutgivelse, for så bra låt det!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

[espro-slider id=16108]

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 1

18. juli 2022 MHN

Tons of Rock Festival
Ekebergsletta, Oslo
Torsdag 23. juni, 2022

Torsdag

La oss bare få det unnagjort med en gang. For vi gleder oss like mye som resten av verden – publikummere, band og alle som leser anmeldelser – til vi kommer oss dit at det er naturlig å skrive en anmeldelse uten å referere til de to siste årene med tøv, men det er altså fortsatt umulig. Dermed sier vi det nå en gang for alle at det å atter skulle nyte tre dager med festival utendørs blant tusener av likesinnede, DET VAR DEILIG! Og følelsen av å entre Ekebergsletta i strålende sol, akkurat slik vi gjorde det i 2019, var intet mindre enn magisk. For med unntak av de evinnelige gnurebukkene i alt var bedre før-brigaden, var de aller fleste enige om at steget opp fra den særdeles trivelige, men akk så lite utvidelsesvennlige, festningen i Halden til gressplena på Ekeberg var en klar oppgradering for Tons of Rock, og naturligvis har muligheten for større publikum gitt festivalen mulighet til å booke større band enn de kunne før flytten. Første runde var en klar seier, nå skulle vi endelig få den festivalen vi ble snytt for i 2020.

Tradisjonen tro åpnes festivalen av ufeilbarlige Black Debbath (8/10), og dermed er vi hjemme igjen. Det er sagt før, men slutter aldri å være sant at bandet kontinuerlig fortsetter å besvare spørsmålet “hører humor hjemme i musikk?” med et rungende “JA! (Men bare så lenge låtene er bra nok)”. Og det er nettopp der Black Debbath etter alle disse årene fremdeles evner å underholde oss, for selv om tekstene deres er svært morsomme og mellomspillene underveis er herlig jovialt festlige, hadde det ikke vært nok uten de drivende fete låtene deres. Vi gliser, synger med, koser oss over introduksjonen av Cannibal Guttekorps og savner opptil flere låter (karer – dere har en splitter ny single ute, og spiller den ikke – HVORFOR?), men nyter de låtene som blir spilt, og dermed er vi offisielt i gang. Det er festival!

Sola steiker, og vi finner veien til Vampire Stage for å la oss pumpe fulle av feit groovy rock, levert av evig tighte Spidergawd (8,5/10). Det er nesten helt absurd hvordan dette bandet har gått fra å være et slags overskuddsbasert rock-kjærlighetsbarn til å konsekvent overgå seg selv fra utgivelse til utgivelse. Live er de så suverene at det nesten er forutsigbart hvor dustete gromt det er, og det blir nesten fåfengt å trekke fram enkeltlåter oppi det hele (selv om Is This Love…? holder fortet som en av de beste norske låtene de siste 5 årene). At bandet stortrives er det heller ingen tvil om, og mellom låtene får vi ta del i både bryllup og bursdagsfeiring, som bare for å understreke hvilken fest dette er. Eneste grunn til å trekke i poeng, er at et festivalsett som dette blir akkurat litt snaut, og dermed ikke kan nå opp til hva bandet leverer som headlinere med mer tid til å rocke publikum totalt i senk.

At Tons of Rock sikter bredere enn bare trad metal/hardrock er noe vi setter stor pris på, og bredden i programmet er en av festivalens styrker. Dermed er det også plass til et band som Hedvig Mollestad Trio (7,5/10), som nok utfordrer en del av publikummet, men som definitivt hører hjemme på denne plakaten. Selv om bandet ikke er fremmede for å skli over i retning jazzens uforutsigbare irrganger, kjører de på med et sett som får fram like store glis hos publikum som på de tre bandmedlemmene, og de vinner åpenbart mange nye fans denne ettermiddagen.

Så kommer en av festivalens store overraskelser for mange av de oppmøtte. Og greit nok, hvis man kun har et forhold til 80-tallshittene er det lett å forhåndsdømme, men har man fulgt med de siste 10 årene også er det ikke like sjokkerende hvor perfekt Europe (9/10) er på en festival som dette. Som for å demonstrere hvor relevante de fortsatt er, åpner de med tittelsporet fra sitt nyeste album, Walk the Earth, og viser dermed tvert at de er her for å levere varene! Og bare for å ikke fremmedgjøre noen, kjører de like greit Rock the Night som andrelåt, og her snakker vi så klassisk DÄNGA at det er en fryd. Derfra skrur vi klokka enda et par år tilbake med Scream of Anger fra 1984, før Carrie smelter bort alt av motforestillinger hos de siste allsangmotstanderne, og vi er leire i hendene på Joey Tempest og kompani. Europe gjør absolutt alt riktig, der de veksler mellom nytt og gammelt, allemannseie og fanfavoritter, totalt sømløst. Underveis lar vi oss sjarmere litt ekstra av at Farbror Tempest glemmer seg litt og NESTEN begår den kardinalsynd det tross alt er å glemme hvor han er ved å prate litt engelsk mellom låter før han tar seg i det og midtveis i en setning vrenger over på svensk igjen. Når han også velger å hylle Whitesnake ved å både erkjenne at han har stjålet alle bevegelsene sine fra David Coverdale og deretter legge inn en liten snutt av Here I Go Again i herlige Superstitious, er alt bare fryd og gammen. Derfra gjenstår bare sjarmøretappen i form av Cherokee og – hva trodde du? – The Final Countdown, og den som fortsatt er skeptisk nå, må stå!

Så var tiden kommet for Baroness (8/10) sitt bidrag på Ekebergsletta. Forventningene var faktisk ikke helt på topp her, da interessen for bandet dabbet av like etter at Yellow & Green-skiva ble gitt ut. Gleden var derfor stor da de åpnet settet med Take My Bones Away. Min indre fangirl ble imidlertid enda mer fornøyd da The Sweetest Curse og A Horse Called Golgotha kom etterfølgende denne solfylte torsdagskvelden. Bandet var i en veldokumentert ulykke i 2012, så det er hjertevarmende å se publikumsresponsen de mottar – selv etter noen dramatiske år og med nye medlemmer. Stemningen var ellers helt topp både på scenen og på sletta. Jeg innrømmer også at gitarist Gina Gleasons innlevelse og deilige riffing stjal showet. Hvis man skal peke på noe som kunne vært bedre, så må det bli lyden, som til tider var noe grøtete. Kanskje skyldes det hele utendørsopplegget, eller kanskje skyldes det vår utvalgte ståplass – hvem vet? Det var i hvert fall vanskelig å få med seg hva Baizley mumlet inn i mikrofonen til tider. Publikum fikk det de ville ha, men like før encore med The Birthing og Isak, virket noen få skuffet over ikke å ha hørt en eneste låt fra Red-skiva. Likevel vil vi påstå at de aller, aller fleste fikk det de ville ha denne sommerkvelden på Scream-scenen.

Enslaved (8/10) hadde føttene på norsk scene for aller første gang i år under Tons of Rock. For 30 år siden hørtes disse “vikingene” ut som de fleste andre black metal-band fra den norske scenen, men likevel ikke helt. For allerede da kunne man høre at det var potensiale for mer. Og det er nettopp denne lille je ne sais quoi’en Enslaved har skjemt oss bort med på stort sett alle utgivelsene deres siden. Gøy for oss! Bandet skuffer ikke på noen som helst måte, og høydepunktet for undertegnede var Allfadr Odin, der et raskt blikk rundt teltet lot meg forstå at jeg ikke var den eneste som ble lykkelig av denne herlige fremføringen.

En drøy time etter Baroness er det duket for nok et Georgia-basert band: nemlig Mastodon (7/10). Denne kvartetten har en unik evne til å kombinere eventyrlig psykedelisk lyd med harde og moderne elementer, så her må en være litt på den “enkle og trygge” siden hvis man ikke klarer å drømme deg bort i noen av låtene deres. De velger å åpne settet med Pain With an Anchor fra den nyeste skiva. Det er kanskje fordi jeg ikke har hørt gjennom albumet skikkelig før, men min første tanke var: “Kom igjen, dere kan bedre enn dette!”. Heldigvis glir vi rett inn på Crystal Skull og Megaladon, der stemningen i publikum raskt opptar seg. Det morsomme med Mastodon er at alle fire medlemmene får “taletid” ved mikrofonen, om enn med overflod av Troy Sanders. Ellers fortsetter “Masto-toget” å kjøre i 150 km/t, med intet mindre enn 12 sanger totalt på agendaen, hvorav seks av dem fra Hushed and Grim-albumet. Vi forstår naturligvis at de ønsker å promotere nytt materiale, men personlig savnet vi låter fra Crack the Skye og/eller Emperor of Sand. En annen ting som trakk litt ned var vokalen, som i likhet med Baroness, var noe lav i forhold til instrumentene. Samspillet med publikum og energinivået var høyt, men jeg har sett dem levere ørten ganger bedre før, musikalsk sett.

Husker du det? Den uforglemmelige ungdomstiden med foreldre som ikke forstod deg, så du responderte med å låse deg inn på rommet og skru opp lydanlegget ekstra høyt etter for eksempel en krangel rundt middagsbordet? Og lyden som kom ut av dette, spør du? Ikke usannsynlig at det var Sum 41 (8,5/10). Eller i alle fall om du var tenåring et sted mellom år 2000 og 2003. Jeg, og garantert 99% av andre jevnaldrende som liker rock og metal ble først gjort oppmerksomme på dette kanadiske pop-punkbandet da de var aktuelle tidlig på 00-tallet. Det er riktignok EN STUND siden den gang, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente før de var på plass. En svært stødig Derick Whibley inntok scenen med Sum 41 denne solfylte torsdagen, og til bandets store fryd var det ingen tvil om at nostalgien de bærer med seg også har satt spor i det norske folk. Vi fikk servert slager etter slager, blant annet The Hell Song, Fat Lip og Still Waiting. Var det et aldri så lite publikumsfrieri? Ja. Men det var feelgood-vibber a la amerikansk highschool fra start til slutt. Folk koste seg glugg i hjel. Takk for denne nostalgiske turen, gutter.

Gjennom en suveren dag i sola var det ingen tvil om hvilket band de aller fleste var kommet for å se, og i det mørket ikke er i ferd med å legge seg i det hele tatt er det duket for et av verdens aller viktigste og beste metalband. De skulle vært headlinere i 2020, da alt ble avlyst. De hadde andre planer i 2021, da alt ble avlyst. Dermed ble det 2022, og perfekt nok ville skjebnen det slik at det denne gangen passet igjen for selveste Iron Maiden (10/10) å toppe plakaten på Tons of Rock. Det som for to år siden ville blitt en reinspikka “Legacy of the Beast”-konsert, med utelukkende snadder fra katalogen fram til 2006, har dog blitt endret noe. Bandet brukte tross alt ventetiden da de ikke kunne turnere med å gi oss et nytt studioalbum, og dermed åpner de like greit med tre låter fra dette. Først ut er det tunge og seige tittelsporet Senjutsu, og det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon å la dette monsteret av en låt velte utover sletta, uten den minste antydning til galopp eller andre uptempo-eskapader. Riktignok lar de samurai-Eddie dukke opp allerede her, sånn i tilfelle noen skulle finne på å ikke verdsette denne genistreken, men han blir bare en bevegelig kulisse der bandet allerede skinner om kapp med de siste rester av sol. Stratego og The Writing on the Wall følger, og sistnevnte får en mottakelse verdig en av bandets eldre hits, med allsang som ljomer.

Dermed er det rett over på klassikerne, og et herlig gjenhør med Revelations fra Piece of Mind blir første store gåsehudopplevelse. Vi noterer allerede her at Bruce Dickinson er i toppform, og leverer bedre enn på år og dag, noe som tydelig smitter hele bandet. Deretter er det en lykke å konstatere hvordan bandet kan dykke inn i katalogen og hente slagere tilbake til settlista, fjerne andre låter som enkelte band ville ha kjørt på permanent basis og dermed fortsette å glede både seg selv og publikum. De er innom sine to mest utskjelte utgivelser med glødende fremføringer av Sign of the Cross og The Clansman, de henter inn godbiter som Blood Brothers og Flight of Icarus og de serverer “selvfølgeligheter” som The Trooper og Run to the Hills med en energi som om låtene ble skrevet i år, og alt dette med en liten ekstra touch i form av en ekstra dose magi mellom band og publikum som oppstår ved spesielle anledninger. Det samspillet som kan sammenlignes med det øyeblikket da forelskelse bikker over i ekte kjærlighet, og alt bare er lykke og salighet. For der er vi når en låt vi nesten er lei av (neida), Fear of the Dark, maner fram ren magi over et mørknende Ekeberg. Der er vi når Hallowed Be Thy Name avløses av The Trooper og selveste Iron Maiden. Og der er vi når den ultimate åpningslåta Aces High faktisk avslutter en konsert hvor det er åpenbart at bandet selv har sett på hverandre underveis og nikket noen anerkjennende “I kveld er vi i fyr og flamme, karer” seg i mellom. På vei ut av festivalområdet ser vi både glis og tårer, og dermed er det bare å notere seg total seier for både Iron Maiden og Tons of Rock.

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Monique Mesquita
Bilder: Terje Dokken

Galleri fra dag 1 :

[espro-slider id=15542]

Liveanmeldelser

Enslaved @ Rockefeller

7. november 2020 MHN

Enslaved
Rockefeller, Oslo
05.11.2020

De fleste er sannsynligvis sulteforet på metalkonserter, og de fleste band er ikke bare sulteforet i ordets rette forstand, men også sulteforet på å spille for et publikum. Noe Enslaved skulle bevise foran et vel distansert Rockefeller denne kvelden.

Sosial distanse og den heller uvante settingen skulle så visst ikke legge noen demper på stemningen, og Enslaved spilte som om det skulle være deres siste konsert. Noe som nå også dessverre ser ut til å stemme for en stund. Nok om det og la oss snakke om konserten. Et av norges desiderte viktigste ekstremband har mye å ta av når det gjelder låter, men kvelden var i hovedsak viet låter fra deres siste album Utgard. Et album som har høstet udelt positive tilbakemeldinger og har blitt kalt nordisk magi. Hvilket låta Urjotun er et godt eksempel på.

Pokker ta for en opplevelse denne låta var live. Her snakker vi magi! En fantastisk låt som i likhet med resten av deres siste album viser et band i evolusjon, og som er noe langt mer enn bare ekstremmetal. Samme gjaldt Jettegryta, en nesten euforisk opplevelse live, og la oss heller ikke glemme Homebound. En låt som nesten inneholder alt. Kraft, drama og bunnløs energi. Resten av den imponerende men litt korte settlista viste også at Enslaved er et av våre fremste liveband, ikke bare på grunn av låtmaterialet men også på grunn av dynamikken innad i bandet og evnen til å formidle.

Vi fikk også servert noen “gamle” smakebiter i form av Havenless, 793 (slaget om Lindisfarne), Return To Yggrasil og Fusion Of Sense And Earth for å nevne noen. Enkelte savnet kanskje eldre og flere låter fra tidligere verk, men rent personlig synes jeg settlista fungerte utmerket. Ihvertfall for en som er mer tilhenger av bandets mer progressive side. Men det hører også med til historien at dette var en “dobbeltkonsert” og at Enslaved kjørte to sett med litt forskjellige låter. Uansett hvilken du var på kunne du umulig ha blitt skuffet.

Enslaved leverte et forrykende show som både var ekstremt brutalt, vellåtende og stemningsskapende (ordet magisk har jeg allerede brukt) og jeg tror de fleste som var innenfor Rockefeller sine vegger klarte å glemme koronahelvetet for en stakket stund. Lydmessig satt det meste som en kule og til tross for moderate begrensninger og et maks antall publikum på 200 så synes jeg ikke dette spilte inn på hverken lyden eller atmosfæren. Noe Enslaved skal ha all ære for. Det var helt åpenbart at de var over middels spillesugne og det smittet over på publikum som sannsynligvis tar med seg dette som et av årets høydepunkter og som en real boost inn i en ellers så grå hverdag. Kort og godt en fantastisk konsert. (9/10)

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=14128]

Liveanmeldelser

Enslaved @ Garage

22. oktober 2017 MHN

Enslaved + Siibir
Garage, Bergen
13.10.17

Enslaved slipper i disse dager sitt fjortende album, og inviterte i den anledning til releasekonsert både i Oslo og Bergen før de legger ut på europaturné. Her er rapport fra konserten på Vestlandet.

Ja, hva skal man si? Ikke har en rukket å sjekke ut oppvarmingsbandet Sibiir (9/10) tidligere, og med en litt tung uke, blir det fort til at det preger forventningene i negativ retning. Når en ser et band med pene hårfrisyrer, og ellers høy “korrektfaktor”, med spenn i t-skjortene fra Ieatheartattacks, via High on Fire, til Cannibal Corpse, da ser en for seg litt av hvert. Heldigvis har bandet forstått både det ene og det andre, for der en stod henslengt mot søylen midt i lokalet og håpet at uken bare skulle ta slutt, var det godt å registrere at dette bandet blir et å følge i tiden fremover. Kanskje var det faktisk en god ting at de hadde et tydelig bredt spekter av inspirasjonskilder? Kvelertak har jo også lyktes med å la seg inspirere fra både det ene og det andre, tross alt. Ikke minst er det klart at Sibiir har fått seg solid ekspertise i fremføring av materialet, både spillemessig og showmessig. Sterke låter og god lyd gjør også sitt til at de faktisk på noen måter kommer bedre ut enn headlineren.

Litt etter tidsskjema, som seg vel egentlig hør og bør, er Enslaved (7,5/10) på scenen. Hvem hadde vel sett for seg at de denne gangen skalerte ned til klubbscenen på Garage, nå når de så mange ganger har klint til med stort show på Verftet? Heldigvis, kan en si, på både godt og vondt. Stemningen er nemlig uovertruffen på Garage, som alltid. Selvfølgelig kan en diskutere lydbildet, for der er det svært ofte at denne scenen bommer. Slik sett var Sibiir en Garage-anomali.

Frontmann i Enslaved, Grutle Kjellson synes tydeligvis det samme som oss i Metal Hammer Norway, at det er godt å være tilbake på Garage. For etter at bandet har åpnet med Storm Son fra den nye platen, E, proklamerer han at: “Det er godt å være tilbake på Garage, bare ikke i døren”, siktende til hans tidligere virke som dørvakt ved den kjente rockeklubben. At en tidligere kollega i den mobile baren bak i lokalet samtidig roper “Takk, då!”, sier bare litt om den løse og intime stemningen i lokalet. Faktisk er stemningen enda mer løsluppen enn på lenge.

Kan hende har det forekommet tidligere, men på denne svette kvelden i oktober var det et par i 60-årsalderen som danset slow midt i lokalet mens Enslaved spilte Roots of the Mountain, andre låt ut. En kunne se for seg at det sluttet der, men neida. Det gled i stedet over til vill klining gjennom neste låt, Return to Yggdrasil, og de danset gjennom The River’s Mouth også, før de forsvant omkring Convoys to Nothingness, et av kveldens klare høydepunkt med sin mer progressive lekenhet. Enslaveds nyere materiale er liksom litt mer Pink Floyd av nyere tid. Det er litt strømlinjeformet, og spiselig for selv Høyre-stemmende fedre med abonnement på Dagens næringsliv, om en skal karikere ting litt. Men tilbake til det utkårede paret. Senere dukket nemlig samme kar opp igjen, med leppestift smurt utover kinnene, tydelig letende etter sin dansepartner, mens Enslaved på sin side spilte en gammel klassiker, skrevet av gitarist Ivar Bjørnson da han bare var fjorten år gammel, Vetrarnótt. Vi måtte dessverre ta en toalettpause underveis, mens Enslaved hadde glidd over i One Thousand Years of Rain , og jommen var ikke samme dame nå gjenstand for mer oppmerksomhet. Vaktene på Garage gjennomsøkte toalettet hun ble funnet på, og det sikkert med god grunn, for når Enslaved fra scenen snakket om den nye platen E, ga nettopp det et litt morsomt bakteppe til den tilsynelatende blandingsrusbruken hos disse i salen.

Det var ikke noen vanlig konsert på annen måte heller. Salen var full, noe få metalband får til om dagen, og folk var selvsagt både glade, forfriskede og høylytte, som seg hør og bør. Imidlertid tror jeg det er første gang det blir observert en Hells Angels-vest nede i kjelleren på Garage. Dessverre levde også denne karen opp til stereotypien, der han snakket dobbelt så høyt som alle andre, tok masse plass, og enda mer oppmerksomhet. Ikke minst kom han i høylytt krangel med betjeningen i baren. Selvsagt kunne dette ha vært hvem som helst, for enhver kan klare å drite seg ut, men det var liksom noen frempek bare idet en observerte den friske formen og den prangende MC-logoen, dessverre.

Enslaved er atskillig mer alvorspregede på scenen, med god grunn. Ivar mistet sin far søndag i forkant av konserten, og det er en takknemlig og tydelig preget Grutle Kjellson som ettertrykkelig dediserer settets siste låt, Sacred Horse, til det som tydelig må ha vært en bauta i flere enn Ivars liv. Så var det slutt for denne gang. Neida, selvfølgelig var det ikke det. Bandet kom på scenen igjen, og trommis Cato Bekkevold, nybakt far (også annonsert fra scenen) og årelang skinnpisker og storfisker, får sine minutter med trommesolo. Trommesoloer er som de alltid er; for spesielt interesserte. Introen tror jeg derimot mange kjente igjen, for det var vel fra godeste Painkiller av Judas Priest. Deretter får vi servert en skikkelig gammel låt, Allfadr Odin. Den gjør seg som vanlig veldig godt live, og bandet og spesielt showman og gitarist Arve Isdal får gjort enda flere frekke positurer. Et høydepunkt var for øvrig når han klarte å åle seg ut og opp på den ene høyttaleren foran scenen, for der var det trangt.

Grutle var som vanlig også i sitt ess på scenen, og den ene spøken tørrere enn den andre kommer trillende ut gjennom hele konserten, til spesielt stor fornøyelse for en litt forfrisket mann ved navn Rune like foran der vi er plassert. Men det er nettopp dette, runer, som leder en mer alvorspreget frontmann Kjellson inn i kommunikasjonen med publikum før siste ekstranummer. I likhet med oss, som holdt på å sette kaffen i halsen forleden av tabloidmedias nyeste overforenklinger, forteller Kjellson at han har lest et medieoppslag om at noen nye offisielle gensere hos det norske alpinlandslaget hadde blitt lenket til nazister og Den nordiske motstandsbevegelsen. Han nevner at genseren har runene Týr og elgr prydet i strikkemønsteret, og at Týr er knyttet til Den nordiske motstandsbevegelsen, som han uttaler med tilgjort småguttaktig stemme. Så sier han: “Jeg trodde vi kastet ut nazipakket i 1945! Disse runene er våre!”, før bandet avslutter med en annen rune, i form av låten Isa.

Enslaved gjør nok en solid konsert – foruten at oppvarmingsbandet deres hadde bedre lydbilde – og alle som heter Rune kan sikkert få beholde navnet sitt litt til, og jada, du trenger ikke brenne tekstheftet til Taake-platen din helt enda, fordi om du vet at det er høyreekstreme symboler alt der står skrevet i…

Tekst: Pål T. Lystrup
Foto: Christian Misje

Liveanmeldelser

Beyond The Gates 2017

10. september 2017 MHN

Beyond the Gates
USF Verftet, Bergen
24.–26. august, 2017

Slutten av august er lik festivaltid i Bergen. Beyond the Gates er vel overstått, og her er noe av det Metal Hammer Norway opplevde i løpet av de tre dagene.

Torsdag

Beyond the Gates har tatt steget opp fra kjelleren på Garage og inn på USF Verftet. Verftet fungerer langt på veibedre som festivalarena, men med et såpass mye større lokale mister festivalen dessverre også noe av sitt intime preg. Det er likevel liten tvil om at scenen på Verftet yter bandene større rettferdighet, og enkelte av bandene er rett og slett for store til å spille på en så liten scene som scenen på Garage er. Mayhem i den kjelleren kunne nok fort blitt svettere enn da Morbid Angel satte nedbørsrekord på Hole in the Sky i 2006.

Så til konsertene. Whoredom Rife (7,5/10) fikk oppgaven med å være første band ut på festivalen, noe de løste lett. Whoredom Rife har høstet mange lovord for sin første utgivelse, EP-en The Worship of Idols Instead of God; Idolatry, og fullengderen Dommedagskvad som ble gitt ut tidligere i år.Det er lett å forstå hvorfor: Black metal med et lite dryss melodiøse riff, som både er fengende og brutale. Det minner tidvis om det eldre materialet til Dissection og Satyricon, og det er slettes ingen dum blanding. På minussiden oppleves lyden litt trøblete i starten av settet, men lydteknikeren skrudde seg godt inn etter hvert i konserten. Låta Gitt til Odin står igjen som et av høydepunktene i løpet av de førti minuttene konserten varer.

Det er bare satt av femten minutter til changeover, så ølkjøp og dobesøk må gjøres unna kjappere enn kjappest. Da er det godt at det er minimalt med kø, verken på toalettene eller i baren, noe som var en gjennomgående tendens alle de tre dagene festivalen varte. Det liker vi!

Cult of Fire (8/10) gjestet Beyond the Gates i 2013 – en konsert som er godt innprentet i hjernebarken. Ikke nødvendigvis av musikalske grunner, mest på grunn av humoraspektet i at bandet måtte endre de lange, spisse kostymehattene sine for å i det hele tatt få plass nede under det lave taket på Garage. Passe Spinal Tap! Dette var imidlertid ikke noe problem nå fire år etter – det ser ut som de flatere hettene har fått fast innpass som kostymer. Cult of Fire er en godtepose estetisk og visuelt sett. Med en Kali-aktig figur som bakteppe, tung røkelse i luften, svarte stearinlys og overdådig utsmykkede kostymer er det lite som er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder det visuelle aspektet. Selve musikken består avepiske riff med melodiøse partier som til tider lener seg mot shoegaze i enkelte drømmende sekvenser. Noen ganger er de omtrent black metalens svar på Kent, men jeg liker Kent også, jeg. I et slags Phantom of the Opera-øyeblikk på slutten av settet får vi til og med en aldri så liten kirkeorgelsolo. Fra tape da, men likevel.

I serien av kutte- og kappekledde band har det også blitt gjort plass til Dark Sonority (6/10) fra Trondheim. Bandet som kom fram av restene av Kaosritual noen år etter Steingrim Torson Brissach altfor tidlige død, gjør mye riktig, men også samtidig mye akkurat som forventet. Så vidt meg bekjent har de til dags dato kun gitt ut en EP. Ikke det at det er noe galt i det, altså. Jeg synes personlig at bandet klarer seg bedre på denne platen enn i levende live. Du morgenstjerne, morgenrødens sønn kommer best ut av det, med sine til en viss grad spenstige vokalpartier og disharmoniske gitarer. Jeg synes for så vidt at alle band i sjangeren burde vurdere originaliteten i kutte, kapper og levende lys. Det er ikke like effektfullt om alle skal insistere på å gjøre akkurat det samme, og hva er det med alle disse gamle bøkene som blir en del av den sparsomt sammensatte scenografien?

Mgła (8/10) åpner med Further Down The Nest fra singelen med samme navn. Mgła, som betyr tåke på polsk, har ikke tenkt å gjøre seg til venns med noen, kun å ploge ned ethvert lite korn av liv på åkeren av publikum foran dem. De viser med stoisk aggresjon at man ikke trenger sinnsyke mengder med staffasje, røkelse og myrra for å gjøre en svært overbevisende konsert. Kledd i svart, med finlandshetter som beskytter dem fra den ikke akkurat fryktelige trekken på Verftet, leverer de i hvertfall nihilisme, planlagte brudd på Genèvekonvensjonen og en stor dose forakt på svært høyt nivå. Det er i alle fall svært lite mosh, fun, core eller trends å spore mens lokomotivet fra Krakow tuter av gårde. Hoveddelen av materialet er hentet fra siste platen Exercises in Futility, som du definitivt må skaffe deg om du ikke eier den.

Med en hovedvekt på det fantastiske materialet fra Ritual og Jilemnický Okultista er det klart at mange har store forventninger til Master’s Hammer (8/10). Ritual ble en av de virkelig definerende albumene for den såkalte andrebølgen av black metal, og selv har jeg hørt denne platen vanvittig mange ganger siden jeg anskaffet meg den i sin tid. Det er altså åpenbart at spenningen var til å ta og til en viss grad føle på. Introen fra nevnte album ledet inn i Pád Modly som ble etterfulgt av Vêcny Nàvrat. Det låter definitivt som det skal og som man kan forvente. František Štormsnerrer slik han skal, og timpaniene låter som de skal. Men, og jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle være noe jeg hang meg opp i, på scenen finner vi også to nakne piker med noen ganske snertne geitehodemasker på hodet. De kommer og går litt av og på scenen, sikkert siden de i hovedsak står helt stille og utgjør hver sin Baphomet, noe som sikkert over tid kan være krevende. Poenget er at orkesteret selv går kledd stort sett som om de skulle gått seg en tur på butikken eller var i beit for sukker til kaffen og stakk en tur over til naboen for å låne litt. Det er rett og slett en helt unødvendig og malplassert scenisk detalj. Jeg foretrekker altså hverdagsklærne til bandet framfor denne unødvendige distraksjonen. Vreden går over når Master´s Hammer går over i Zapálilijsmeonensvět, og den er definitivt borte når de avslutter med Jáma Pekel på tampen av en ganske sprek kveld totalt sett.

Fredag

Negative Plane (7/10) hadde flydd hele veien fra USA for å gi sitt bidrag til årets festival. Bandet er av typen black metal som absolutt låter litt annerledes enn alle andre. De har klart å inkorporere småpsykedelisk klassisk heavy metal og doom metal i uttrykket sitt på en mesterlig måte. På Lamentations and Ashes hører en nikk i retning både Bathory og Celtic Frost i den atonale og dystre sfæren de skaper. Oppmøtet var derimot dårligere på Negative Plane enn en del andre band, og kanskje spesielt merkbart i forhold til Misthyrming som stod på scenen like i forkant av amerikanerne. De tomme rommene blant publikum var dog det eneste som trakk ned på stemningen, for musikalsk var Negative Plane absolutt på høyde, selvom trioen muligens ser litt malplasserte ut på en hovedscene.

The Ruins of Beverast (6/10) treffer ikke helt mål denne dagen, og selv om Alexander von Meilenwalds doom ikke akkurat er en kilde til livsglede og fryd, så mangler det også litt i transeeffekt og jakten på det nokturne denne dagen etter min mening. Jeg sammenligner kanskje litt for mye med konserten for et par år tilbake på Garage i Bergen. Mindre scene, tettere luft, skitnere gulv, eklere toaletter. Slik det bør være på slike festivaler. USFs trekledde vegger og kommunale flerbrukskvaliteter tar rett og slett satan ut av musikken til tider. Mens jeg skriver dette finner jeg noen mer eller mindre ok Youtube-videoer av samme konsert. Jeg konkluderer med at jeg liker bandet (7/10), men er ikke så begeistret for scenen (5/10).

Vemod (8/10) er ikke fremmed for Bergen, og det er lite å utsette på bandets opptreden, foruten noe som kanskje ligger litt utenfor selve fremførelsen. Bandet har nemlig ikke klart å slippe noe nytt siden debutplaten, og den kom i 2012. Ergo stod bandet fra Namsos på nytt foran oss uten noe nytt i beltet. Men for all del, å høre bandets atmosfæriske black metal gjør nok få i salen vondt. Faktisk er det ikke annet å si enn at vi ønsker oss nytt materiale til neste gang vi ser dem.

Scenegardinen ble trukket fra, og Revenge (2/10) stod der med ryggen til publikum ute i salen, med luftvernsirener ulende over PA-anlegget. Deretter fulgte: «Listen, you fuckers, you screwheads. Here is a man who would not take it anymore. A man who stood up against the scum, the cunts, the dogs, the filth, the shit. Here is a man who stood up». Denne introen, med dialogen i sitatet hentet fra filmen Taxi Driver, varslet om det som må være det mest kaotiske og intense en har sett på scenen på USF siden Brutal Truth stod der. Utover det er det egentlig ikke så mye å si. Blodfansen fikk et etterlengtet syn med bandet, men det så ikke ut til at det var så mange virkelig store fans tilstede. Vi andre fikk noen minutter vi aldri får igjen, med totalt intetsigende støy. Men for all del, folk hører jo på SunnO))) også, og en vet at prevalens av selvskading i voksenbefolkning kan ligge på omkring 4%. Hva de resterende 96% i publikum kan oppgi som grunnlag for å se Revenge forblir et mysterium.

At Mayhem (8/10) spiller hele De Mysteriis Dom Sathanas og ikke noe annet, som Master’s Hammers kombinasjon av realitet og tidsmaskin dagen før, har for mange vært en ønskedrøm. De Mysteriis Dom Sathanas, som er selve grunnstammen i norsk black metal, trenger forhåpentligvis ikke så lang introduksjon. At Mayhem har fortjent sin posisjon som et resultat av hardt arbeid og ikke bare på grunn av mytene og skandalene burde være sagt. Det er også nesten umulig å nevne bandet uten man begynner å tenke på kniver, selvmord, fjelloverganger og et typegalleri av de sjeldne. Arven etter Øystein Aarseth lever i beste velgående. Dagens to erstattere, Teloch og Ghul, gjør jobben slik den skal gjøres denne gangen. Det er også en stor befrielse å høre med Mayhem slik som Mayhem var for de av oss som ikke setter like stor pris på det kliniske lydbildet de har lagt seg på siden gjenforeningen. Attila Csihar gjør en enorm innsats som ellevill zombie/vampyr/svovelprest i front, og selve grunnstammen i det hele representert av Necrobutcher og Hellhammer låter fett og autentisk. Til og med Hellhammers trommer låter vesentlig mindre trigget enn vanlig, og selv om tempoet på slutten av spor nummer fem Life Eternal kan ta knekken på de fleste, så lander Hellhammer det hardt og brutalt. Selveste tittellåten avslutter det hele på magisk vis. Det er ikke utenkelig at dette var slik Øystein Aarseth hadde sett det for seg i sin tid.

Lørdag

Vircolac (7/10), som betyr «varulv» på rumensk, var et av bandene som prydet klubbscenen på Garage. Det å stige ned i det mørke kjellerdypet fra strålende sol og sommervarme var en spesiell opplevelse i seg selv, men vi visste at det i mørket skjulte seg skatter. Vi hadde nemlig hørt oss opp på det irske Vircolac hadde å by på i forkant av konserten, og visste at det var veldig lovende på plate. Derfor var det dessverre litt synd at Garage hadde katastrofalt dårlig lydproduksjon på irene. Elementer i musikken falt helt ut, og tro det eller ei, det er ikke nok med bare høyt volum, mørke og en lesk i hånden når en liker metal. En vil gjerne få med seg noe mer enn som så, og når bandet kjørte full peis, var det lite annet enn et ullent teppe av lyd ute i salen.

Darvaza (8/10) led under akkurat det samme som Vircolac; katastrofalt kjip lyd. Men der vokalisten i Vircolac stadig gjemte seg bak alt håret sitt, snakket noe ustødig mellom låtene og tidvis kastet sveipende, tilsynelatende usikre blikk ut i Garage-mørket, er Darvaza i en annen liga. Vokalist Wraath (Behexen, One tail, One head) er nemlig kapabel til alene å holde et show gående – fordi om han tilsynelatende har akkurat litt i overkant mye sinne å trekke på, der han skritter lettere manisk frem og tilbake på scenen mellom låtene. Som med Vircolac er det lite å utsette på bandets fremførelse av materialet, og salen er full av tilhørere. Derfor er det synd at de mange festivalgjengerne som har kommet seg tidlig opp for andre dag av festivalen, måtte ta til takke med et så ufattelig kjipt lydbilde.

Det var noe forvirring da vi dukket opp på Verftet på festivalens siste dag. Vi trodde nemlig at vi skulle se Black Magic. Imidlertid var det Sahg (8/10) som stod på scenen. Like etter fikk vi øye på en plakat med kveldens spilleplan, og det ble tydelig at amerikanske Sumerlands var kansellert. Det var helt sikkert flere med oss som var skuffet over å ikke få bevitne bandet for første gang i Bergen, men festivalen hadde heldigvis klart å hanke inn en verdig erstatter på kort varsel. Sahg er jo ingen nybegynnere lenger heller, med en håndfull plater i beltet, og med en masse turnéerfaring etter hvert. Dette skinner jo også gjennom når bandet håndterer hovedscenen på Verftet såpass bra tross tidlig spilletid, litt glissent publikum, og ikke minst på så kort varsel. Senere fikk vi noen ord med bandet, og gitarist Ole Walaunet var tydeligvis fløyet inn fra hytta med helikopter for å løse kabalen. Kudos til både festival og band for viljen til å reparere overfor publikum. Det neste skuffende punktet i et ellers bunnsolid sett, var at de maktet å for første gang få Pyromancer til å høres litt tam ut, som egentlig er litt uforståelig.

Etter å sett Black Magic (9/10) skrangle seg igjennom et kort sett på Dombås for et par år siden, hadde jeg nå absolutt ingen forventninger. Du store min for et fett band det har blitt. La gå at det blir knabbet riff og melodilinjer fra fjern og nær, og la gå at det er muligens kan virke svært bakoverskuende. Dette er fortiden i våre hender. Med materiale som låter som rocken på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Med små (egentlig ganske store) nikk til blant andre Uriah Heep, Pink Floyd, og hårsveisen til Tony Iommi presenterer bandet et velspilt, velarrangert og helstøpt produkt av vår vidunderlige fortid. En tidsepoke da musikken rett og slett bare var litt større en den er nå. Jon Henriksen er også en meget smakfull gitarist, noe som han blant annet beviser i den gilde gitarsoloen på Demon Lord.

La det være sagt: Exciter (7/10) fra Canada leverer med originalbesetningen. Bandet som startet opp tilbake i 1978, har holdt det gående mer eller mindre siden den gang med skiftende besetninger, men i 2014 ble altså resetknappen trykket. Violence and Force ryker allerede til som sang nummer to i et ganske forrykende og svært begeistrende sett. Det er litt vanskelig å bedømme hvem som er mest begeistret, er det bandet eller er det publikum? Uansett hvilken part som går av med seieren, er jeg rimelig sikker på dette er årets «gøyeste» konsert for mange. Det har blitt en tradisjon å ha det litt trashy, gammelmodig og publikumsvennlig på lørdagen under festivalen, og etter to dager med ganske mye band som blir utgitt i Trøndelag eller kler seg i kappe, så er det forfriskende med litt speed metal. Syngende trommiser er ikke den aller beste ideen på generelt grunnlag, men Dan Beehler leverer. Det gjør også John Ricci og Allan James Johnson. Long Live The Loud!

Denner/Shermann (8/10) på en scene i Bergen gir litt barnlig fryd. Det er riktignok ikke helt Mercyful Fate, men det er både Michael Denner og Hank Shermann fra det legendariske danske bandet. Dessuten gjør Sean Peck en hederlig vokalinnsats på de gamle låtene. Som vokalist er det lite å utsette på hans heavy metal-stemme. Det er vel likevel ikke til å komme utenom at de fleste i salen sikkert er på plass for eldre låter enn dem med datostempling 2016. Joda, rimelig ferske Angel’s Blood og The Pentagram and the Cross svinger godt de, men det er de fire gamle Mercyful Fate-låtene som virkelig setter fart på publikum. Vi får i løpet av det tolv låter lange settet dosert ut Black Funeral, Curse Of The Pharaohs, Into the Coven og Evil. Altså er det liten grunn til å gå skuffet fra dette første møtet med bandet formet rundt duoen Denner/Shermann.

For mange old school-fans var nok headlineren denne kvelden en temmelig spesiell opplevelse. Hvorfor? Jo, fordi Enslaved (8/10) ikke bare stod på scenen like selvsikre og proffe som de pleier. De hadde også med seg et sett temmelig utenom det vanlige. Hele debutplaten Vikingligr Veldi skulle spilles live, ifølge bandet for første og siste gang – selv om du i nyeste Metal Hammer Norway kan lese deg fram til at det muligens er noen gode nyheter for fans av platen også i tiden fremover. Kan hende var det reutgivelsen av platen i fjor som ga opphav til at festivalen booket bandet inn for denne konserten? Det som uansett er sikkert, er at platen gjorde seg vel så bra på scenen på USF som på vinyl. Det ble førtifem minutter med pur nostalgi for dem i salen som var kommet forbi bleiealderen tilbake i februar 1994, da platen først ble sluppet. Siden sist har Enslaved for øvrig byttet keyboardist, og foruten at Håkon Vinje nå trakterte tangentene, var det også gjestende trommis, Iver Sandøy. Det eneste skuffende momentet med konserten, om en skal trekke noe frem, det må være at bandet bare gjorde selve Vikingligr Veldi, og dermed snøt oss for enda mer godsaker.

Tekst:
Pål Lystrup (Negative Plane, Vemod, Revenge, Vircolac, Darvaza, Sahg, Denner/Shermann, Enslaved)
Pål Ferstad-Løland (Dark Sonority, Mgla, Master’s Hammer, The Ruins of Beverast, Mayhem, Black Magic, Exciter)
Mari Thune Husvik (Whoredom Rife, Cult of Fire)

Foto: Christian Misje

Liveanmeldelser

Enslaved @ Hulen

21. desember 2016 MHN

Enslaved
Hulen, Bergen
16.12.2016

Enslaved feirer at bandet er 25 år i år med en aldri så liten norgesturné. Sist fredag var det Hulen i Bergen som stod for tur – og for en feiring det ble!

Enslaved (9/10) har feiret 25 år en god stund nå. Det har vært mange legendariske konserter med sine særegne settlister den siste tiden. På fredag gjorde de den siste i rekken. Det som gjorde denne konserten spesiell, var at det var keyboardist og vokalist Herbrand Larsens siste med bandet.

Første låt, Roots of the Mountain fra 2012s RIITIIR, satt en tidlig standard for resten av settet. Det var den senere delen av bandets karriere som skulle få fokus. Dette falt naturlig da Larsen har vært med på de seks siste skivene. Både bandet og lydmannen brukte denne første låten på å venne seg til det som må sies å være et av Bergens mest krevende lokaler lydmessig. Men det låter bra. Larsens klare vokal virker å svære skrudd for å imponere.

Det er sjelden Enslaved spiller på scener av en denne størrelsen. I hvert fall blant de større byene i landet. Det gjør det hele litt mer spesielt. Mellom Hulens svette fjellvegger, blir det riktig så intimt.

The Watcher, Building with Fire og Ethica Odini kommer på rekke og rad før bandet graver litt lengre bak i sin historie. Noen gamle gullåter er det også plass til. Til ære for kunstneren bak bandets tidligere albumcovere Jannicke Wiese-Hansen, brennes åpningsriffene til Fenris av. De svipper innom Ground før det igjen gjøres dypdykk.

Siste del av konserten blir et tydelig bevis på bandets røde tråd i gjennom sin egen utvikling. Allfaðr Oðinn begynner og blir videreført med One Thousand Years of Rain fra sisteskiven, som avslutter det hele som ekstranummer. Det blir spennende å se hvor den utviklingen har tatt dem om nye 25 år.

Tekst: Øystein Rasmussen
Foto: Christian Misje

Nyheter

Herbrand Larsen forlater Enslaved

15. desember 2016 MHN

Herbrand Larsen forlater Enslaved

Enslaved-keyboardist/vokalist Herbrand Larsen gir seg etter 13 år i Enslaved!

I en melding på facebook i natt kunngjorde Enslaveds keyboardist/vokalist Herbrand Larsen at han har besluttet å forlate bandet. I følge Larsen har denne beslutningen ikke vært enkel å ta, men det er ikke noe drama eller sinne involvert. Han forklarer videre at årsaken er at han ikke lenger føler at han er i stand til å gi 100% til bandet, og i et band som Enslaved holder det ikke med 99%.

Herbrand Larsen (lengst til venstre) forlater nå bandet etter 13 år. (foto: Thor Brødreskift)

Larsen har vært i Enslaved siden 2004, og har spilt på bandets 6 siste utgivelser fra Isa, som kom ut samme år, til fjorårets In Times. Han har stått for en vesentlig del av bandets lydbilde på disse platene, og hans bidrag på keyboards, synth og mellotron samt en stadig mer fremtredende vokalrolle har vært med på å gi bandet deres helt unike dynamikk etter hvert som de har blitt mer progressive og tidvis melodiske. Med ham ble Enslaved utvidet fra fire til fem medlemmer, noe som fremhevet viktigheten av tangentinstrumenter i bandet. Disse hadde tidligere blitt håndtert av Ivar Bjørnson. Underveis har Herbrands klare vokal også fått mer plass, og blitt viktigere for hvert album, ikke minst på In Times, der han har tilnærmet like stor plass som Grutle selv.

Det blir spennende å se både hva Herbrand Larsen måtte finne på videre og hva Enslaved gjør etter dette i forhold til å erstatte ham. Siste anledning til å se bandet med Herbrand Larsen blir fredag 16. desember på Hulen i Bergen. Det kommer til å bli fullt, og garantert emosjonelt!

Her er Herbrand Larsens uttalelse på facebook i sin helhet (på engelsk):

After 13 years of being a part of this amazing band it saddens me to say that I will be leaving Enslaved. It was not an easy decision to come to! I love Enslaved and will always do. There is no drama or anger involved in this. I think we all understand why this is the best decision both for me and the band.

I don’t have that 100% drive anymore, the drive you need to be in a band like Enslaved. Only 99% and that is not enough. It’s hard to explain but this is how it is. I remember all the shows we have done together. All the places we have been and all the fans that we’ve met. I remember meeting fans, telling me that our music really means something to them. I remember traveling places I never thought I would see. I remember working with extremely talented people. I remember tough times, sad times but most of all, all the good times. You have all been a huge part of my life and will still be.

For that I’m truly grateful! I’m looking forward to spend more time in the studio. Recording, producing and mixing music. That’s where I want my focus and my drive to be.

To Arve, Cato, Grutle and Ivar, thank you for your friendship, your creativity and your support. I wouldn’t be who I am today if it wasn’t for you guys. I am sure you will be even better, stronger and more successful in the future. And you will still continue to be my friends and a big part of my life.

Thank you!
Herbrand

Nyheter

Enslaved gjør eksklusiv konsert på Beyond the Gates 2017!

22. september 2016 MHN

BEYOND THE GATES presenterer: Enslaved fremfører «Vikingligr Veldi» i sin helhet, for første og siste gang!

Beyond the Gates annonserte nylig at de etter et vellykket 5-årsjubileum utvider fra neste år, og flytter fra Garage til USF Verftet. De har allerede offentliggjort seks sterke navn til 2017-plakaten på festivalen, som har fått undertittelen Bjørgvin Black Mass 2017. Nå kommer de med en ekstra godbit, når de annonserer at selveste Enslaved som headlinere for første og siste gang i historien kommer til å fremføre sitt debutalbum, Vikingligr Veldi fra 1994, fra ende til annen på festivalen!

Dette albumet var starten på en lang og suksessrik karriere for bandet, som har sanket flere Spellemannpriser i kategorien metal enn noe annet band, og også vunnet flere priser internasjonalt.Vikingligr Veldi kommer i disse dager endelig på vinyl, via bandets egen etikett By Norse Records, og 25-årsjubilantene selv er for tiden i gang med en ny runde skolekonserter hvor de fremfører sin musikk for landets ungdomsskoleelever! I vinter spiller de tre konserter på Blå, hvor de går gjennom alle epoker av sin egen diskografi, og det hele kulminerer altså i Bergen neste høst!

Beyond the Gates: Bjørgvin Black Mass 2017
USF Verftet, Bergen – Norway
24th – 26th of August 2017

Også bekreftet:

MAYHEM “De Mysteriis Dom Sathanas”
MGLA
DARK SONORITY
CULT OF FIRE
VEMOD
NEGATIVE PLANE

Limited number of discounted Early Bird tickets on sale HERE.

Beyond The Gates hjemmeside | Facebook

Liveanmeldelser

Midgardsblot 2016 : Dag 1

25. august 2016 MHN

Midgardsblot
Borre, Horten
19.08.2016

Nest siste helga i august gikk turen til vikingfestivalen Midgardsblot for Metal Hammers utsendte – festivalen der man kan oppleve alt ifra øksekasting og ølsmaking til konserter med Inquisition og Enslaved.

Trollfest (7/10) sparket i gang årets Midgardsblot, og bandet leverte akkurat det de lover, nemlig en solid dose med norsk balkanmetal. I matchende grilldresser startet de med tittelsporet fra sistealbumet, Kaptein Kaos, og i samspill med sola som kom inn over sletta dannet de en særdeles potent lykkepille, til tross for litt ujevn lyd i starten. Men, folk gliste og danset med sammen med Trollmannen, Drekkadag og de andre trollene. Spesielt Bok’n’Brusetruse var en racer til å få med seg publikum der han var høyt og lavt, både på scenen og ute i mengden, og alltid med sin trofaste tamburin. På en slik dag kunne man kanskje ønsket seg låten Solskinnsmedisin, men vi fikk jo Der JegerMeister, så da får en vel være fornøyd.

Dagen er fortsatt ung,og sola står høyt på himmelen idet islandske Skálmöld (7/10) kommer på scenen. Til tross for at klokken bare er halv seks, er det en god gjeng med publikummere som har samlet seg foran scenen. Bandet leverer en overbevisende konsert til tross for litt rusk i lyden i starten, men det tok seg opp etter hvert heldigvis. Og islendingenes vikingmetal falt tydeligvis godt i smak blant de fremmøtte, for det var ingenting å si på stemningen verken blant band eller publikum, og etter en halvtime med intens vikingmetal går alle tilfredse hver til sitt med et smil om munnen.

Så skal vi over til et band jeg var utrolig spent på, nemligblack metal-duoen Inquisition (8/10). Det begynner å bli bra med folk oppe ved Gildehallen idet bandet kommer på scenen og dundrer løs med sin primitive og grimme black metal. Nå er det litt begrenset hvor mye show et band bestående av kun to personer klarer å få til, men jeg synes gutta klarte seg veldig bra. Jeg ble i alle fall veldig imponert og positivt overrasket over hvor fett det ble med bare én gitar, vokal og trommer. Og det var tydelig at det var flere som likte det de så, for det var veldig god stemning ute på plenen foran scenen.

Nest siste band ut denne fredagen er ingen ringere enn Bergens store sønner i Enslaved (9/10). Det begynner å fylles opp med folk ute på plenen idet gutta kommer på scenen, og det er god stemning når det kjøres i gang Jotunblod fra bandets første plate Frost. Det er en positiv overraskelse at det i all hovedsak er materiale fra de eldste platene vi får servert her, det nyeste innslaget er vel FusionofSense and Earth fra Ruun om jeg ikke tar skammelig feil. Jeg savner kanskje et innslag eller to fra Blodhemn, som er en av mine personlige favoritter, men alle kan ikke få sitt. Enslaved leverer som vanlig varene, og stemningen er til å ta og føle på når bandet avslutningsvis kjører i gang tittelsporet fra Isa. Enslaved skuffer veldig sjelden på en scene, og det her var nok en gang en fantastisk opptreden av bandet.

Æren av å avslutte festivalens første konsertdag tilfalt Skuggsjá (7,5/10), prosjektet som ledes av Ivar Bjørnson fra Enslaved og Einar Selvik fra Wardruna. De stilte mannsterke på scenen som var stilfullt drapert med dunkel belysning, og et enkelt, men effektivt bakteppe som nærmest så ut som oppfliset bark, og de satte stemningen allerede med introen Ull kjem. Både stilen og musikken er som skapt for en festival som dette (bokstavelig talt), men det var vokalen til Selvik som virkelig satte stemningen. En kan ikke annet enn å falle inn i en slags transe, hypnotisert av musikken og skyggene som danser på sceneveggen. Men, heri ligger også litt av problemet, etter en lang dag på festival blir nemlig det hele litt vel pent og pyntelig, og man tar seg selv i kjenne litt ekstra på hvorvidt man er sliten i bena, og glede seg litt til det er ferdig. Det var også flere som før konserten var ferdig benyttet sjansen til å sikre seg plass inne i Gildehallen for kveldens siste festligheter. En annen ting som må nevnes var at Skuggsjá, som Enslaved, startet et kvarter før oppsatt konsertstart, noe som ikke er helt heldig da mange av de som var nede i campene sine dermed gikk glipp av deler av disse konsertene.

Galleri Fredag:

[espro-slider id=6026]

Tekst: Per Aage Melby & Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Enslaved @ USF Verftet

19. mars 2016 MHN

Enslaved
USF Verftet, Bergen
12.03.2016

Enslaved fyller år, og inviterte til storslagent kalas i Bergen denne lørdagen.

Intet mindre enn 25-års noenlunde politisk korrekt omgang med norrøn kulturarv kan en i disse dager tilskrive Enslaved (8/10). I løpet av denne tiden har bandet gått fra snevert nisjeband til offisiell norsk kultureksportartikkel. Priser er vunnet, obskure steder spilt på over hele kloden, men når en feirer dag, så bør en jo gjøre det på hjemmebane, blant sine egne. Vel å merke er Enslaved fra feil fylke (les: Rogaland), sånn egentlig, men etter å ha hatt base i Bergen i det meste av karrieren sin, kan en vel påstå at bandet er vårt eget, her mellom de syv fjell.

Med en såpass lang karriere som bandet nå har, er det mye materiale å plukke fra, og det er sikkert slik at bandet kunne stått på scenen en helaften. Ikke minst når en vet at de har øvet inn hele førtitre låter til den kommende helgs vikingtokt på de britiske øyer på London By Norse 2016. Sånn sett kan jo en nesten furtent anerkjenne at dette bare var barnebesøket, selve testkjøringen før voksenbesøket, lunken, men en velsmakende, wiener satt opp mot champagne og marsipankake.

Når en først snakker om barn, så kan det jo være på plass å gå i gang med å nevne kveldens ungdommelige konsept, nemlig “hvordan feire jubileum med å i stor grad ignorere senere års utgivelser”. Flere fremmøtte hadde nok forventet seg mer tidsaktuelt materiale fra sisteplaten In Times, eller fra den forrige platen, RIITIIR. Neida, Enslaved styrer vikingskipet som de selv vil, og serverte et tospann bestående av Jotunblod og Eld, før de fortsatte med Convoys To Nothingness og As Fire Swept Clean The Earth.

Altså intet tegn til materiale fra etter år 2003 fire låter ut i konserten. Som låt nummer fem kom det attpåtil noe såpass sjeldent som The Crossing fra Below The Lights. Denne tok oss langt ned i mørket, og det messende og hypnotiske, før den likefult trakk oss med opp i det den kom til det særdeles drivende midtpartiet. Vi gledet oss selvsagt både over et gjenhør med den, men også over den friske vrien fra bandet med å rett og slett bare kose seg og kjøre sitt eget løp, ikke innfri eventuelle forventninger om tyngst vekting av materiale fra den foreløpige sisteplaten.

Som neste nummer var vi jo også helt tilbake til den spede begynnelsen med Allfadr Odinn, før det endelig dukket opp en fersk låt med Ten Thousand Years Of Rain. Jada, vi disker opp mange låttitler her, men slik er det jo med jubileumskonserter, da vil en jo gjerne ha litt kontroll på hva bandet spilte, og ikke bare ha referat fra Ivar og Grutles onelinere og humoristiske sprell mellom låtene, Catos smilende alvorlige fremtoning bak trommesettet, Herbrands avlappede tangenttraktering, eller en detaljert beskrivelse av Mr Ice Dales ferskt opp-pumpede muskelspill i baris.

Da er det kanskje mer spennende å høre at bandet spilte Frøyas Smykke, denne korte snutten fra Mardraum, før de dro en versjon av Daylight, også den fra In Times, attpåtil fremført med fullt damekor på scenen.

Helt til slutt drar gjengen fram Fenris og Isa, og opplyser om at feiringen fortsetter på Garage, som seg hør og bør. Vel å merke med bandet som DJs for kvelden, spillende det som en gang i tiden inspirerte dem selv, før de ble kulturpersonligheter og forbilder for en egen generasjon av unge musikere. Måtte det bli mange flere år, og måtte de fortsette å huske Mardraum, Monumension og Below The Lights også i fremtiden.

Tekst: Pål T. Lystrup

Foto: Jarle H. Moe

[espro-slider id=3630]

Musikk, Premiere

Premiere! Ivar Bjørnson & Einar Selvik’s Skuggsjá

1. mars 2016 MHN

Einar “Kvitrafn” Selvik kommenterer på vegne av bandet; «Her er det i sin helhet! Det er mye jeg kunne sagt om dette albumet og det varierte materialet. Men til syvende og sist, synes jeg det er best å la musikken tale for seg selv. Å skrive disse låtene sammen med Ivar har virkelig vært en inspirerende og givende reise for meg, og jeg håper det gjenspeiler seg i musikken».

Albumet kan kjøpes fra 11. mars, men allerede nå kan dere høre gjennom hele verket her:

Skuggsjá Facebook

Seasons of Mist Facebook

Pre-order HER

Musikk, Premiere

Premiere: Skuggsjá – Vitkispá

13. januar 2016 MHN

Skuggsjá startet som et musikstykke skrevet av Ivar Bjørnson (Enslaved) og Einar Selvik (Wardruna) i anledning 200-årsjubileet for den norske Grunnloven på Eidsivablot-festivalen på Eidsvoll i september 2014. I fjor ble det samme stykket fremført på Roadburn, og i mars blir det fremført i London.

Ønsket om å presentere Skuggsjá til et større publikum har ført til beslutning om å spille inn musikkstykket i sin helhet, og dette albumet, der også Grutle Kjellson og Cato Bekkevold fra Enslaved er blant musikerene, slippes i mars.

Det er med glede vi lar dere få mulighet til å sjekke ut første smakebit fra dette albumet allerede nå, i form av sporet Vitkispá.

Skuggsja Facebook

Seasons of Mist Facebook

Preorder

BEYOND THE GATES presenterer: Enslaved fremfører «Vikingligr Veldi» i sin helhet, for første og siste gang!

Norges feteste blekke