Enslaved + Siibir
Garage, Bergen
13.10.17
Enslaved slipper i disse dager sitt fjortende album, og inviterte i den anledning til releasekonsert både i Oslo og Bergen før de legger ut på europaturné. Her er rapport fra konserten på Vestlandet.
Ja, hva skal man si? Ikke har en rukket å sjekke ut oppvarmingsbandet Sibiir (9/10) tidligere, og med en litt tung uke, blir det fort til at det preger forventningene i negativ retning. Når en ser et band med pene hårfrisyrer, og ellers høy “korrektfaktor”, med spenn i t-skjortene fra Ieatheartattacks, via High on Fire, til Cannibal Corpse, da ser en for seg litt av hvert. Heldigvis har bandet forstått både det ene og det andre, for der en stod henslengt mot søylen midt i lokalet og håpet at uken bare skulle ta slutt, var det godt å registrere at dette bandet blir et å følge i tiden fremover. Kanskje var det faktisk en god ting at de hadde et tydelig bredt spekter av inspirasjonskilder? Kvelertak har jo også lyktes med å la seg inspirere fra både det ene og det andre, tross alt. Ikke minst er det klart at Sibiir har fått seg solid ekspertise i fremføring av materialet, både spillemessig og showmessig. Sterke låter og god lyd gjør også sitt til at de faktisk på noen måter kommer bedre ut enn headlineren.
Litt etter tidsskjema, som seg vel egentlig hør og bør, er Enslaved (7,5/10) på scenen. Hvem hadde vel sett for seg at de denne gangen skalerte ned til klubbscenen på Garage, nå når de så mange ganger har klint til med stort show på Verftet? Heldigvis, kan en si, på både godt og vondt. Stemningen er nemlig uovertruffen på Garage, som alltid. Selvfølgelig kan en diskutere lydbildet, for der er det svært ofte at denne scenen bommer. Slik sett var Sibiir en Garage-anomali.
Frontmann i Enslaved, Grutle Kjellson synes tydeligvis det samme som oss i Metal Hammer Norway, at det er godt å være tilbake på Garage. For etter at bandet har åpnet med Storm Son fra den nye platen, E, proklamerer han at: “Det er godt å være tilbake på Garage, bare ikke i døren”, siktende til hans tidligere virke som dørvakt ved den kjente rockeklubben. At en tidligere kollega i den mobile baren bak i lokalet samtidig roper “Takk, då!”, sier bare litt om den løse og intime stemningen i lokalet. Faktisk er stemningen enda mer løsluppen enn på lenge.
Kan hende har det forekommet tidligere, men på denne svette kvelden i oktober var det et par i 60-årsalderen som danset slow midt i lokalet mens Enslaved spilte Roots of the Mountain, andre låt ut. En kunne se for seg at det sluttet der, men neida. Det gled i stedet over til vill klining gjennom neste låt, Return to Yggdrasil, og de danset gjennom The River’s Mouth også, før de forsvant omkring Convoys to Nothingness, et av kveldens klare høydepunkt med sin mer progressive lekenhet. Enslaveds nyere materiale er liksom litt mer Pink Floyd av nyere tid. Det er litt strømlinjeformet, og spiselig for selv Høyre-stemmende fedre med abonnement på Dagens næringsliv, om en skal karikere ting litt. Men tilbake til det utkårede paret. Senere dukket nemlig samme kar opp igjen, med leppestift smurt utover kinnene, tydelig letende etter sin dansepartner, mens Enslaved på sin side spilte en gammel klassiker, skrevet av gitarist Ivar Bjørnson da han bare var fjorten år gammel, Vetrarnótt. Vi måtte dessverre ta en toalettpause underveis, mens Enslaved hadde glidd over i One Thousand Years of Rain , og jommen var ikke samme dame nå gjenstand for mer oppmerksomhet. Vaktene på Garage gjennomsøkte toalettet hun ble funnet på, og det sikkert med god grunn, for når Enslaved fra scenen snakket om den nye platen E, ga nettopp det et litt morsomt bakteppe til den tilsynelatende blandingsrusbruken hos disse i salen.
Det var ikke noen vanlig konsert på annen måte heller. Salen var full, noe få metalband får til om dagen, og folk var selvsagt både glade, forfriskede og høylytte, som seg hør og bør. Imidlertid tror jeg det er første gang det blir observert en Hells Angels-vest nede i kjelleren på Garage. Dessverre levde også denne karen opp til stereotypien, der han snakket dobbelt så høyt som alle andre, tok masse plass, og enda mer oppmerksomhet. Ikke minst kom han i høylytt krangel med betjeningen i baren. Selvsagt kunne dette ha vært hvem som helst, for enhver kan klare å drite seg ut, men det var liksom noen frempek bare idet en observerte den friske formen og den prangende MC-logoen, dessverre.
Enslaved er atskillig mer alvorspregede på scenen, med god grunn. Ivar mistet sin far søndag i forkant av konserten, og det er en takknemlig og tydelig preget Grutle Kjellson som ettertrykkelig dediserer settets siste låt, Sacred Horse, til det som tydelig må ha vært en bauta i flere enn Ivars liv. Så var det slutt for denne gang. Neida, selvfølgelig var det ikke det. Bandet kom på scenen igjen, og trommis Cato Bekkevold, nybakt far (også annonsert fra scenen) og årelang skinnpisker og storfisker, får sine minutter med trommesolo. Trommesoloer er som de alltid er; for spesielt interesserte. Introen tror jeg derimot mange kjente igjen, for det var vel fra godeste Painkiller av Judas Priest. Deretter får vi servert en skikkelig gammel låt, Allfadr Odin. Den gjør seg som vanlig veldig godt live, og bandet og spesielt showman og gitarist Arve Isdal får gjort enda flere frekke positurer. Et høydepunkt var for øvrig når han klarte å åle seg ut og opp på den ene høyttaleren foran scenen, for der var det trangt.
Grutle var som vanlig også i sitt ess på scenen, og den ene spøken tørrere enn den andre kommer trillende ut gjennom hele konserten, til spesielt stor fornøyelse for en litt forfrisket mann ved navn Rune like foran der vi er plassert. Men det er nettopp dette, runer, som leder en mer alvorspreget frontmann Kjellson inn i kommunikasjonen med publikum før siste ekstranummer. I likhet med oss, som holdt på å sette kaffen i halsen forleden av tabloidmedias nyeste overforenklinger, forteller Kjellson at han har lest et medieoppslag om at noen nye offisielle gensere hos det norske alpinlandslaget hadde blitt lenket til nazister og Den nordiske motstandsbevegelsen. Han nevner at genseren har runene Týr og elgr prydet i strikkemønsteret, og at Týr er knyttet til Den nordiske motstandsbevegelsen, som han uttaler med tilgjort småguttaktig stemme. Så sier han: “Jeg trodde vi kastet ut nazipakket i 1945! Disse runene er våre!”, før bandet avslutter med en annen rune, i form av låten Isa.
Enslaved gjør nok en solid konsert – foruten at oppvarmingsbandet deres hadde bedre lydbilde – og alle som heter Rune kan sikkert få beholde navnet sitt litt til, og jada, du trenger ikke brenne tekstheftet til Taake-platen din helt enda, fordi om du vet at det er høyreekstreme symboler alt der står skrevet i…
Tekst: Pål T. Lystrup
Foto: Christian Misje
