Stikkordarkiv: iron maiden

Tons of Rock 2022 – Dag 1

18. juli 2022 MHN

Tons of Rock Festival
Ekebergsletta, Oslo
Torsdag 23. juni, 2022

Torsdag

La oss bare få det unnagjort med en gang. For vi gleder oss like mye som resten av verden – publikummere, band og alle som leser anmeldelser – til vi kommer oss dit at det er naturlig å skrive en anmeldelse uten å referere til de to siste årene med tøv, men det er altså fortsatt umulig. Dermed sier vi det nå en gang for alle at det å atter skulle nyte tre dager med festival utendørs blant tusener av likesinnede, DET VAR DEILIG! Og følelsen av å entre Ekebergsletta i strålende sol, akkurat slik vi gjorde det i 2019, var intet mindre enn magisk. For med unntak av de evinnelige gnurebukkene i alt var bedre før-brigaden, var de aller fleste enige om at steget opp fra den særdeles trivelige, men akk så lite utvidelsesvennlige, festningen i Halden til gressplena på Ekeberg var en klar oppgradering for Tons of Rock, og naturligvis har muligheten for større publikum gitt festivalen mulighet til å booke større band enn de kunne før flytten. Første runde var en klar seier, nå skulle vi endelig få den festivalen vi ble snytt for i 2020.

Tradisjonen tro åpnes festivalen av ufeilbarlige Black Debbath (8/10), og dermed er vi hjemme igjen. Det er sagt før, men slutter aldri å være sant at bandet kontinuerlig fortsetter å besvare spørsmålet “hører humor hjemme i musikk?” med et rungende “JA! (Men bare så lenge låtene er bra nok)”. Og det er nettopp der Black Debbath etter alle disse årene fremdeles evner å underholde oss, for selv om tekstene deres er svært morsomme og mellomspillene underveis er herlig jovialt festlige, hadde det ikke vært nok uten de drivende fete låtene deres. Vi gliser, synger med, koser oss over introduksjonen av Cannibal Guttekorps og savner opptil flere låter (karer – dere har en splitter ny single ute, og spiller den ikke – HVORFOR?), men nyter de låtene som blir spilt, og dermed er vi offisielt i gang. Det er festival!

Sola steiker, og vi finner veien til Vampire Stage for å la oss pumpe fulle av feit groovy rock, levert av evig tighte Spidergawd (8,5/10). Det er nesten helt absurd hvordan dette bandet har gått fra å være et slags overskuddsbasert rock-kjærlighetsbarn til å konsekvent overgå seg selv fra utgivelse til utgivelse. Live er de så suverene at det nesten er forutsigbart hvor dustete gromt det er, og det blir nesten fåfengt å trekke fram enkeltlåter oppi det hele (selv om Is This Love…? holder fortet som en av de beste norske låtene de siste 5 årene). At bandet stortrives er det heller ingen tvil om, og mellom låtene får vi ta del i både bryllup og bursdagsfeiring, som bare for å understreke hvilken fest dette er. Eneste grunn til å trekke i poeng, er at et festivalsett som dette blir akkurat litt snaut, og dermed ikke kan nå opp til hva bandet leverer som headlinere med mer tid til å rocke publikum totalt i senk.

At Tons of Rock sikter bredere enn bare trad metal/hardrock er noe vi setter stor pris på, og bredden i programmet er en av festivalens styrker. Dermed er det også plass til et band som Hedvig Mollestad Trio (7,5/10), som nok utfordrer en del av publikummet, men som definitivt hører hjemme på denne plakaten. Selv om bandet ikke er fremmede for å skli over i retning jazzens uforutsigbare irrganger, kjører de på med et sett som får fram like store glis hos publikum som på de tre bandmedlemmene, og de vinner åpenbart mange nye fans denne ettermiddagen.

Så kommer en av festivalens store overraskelser for mange av de oppmøtte. Og greit nok, hvis man kun har et forhold til 80-tallshittene er det lett å forhåndsdømme, men har man fulgt med de siste 10 årene også er det ikke like sjokkerende hvor perfekt Europe (9/10) er på en festival som dette. Som for å demonstrere hvor relevante de fortsatt er, åpner de med tittelsporet fra sitt nyeste album, Walk the Earth, og viser dermed tvert at de er her for å levere varene! Og bare for å ikke fremmedgjøre noen, kjører de like greit Rock the Night som andrelåt, og her snakker vi så klassisk DÄNGA at det er en fryd. Derfra skrur vi klokka enda et par år tilbake med Scream of Anger fra 1984, før Carrie smelter bort alt av motforestillinger hos de siste allsangmotstanderne, og vi er leire i hendene på Joey Tempest og kompani. Europe gjør absolutt alt riktig, der de veksler mellom nytt og gammelt, allemannseie og fanfavoritter, totalt sømløst. Underveis lar vi oss sjarmere litt ekstra av at Farbror Tempest glemmer seg litt og NESTEN begår den kardinalsynd det tross alt er å glemme hvor han er ved å prate litt engelsk mellom låter før han tar seg i det og midtveis i en setning vrenger over på svensk igjen. Når han også velger å hylle Whitesnake ved å både erkjenne at han har stjålet alle bevegelsene sine fra David Coverdale og deretter legge inn en liten snutt av Here I Go Again i herlige Superstitious, er alt bare fryd og gammen. Derfra gjenstår bare sjarmøretappen i form av Cherokee og – hva trodde du? – The Final Countdown, og den som fortsatt er skeptisk nå, må stå!

Så var tiden kommet for Baroness (8/10) sitt bidrag på Ekebergsletta. Forventningene var faktisk ikke helt på topp her, da interessen for bandet dabbet av like etter at Yellow & Green-skiva ble gitt ut. Gleden var derfor stor da de åpnet settet med Take My Bones Away. Min indre fangirl ble imidlertid enda mer fornøyd da The Sweetest Curse og A Horse Called Golgotha kom etterfølgende denne solfylte torsdagskvelden. Bandet var i en veldokumentert ulykke i 2012, så det er hjertevarmende å se publikumsresponsen de mottar – selv etter noen dramatiske år og med nye medlemmer. Stemningen var ellers helt topp både på scenen og på sletta. Jeg innrømmer også at gitarist Gina Gleasons innlevelse og deilige riffing stjal showet. Hvis man skal peke på noe som kunne vært bedre, så må det bli lyden, som til tider var noe grøtete. Kanskje skyldes det hele utendørsopplegget, eller kanskje skyldes det vår utvalgte ståplass – hvem vet? Det var i hvert fall vanskelig å få med seg hva Baizley mumlet inn i mikrofonen til tider. Publikum fikk det de ville ha, men like før encore med The Birthing og Isak, virket noen få skuffet over ikke å ha hørt en eneste låt fra Red-skiva. Likevel vil vi påstå at de aller, aller fleste fikk det de ville ha denne sommerkvelden på Scream-scenen.

Enslaved (8/10) hadde føttene på norsk scene for aller første gang i år under Tons of Rock. For 30 år siden hørtes disse “vikingene” ut som de fleste andre black metal-band fra den norske scenen, men likevel ikke helt. For allerede da kunne man høre at det var potensiale for mer. Og det er nettopp denne lille je ne sais quoi’en Enslaved har skjemt oss bort med på stort sett alle utgivelsene deres siden. Gøy for oss! Bandet skuffer ikke på noen som helst måte, og høydepunktet for undertegnede var Allfadr Odin, der et raskt blikk rundt teltet lot meg forstå at jeg ikke var den eneste som ble lykkelig av denne herlige fremføringen.

En drøy time etter Baroness er det duket for nok et Georgia-basert band: nemlig Mastodon (7/10). Denne kvartetten har en unik evne til å kombinere eventyrlig psykedelisk lyd med harde og moderne elementer, så her må en være litt på den “enkle og trygge” siden hvis man ikke klarer å drømme deg bort i noen av låtene deres. De velger å åpne settet med Pain With an Anchor fra den nyeste skiva. Det er kanskje fordi jeg ikke har hørt gjennom albumet skikkelig før, men min første tanke var: “Kom igjen, dere kan bedre enn dette!”. Heldigvis glir vi rett inn på Crystal Skull og Megaladon, der stemningen i publikum raskt opptar seg. Det morsomme med Mastodon er at alle fire medlemmene får “taletid” ved mikrofonen, om enn med overflod av Troy Sanders. Ellers fortsetter “Masto-toget” å kjøre i 150 km/t, med intet mindre enn 12 sanger totalt på agendaen, hvorav seks av dem fra Hushed and Grim-albumet. Vi forstår naturligvis at de ønsker å promotere nytt materiale, men personlig savnet vi låter fra Crack the Skye og/eller Emperor of Sand. En annen ting som trakk litt ned var vokalen, som i likhet med Baroness, var noe lav i forhold til instrumentene. Samspillet med publikum og energinivået var høyt, men jeg har sett dem levere ørten ganger bedre før, musikalsk sett.

Husker du det? Den uforglemmelige ungdomstiden med foreldre som ikke forstod deg, så du responderte med å låse deg inn på rommet og skru opp lydanlegget ekstra høyt etter for eksempel en krangel rundt middagsbordet? Og lyden som kom ut av dette, spør du? Ikke usannsynlig at det var Sum 41 (8,5/10). Eller i alle fall om du var tenåring et sted mellom år 2000 og 2003. Jeg, og garantert 99% av andre jevnaldrende som liker rock og metal ble først gjort oppmerksomme på dette kanadiske pop-punkbandet da de var aktuelle tidlig på 00-tallet. Det er riktignok EN STUND siden den gang, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente før de var på plass. En svært stødig Derick Whibley inntok scenen med Sum 41 denne solfylte torsdagen, og til bandets store fryd var det ingen tvil om at nostalgien de bærer med seg også har satt spor i det norske folk. Vi fikk servert slager etter slager, blant annet The Hell Song, Fat Lip og Still Waiting. Var det et aldri så lite publikumsfrieri? Ja. Men det var feelgood-vibber a la amerikansk highschool fra start til slutt. Folk koste seg glugg i hjel. Takk for denne nostalgiske turen, gutter.

Gjennom en suveren dag i sola var det ingen tvil om hvilket band de aller fleste var kommet for å se, og i det mørket ikke er i ferd med å legge seg i det hele tatt er det duket for et av verdens aller viktigste og beste metalband. De skulle vært headlinere i 2020, da alt ble avlyst. De hadde andre planer i 2021, da alt ble avlyst. Dermed ble det 2022, og perfekt nok ville skjebnen det slik at det denne gangen passet igjen for selveste Iron Maiden (10/10) å toppe plakaten på Tons of Rock. Det som for to år siden ville blitt en reinspikka “Legacy of the Beast”-konsert, med utelukkende snadder fra katalogen fram til 2006, har dog blitt endret noe. Bandet brukte tross alt ventetiden da de ikke kunne turnere med å gi oss et nytt studioalbum, og dermed åpner de like greit med tre låter fra dette. Først ut er det tunge og seige tittelsporet Senjutsu, og det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon å la dette monsteret av en låt velte utover sletta, uten den minste antydning til galopp eller andre uptempo-eskapader. Riktignok lar de samurai-Eddie dukke opp allerede her, sånn i tilfelle noen skulle finne på å ikke verdsette denne genistreken, men han blir bare en bevegelig kulisse der bandet allerede skinner om kapp med de siste rester av sol. Stratego og The Writing on the Wall følger, og sistnevnte får en mottakelse verdig en av bandets eldre hits, med allsang som ljomer.

Dermed er det rett over på klassikerne, og et herlig gjenhør med Revelations fra Piece of Mind blir første store gåsehudopplevelse. Vi noterer allerede her at Bruce Dickinson er i toppform, og leverer bedre enn på år og dag, noe som tydelig smitter hele bandet. Deretter er det en lykke å konstatere hvordan bandet kan dykke inn i katalogen og hente slagere tilbake til settlista, fjerne andre låter som enkelte band ville ha kjørt på permanent basis og dermed fortsette å glede både seg selv og publikum. De er innom sine to mest utskjelte utgivelser med glødende fremføringer av Sign of the Cross og The Clansman, de henter inn godbiter som Blood Brothers og Flight of Icarus og de serverer “selvfølgeligheter” som The Trooper og Run to the Hills med en energi som om låtene ble skrevet i år, og alt dette med en liten ekstra touch i form av en ekstra dose magi mellom band og publikum som oppstår ved spesielle anledninger. Det samspillet som kan sammenlignes med det øyeblikket da forelskelse bikker over i ekte kjærlighet, og alt bare er lykke og salighet. For der er vi når en låt vi nesten er lei av (neida), Fear of the Dark, maner fram ren magi over et mørknende Ekeberg. Der er vi når Hallowed Be Thy Name avløses av The Trooper og selveste Iron Maiden. Og der er vi når den ultimate åpningslåta Aces High faktisk avslutter en konsert hvor det er åpenbart at bandet selv har sett på hverandre underveis og nikket noen anerkjennende “I kveld er vi i fyr og flamme, karer” seg i mellom. På vei ut av festivalområdet ser vi både glis og tårer, og dermed er det bare å notere seg total seier for både Iron Maiden og Tons of Rock.

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Monique Mesquita
Bilder: Terje Dokken

Galleri fra dag 1 :

[espro-slider id=15542]

Album, Anmeldelser

Iron Maiden – Senjutsu

2. september 2021 MHN

Iron Maiden
Senjutsu
Parlophone

Da har vi altså kommet til det tidspunktet i menneskets historie hvor Iron Maiden har bestemt seg for å skjenke oss dødelige deres syttende utgivelse. Bandet, som står som en bauta innen metaluniverset, har udødeliggjort seg med en stolt diskografi som inneholder en drøss av klassikere. Meningene rundt Senjutsu er allerede mange, og flere kommer det til å bli. Mange blodfans kommer til å sutre over at ting var bedre før, og vil alltid sammenligne dagens Maiden med det vi fikk oppleve fra bandet på 80-tallet, men dem om det. Det er liten tvil om at alle “epokene” tiI jernjomfruen inneholder både bling-bling og skjit, og i denne anmelderens bok har det fra Brave New World og frem til nå vært ekstremt mye flott å kose seg med. Så, for egen del har det vært mest spenning knyttet til om de klarer å holde på interessen gjennom formelen, og uttrykket, de har dannet seg på de siste skivene.

Det er altså ikke det spor av forventning om et nytt slipp som det oser 80-tall av. Legg derfor alle dine preferanser om det gamle til side, og forhold deg til Maiden anno 2021 (eller 2019, hvis vi skal forholde oss til året skiva ble spilt inn). Det første vi fikk oversikt over tidligere i år, var at slippet kom til å ha noe av den samme lengden som The Book of Souls, og denne gangen klokker altså det hele inn på ca 82 min. Det er utvilsomt mye som skal stemme for å klare å holde interessen oppe i så lang tid. Ambisiøst eller galskap? Der får vel historien dømme om noen år. For å starte med konklusjonen: Jeg rådigger skiva, og synes den har en høy underholdningsverdi, selv om det er noe ujevnt i perioder. Grunnen er egentlig ganske enkel, det hele handler om større variasjon og flere elementer enn på lenge.

Skiva starter med tittelkuttet, en låt med hovedfokus på Nickos flotte trommer og Bruces vokalharmonier. Gitarene fremstår som litt sekundære, og selv om det er flott å høre på, så tar den aldri helt av, og det er lett å stille spørsmål om dette var et godt valg av åpningskutt. I mitt hode fremstår den som en blanding av nyere Iced Earth og Saviour Machines Legend Part II (for de av dere som tok denne ganske snevre referansen). Etter dette går det slag i slag med klassisk Iron Maiden-låter, type 2000-tallet, men i stedet for å gi oss en The Book of Souls part Two, blander de inn elementer som klarer å fenge. Et godt eksempel er western/country partiene i The Writing on the Wall, som viser et band som klarer å servere signatur-Maiden selv om de tar noen omveier. Også Darkest Hour utfordrer, og fremstår som det nærmeste vi kommer en ballade på skiva, noe som ikke er gjort veldig mange ganger før i Maidens historie. Det er som sagt ikke store endringer, men små uortodokse vendinger klarer å overraske, og tilfører det hele en god del friskhet. Jeg skal innrømme at ved første gjennomhøring satt jeg og ventet på at det skulle ta av, uten at det skjedde, og følelsen av å være litt småskuffet smøg seg innpå etter 82 min. Men etter fire-fem runder til, så begynte det å sitte. En kode ble knekt etter aksepten av at i stedet for intensitet og rett-i-trynet Maiden, så har vi fått et mer behagelig og avslappet band. Onde tunger vil kanskje si at det blir vel slapt, men når arrangeringen av låtene er så gjennomførte som de er, så er det en fryd å høre på.

Vi får oppleve noen av de lengste soloene vi noen gang har hørt på en skive fra bandet. Selv om det kan bli litt vel mye av at gitaren følger vokalen til Bruce, så har Dave, Adrian og Jannick klart å balansere mengden av riff, soloer og komp på en forbilledlig måte. Den som virkelig løfter låtene, er Nicko. Han har alltid vært en av de største underholderne i Maiden, og denne gangen har han fått en enda større rolle i flere av låtene. Også han benytter seg av små snutter og løsninger som bygger låtene opp noen hakk, uten at det fremstår som progressivt eller eksperimentelt. Arrangementene er som sagt gode, men det må i rettferdighetens navn nevnes at godviljen må legges til når Steve Harris står for de tre siste låtene, noe som vil si verkets siste 35 minutter. Han har på mange måter malt seg inn i et hjørne, der han kjører samme formel over en lav sko: lange låter med intro bestående av bass og ren gitar, før det bygges opp til et crescendo som til slutt ender i en drømmende og svevende tilstand. Litt overraskende at han får bestemme så mye, når låtene blir såpass like. Men selv om det er forutsigbart, klarer han likevel å gjøre det så ufattelig gjennomført at det blir en knakende flott opplevelse. I mine ører er det disse tre låtene, Death of the Celts, The Parchment, siste del av Hell on Earth, samt Darkest Hour som står igjen som toppene. Sjekk bare ut hva som skjer i Hell on Earth etter 8.43 min! På disse kuttene får også Bruce vist spennvidden i vokalen sin, og du verden hvor bra han fortsatt synger, selv om han ikke drar på like mye som før.

Kanskje det er symptomatisk for skiva at de mest emosjonelle låtene stikker av med seieren, for med Senjutsu har Iron Maiden levert sin mest avslappende og behagelige skive gjennom tidene. Selv om albumet står godt for seg selv, er det selvfølgelig en god del referanser til tidligere låter og skiver. Det som er moro i så måte, er at mesteparten av referansene stammer fra epoken fra Virtual XI og frem til The Book of Souls. Det er mye stas her, men lite som minner om tidligere dager, selv om det finnes. Det er ihvertfall liten tvil om at Iron Maiden står fjellstøtt i 2021, og da mye på grunn av at de ikke prøver å slå mynt på gamle heltedager. Et godt stykke arbeid! (9/10)

Lars Bremnes Ese

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2018

17. juni 2018 MHN

Sweden Rock Festival
Norjeboke, Sölvesborg
6.-9. juni 2018

Grunnet litt kommuniksjonsproblemer angående akkreditering, måtte undertegnede ta til takke med en tredagersbillett til årets festival. Man gikk dermed glipp av høydepunkter som The Quireboys og Hardcore Superstar den første dagen, og startet derfor frisk og rask med Buckcherry (8/10) tidlig på torsdagen. Og stort bedre band til å starte festen med skal man vel lete lenge etter. Vi snakker fete riff i beste AC/DC-ånd, harry tekster og høy allsangfaktor. Og i ettermiddagssola i Norje var det akkurat det legen skrev ut resept på. Den snart 20 år gamle Lit Up var første store høydepunkt, etterfulgt av kanskje det aller største om man skal dømme ut fra publikums reaksjon: Say Fuck It. Gutta var i spillesugne, og ledet av en Joshua Todd i storslag leverte de et perfekt vorspiel. Når man etter vært også fikk Too Drunk… og Crazy Bitch, var det hele godt på vei over i fullendt festmodus.

Dessverre kom nachspielet litt vel tidlig; for til tross for at Nazareth (3/10) har fått med en passe livlig og grei vokalist i Carl Sentance fra Krokus, så var resten av bandet i det ekstremt geriatriske hjørnet denne ettermiddagen. Greit nok at bandet feirer sitt 50-årsjubileum i disse dager, men når til og med trommis Lee Agnew (som er sønn av eneste gjenværende originalmedlem Pete Agnew(!)), også ser ut som han er klar for pensjonisttilværelsen, da er det kanskje snart på tide å sende bikkja av gårde til den berømte bondegården. I mine øyne har bandet i flere år slitt med et litt tynt lydbilde i livesetting, etter at de sluttet å ha med en andregitarist og/eller keyboardist, så også denne gangen. Og til tross for at Sentance har en akkurat passe raspete røst, og kanskje til og med er hakket dyktigere sangteknisk, så mangler han sjelen Dan McCafferty la i sin fremførelse. Bandet lever på nostalgien, og med låter som Miss Misery, Razamanaz, This Flight Tonight, Beggars Day og Expect No Mercy på settlisten så var det ikke helt bekmørkt, selv om man har hørt dem alle bedre før. Til og med allsangen på Hair of the Dog og Love Hurts var skuffende i forhold til tidligere opplevelser med bandet.

Overgangen ble derfor som natt og dag, i det man taslet bort til hovedscenen for å få med seg en annen artist som hadde sin glansperiode i samme æra, men som er alt annet enn geriatrisk. For Glenn Hughes (10/10) både spilte, sang og så ut som en gud! Mannen har alltid levert gode opplevelser de gangene jeg har sett han, men dette tror jeg må være en av de beste konsertene jeg noensinne har sett på Sweden Rock, muligens i hele mitt liv. Settet han turnerer med er en hyllest til hans tid i Deep Purple, og i tillegg til at han selv omtrent høres ut akkurat som han gjorde på den tiden, så er ikke resten av bandet hans særlig snauere. Originalt så ble vokalen på disse låtene delt mellom Hughes og David Coverdal, med sistnevnte som selve frontfiguren, men Hughes har så absolutt gjort dem til sine egne. For hverken under Stormbringer, Might Just Take Your Life eller Mistreated led man noe savn av Cov, og bare det å endelig få høre Sail Away live er nok til et eget øye på den tikantede terningen. Om man skal være kritisk til noe i det hele tatt, så må det være at låter som Smoke on the Water og Highway Star godt kunne vært byttet ut med låter fra albumene han selv spilte på. Men til og med på disse har han sitt på det tørre, da Purple gjorde en helt egen versjon av den ihjelspilte Smoke on the Water med han og Coverdale i bandet, og det var denne versjonen de baserte dagens utgave på, komplett med en liten snutt av Georgia on My Mind. Og når det gjelder Highway Star, så spilte han jo også inn en versjon av denne til en hyllestskive for et par år siden. Så skulle man jo selvsagt gjerne hatt enda flere låter, men når man kun har en tilmålt tid, så er det lite å gjøre med akkurat det. Måtte han holde formen ved like i flere år til, og ta med en utvidet utgave av dette settet til Norge.

Så var det tid for hovedgrunnen til at årets festival ble utsolgt på rekordtid, selv om antallet billetter var økt med noen tusen fra tidligere, nemlig bandet festivalledelsen tidligere sa de aldri ville booke fordi fansen deres ville ene og alene kjøpe opp alle billettene. Men, så kom Livenation inn på eiersiden da, og vips så ble det altså magisk nok “plass”til 4-5000 ekstra tilskuere, vips så ble det et håpløst do-opplegg (noe som aldri har vært et problem tidligere), vips så ble det gjort idiotiske endringer med inngangene som blant annet førte til at man måtte gå gjennom publikum ved den ene scenen for å komme ut eller inn den nye porten, og vips så ble altså verdens største metallband booket til festivalen allikevel. Kan jo også legge til at et band som Rose Tattoo ble bortprioritert da de var midt i mellom to kortere perioder med band som ikke var interessante nok til å friste mer enn gratis mat i “huset vårt”. Spesielt etter at de gjorde gåturen inn til festivalens hovedscene ca. fem ganger så lang, hvilket vil si en snau halvtime i stedt for 5 minutter, ved å stenge den ene inn- og utgangen. Grunnen til dette var for øvrig også av det tynne slaget.

Men, når man først hadde kommet inn på festivalområdet igjen (og konstantert i det man måtte gå forbi konserten deres for å komme inn, at Body Count er like elendige live som på skive), så tok de sympatiske engelskmennene i Iron Maiden (9,5/10) til scenen med sin største sceneproduksjon noensinne. Og en av de første tingene man la merke til utenom dette, var at Dickinson også hadde tilegnet sin fremførelse av låtene en mer teatralsk tone enn tidligere, noe som var et friskt pust. Ikke noen voldsomme greier, men litt flere små kostymeskifter og fakter som henspiller til tekstene i låtene. Og siden de aller fleste teksten er små historier, og til tider nesten rene historieleksjoner, så kledde det både han og låtene godt. Gutta hadde også dratt frem et par låter til denne turnéen som ikke har fått luftet seg alt for ofte opp gjennom årene, og allerede som andrelåt kom en av disse i form av Where Eagles Dare. Så fikk man flere låter man kan forvente i et slikt (mer eller mindre) greatest hits sett, inkludert min personlig favoritt The Clansman, før neste låt tilbake i varmen var For the Greater Good of God. En låt som ikke har blitt spilt siden de gjorde albumet A Matter of Life and Death i sin helhet på dets påfølgende turné i 2006/07. Tilbake som fast innslag virker også Sign of the Cross å være, og dette er virkelig en låt som nyter godt av de nye sceneeffektene til Bruce. Resten av konserten bestod av de mest selvskrevne låtene på enhver Maiden-konsert, og som vanlig runget allsangen til så vel tekst som gitarriff. Det er vanskelig å gå hjem fra en Maiden-konsert uten et stort smil om munnen, og denne kvelden var ikke noe unntak. Spillegleden bandet viser er av aller mest smittsomme sort, og Bruce synger fortsatt bedre enn de fleste andre i sin kategori. Dog var dette første gangen som jeg synes jeg hørte antydninger til kortpustethet, og litt begrensninger i de høyeste delene av registeret hans. Men, like fullt et fantastisk show, en knallbra setliste, og en perfekt avslutning på min første festivalkveld. Den eneste grunnen til at de ikke får full pott er rett og slett for å differensiere dem fra Glenn Hughes som var et ørlite hakk bedre.

Fredagens første konsert for undertegnede var det svenskenes egne Graveyard (7,5/10) som fikk æren av å stå for. Og etter deres formidable opptreden på Desertfest i London i våres, var det ganske store forventninger ute og gikk. Settet skulle vise seg å være en nedkuttet versjon av det fra forannevnte konsert, og heldigvis var det få av de virkelige godlåtene som var droppet. Bandet virker å ha fått en ny giv etter den lille pausen de hadde. Det nye albumet er også en oppsving etter at de siste par albumene før de opprinnelig ga seg. Naturlig nok stod Peace ganske sentralt i fokus, også denne gangen sammen med deres beste utgivelse, Hisingen Blues. Deres egne variant av bluesrock som er som snytt ut av 70-tallet, med enkelte stoner-elementer, var en perfekt start på dagen i solsteken. Helt fra den sløye starten med Slow Motion Countdown, til den noe mer frenetiske avslutningen på The Siren. Mellom disse to bokendene fikk vi både eldre slagere som tittellåten til Hisingen Blues, An Industry of Murder og kanskje en av deres beste fremførelser av Uncofortably Numb. Og alle disse blandet seg utmerket med nyere låter som The Fox og Walk On. Litt skuffende er det derimot at de virker å helt ha gått bort fra det selvtitulerte debutalbumet. Men alt i alt var det en mer enn godkjent opptreden foran et stort, men noe småslapt publikum, om enn ikke like hypnotiserende som de har vært tidligere på denne festivalen.

Neste band er også godt synlig inspirert av tidligere tiår, men der Graveyard tydelig har sine røtter i 70-tallet, så er The Darkness (7,5/10) sine spredt litt mer utover både 70 og 80-tallet. Det aller første man bet seg merke i, var at frontmann Justin Hawkins var i adskillig bedre humør denne dagen enn sist bandet spilte på SRF. Den gang var de aller siste band ut, etter siste hovedband, på den aller siste dagen av festivalen, og Hawkins virket blant annet forbannet over at publikum var litt småslappe klokken ett om natten etter en lang festival. Og med all humoren som ligger bak det meste av tekster og sceneopptreden hos Lowestoft-bandet, så er Hawkins en særdeles viktig faktor for sluttproduktet. Etter at de entret scenen til ABBAs Arrival, og gav oss en ganske lettforglemmelig Solid Gold, var det lite å utsette på den neste kvartetten. Tre låter fra den strålende debutskiva Permission to Land, ispedd den beste låta fra oppfølgeralbumet, tittellåten One Way Ticket, sørget for at energinivået steg betraktelig på en relativt full gresslette, i en solstek som bare ble mer og mer merkbar for hver låt. Her er det også passende med ørlitte granne kritikk til festivalen, fordi slik fredagen utviklet seg burde det vært adskillig flere muligheter til å få i seg vann, enn ved å stå i lang kø ved ølteltene eller de allerede nevnte reduserte toalettlandsbyene. Å stå med halvlitersflasker som folk får ta et par slurker av, før vaktene krever dem tilbake, for så å gi et par slurker til en annen heldig sjel, såfremt denne står på første rad holder virkelig ikke! Få inn baljer og vannslanger langs alle de forskjellige avsperringene og inndelingene ved scenene, samt en drøss med halvlitersglass i papp eller plast (alt ettersom hvordan man prioriterer miljø og folks velvære) og del dem ut alt dere makter! Tilbake til The Darkness, så var også midtpartiet av det lettere forglemmelige slaget, før de virkelig halte det i land med ytterligere fem låter fra nevnte debutalbum, deriblant allsangfavoritter som Get Your Hands Off My Woman og I Believe in a Thing Called Love. Vokalmessig imponerte også Hawkins mye mer i år enn sist gang, og en skal ha vært ganske humørløs, eventuelt rammet av solstikk, for å ha gått fra denne konserten uten et stort smil om munnen.

Så var det tid for årets eneste norske innslag, i alle fall for undertegnede som glatt bortprioriterte Circus Maximus dagen etter. Og det skal sies at jeg ikke hadde de største forventningene etter en litt småskuffende konsert på Rockefeller tidligere i år. Men, i etterkant av festivalen står faktisk Turboneger (9/10) igjen som en av de positive overraskelsene. Skjønt, etter å ha sett bandet et tyvetalls ganger er det jo begrenset hvor overrasket man blir over at de faktisk gjør det de er mest kjent for. Uansett så satt det meste som et skudd denne ettermiddagen, Tony Sylvester sine røverhistorier mellom låtene, Euroboy sine gitarsoloer, allsangen, og settlisten hadde nok godt av å få trimmet bort litt av Rock’N’Roll Machine-fettet fra Rockefeller-konserten. Likevel var det Hurry Up & Die fra nevnte skive som var det første store høydepunktet, og også et av de største totalt etter konserten. Og herfra og ut var det hovedsaklig svenske publikummet også av det letthåndterlige slaget, der de fulgte Sylvesters minste vink, og både hoppet og sang så støvføyken stod. To av de andre nye låtene, Hot for Nietzsche og Special Education låt også adskillig mer vitale her enn for et par måneder siden, men det var de gode gamle hitene som naturlig nok fikk størst jubel. For med låter som City of Satan, I Got Erection og All My Friends Are Dead, så er det ikke tvil om at Norge og Turboneger sitter på noen av de største rockejuvelene fra 90- og begynnelsen av 2000-tallet. Noe som bare ble ytterligere bekreftet da de rundet av med The Age of Pamparius og Get It On. Kanskje er ikke Turboneger anno 2018 helt klare for pensjon allikevel.

Neste band ut vil alltid lide litt under at de er “det andre bandet” til Corey Taylor. Og selv om de burde treffe undertegnede bedre enn Taylors hovedgeskjeftigelse Slipknot, så er det ikke til å komme bort fra at sistnevnte faktisk har flere låter som fenger enn Stone Sour (6,5/10). Når det er sagt så treffer de godt når de først gjør det, og Say You’ll Haunt Me og Through Glass er gode eksempler på dette, i tillegg til et par låter som ikke nådde settlisten denne gangen. Corey Taylor er også en av de beste vokalistene dette årtusenet, med en sømløs overgang mellom stilartene han operer med, og en tilstedeværelse få forunt. I tillegg er han en underholdende frontmann på scenen, og da kanskje spesielt med Stone Sour hvor humoren hans i større grad bidrar. Dessverre så er resten av låtene, Taylors imponerende vokal til tross, lite mer enn transportetapper til sangene du virkelig venter på. For Stone Sour er best når de bryter litt med “Slipknot light”-formelen de har en tendens til å benytte seg av, og heller legger seg litt nedpå, og bryter ut av det samme rytmeregimet som regjerer på de låtene. Som for eksempel på Rose Red Violent Blue (This Song Is Dumb & So Am I) og Made of Scars, en type låter som også virker å få best respons hos publikum. Det var for all del en trivelig drøy time i lag med Des Moines-bandet, men de virkelig store toppene ble for få, og distansen i mellom dem ble rett og slett for stor til at det blir noe annet enn en middels god karakter.

Fra hovedscenen og Iowa forflyttet vi oss til Sweden Stage og Georgia, hvor det i alle fall for min egen del knyttet seg stor spenning til hvordan den nye gitaristen Gina Gleason ville fungere med bandet, all den tid samspillet mellom Peter Adams og John Baizley også utspilte seg visuelt på scenen. I tillegg følger også størsteparten av vokalharmoniseringen med denne rollen i Savannah-bandet Baroness (9,5/10). Når det kommer til sceneopptreden var fortsatt ikke kjemien på det samme nivået som med Adams, men det virket absolutt lovende, og hverken harmoniseringen eller gitarferdighetene var det noe å si noe på. Settet deres var satt opp på en interessant måte, med hele bolker av låter fra Yellow & Green og Purple, ispedd noen få låter fra Blue Record, før det hele ble avsluttet med en duo fra Red Album. Det er stort sett en opplevelse å bevitne Baroness live, noe det var det også denne gangen, der låtene dannet et perfekt soundtrack til solnedgangen som pågikk i horisonten bak scenen. Baizley er på ingen måte noen fantastisk vokalist med noe enormt register, men følelsene man hører i stemmen hans, og melodiene han og Gleason formidler på toppen av det unike instrumentale lydbildet de har skapt, gjør at en rett og slett drømmer seg bort i musikken. Låter som Eula, den Grammy-nominerte Shock Me, og A Horse Called Golgotha var blant kveldens høydepunkter, og det eneste jeg personlig ville endret på er at jeg ville droppet de to fra det røde førstealbumet, og heller kjørt flere fra det blå andrealbumet. Publikumsoppmøtet var ikke det største, men de som prioriterte mat, drikke, hvile eller Heavy Load gikk helt klart glipp av en av festivalens feteste konserter.

Selv om han nå minner mer om en gosselig bestefar enn den splitter pine gale Prince of Darkness, som bet hodet av alt med vinger på 80-tallet, så er fortsatt Ozzy Osbourne (8/10) et av de største navnene forbundet med metalsjangeren gjennom tidene, og som skapt for å avslutte en fredag kveld på Sweden Rock. Litt spent var man jo på hvordan mannen selv ville låte, han har jo ikke hatt for vane å treffe absolutt alle notene de siste årene, men det låt faktisk overraskende bra. Litt surt her og der var det, men ikke mer enn man strengt tatt kan forvente av en mann på snart 70, hvis stemme alltid har balansert på en særdeles tynn line hvor det ikke skal store feilskjæret til før det låter falskt. Koste seg gjorde han i hvert fall på scenen, og det smittet automatisk over på publikum. Settlisten var naturlig nok en hitliste uten like, og selv om man kanskje kunne ønsket seg et par dypere kutt, så er det vanskelig å peke på hvilken av låtene en kunne klart seg uten. Det man derimot kunne klart seg uten, var en 10 minutter lang gitarsolo av den hjemvendte sønnen, Zakk Wylde. Selv om han er en fremragende gitarist, og han flørtet litt med både Miracle Man, Crazy Babies, Desire og Perry Mason i løpet av den, så føltes det som om den varte en halvtime minst. Det er fullt forståelig at Ozzy trenger litt oksygen bak scenen, men man fikk et veldig fall i intensiteten, som det tok litt tid å komme tilbake til. Både for publikum og Ozzy. Dermed ble avslutningen på hovedsettet ikke like eksplosivt som det kunne blitt, men det tok seg raskt opp igjen da vi kom til ekstranummerne Mama, I’m Coming Home og Paranoid. I følge han selv skal det jo være siste reis nå, noe det er litt lettere å tro denne gangen enn ved forrige No More Tours-turné, og det var et verdig farvel med en levende legende. (Ozzy var den eneste artisten under årets festival med fotorestriksjoner. De akkrediterte fotografene fikk fullstendig fotoforbud).

Festivalens siste dag er alltid litt bittersøt. Man er stort sett alltid ganske utmattet, men samtidig vil man jo ikke at det skal være over. Det er jo tross alt det her livet handler om; konserter hver dag, hele dagen! Og denne dagen startet i selskap med finnene i The 69 Eyes (7/10) (som ble prioritert fremfor nevnte Circus Maximus), og det skulle etter hvert vise seg å bli et rett så hyggelig selskap. Det er over to år siden deres siste albumutgivelse, og det var derfor et tilnærmet likt best-of sett vampyrene fra Helsinki hadde på lur, godt fordelt på de siste 20 års studioalbum. Det var et særdeles godt fremmøte ved festivalens minste utendørsscene, spesielt til å være så tidlig på dagen, og det var egentlig litt snodig at de ikke var satt opp på en større scene i utgangspunktet. Den gotiske Elvis-vokalen til Jyrki 69 slet dessverre litt med å trenge gjennom resten av lydmuren store deler av konserten, men bandet gav sitt aller beste til et hengivent publikum i solsteiken. At nevnte Jyrki ikke smeltet bort er for øvrig et under der han stod, konserten gjennom, med svarte skinnbukser og svart skinnjakke med glidelåsen helt igjendratt oppunder haken. Temperaturen økte også ytterligere blant publikum da bandet leverte en helt overlegen rekke med låter mot slutten av settet: Dead Girls Are Easy, The Chair, Feel Berlin, Brandon Lee og Lost Boys. Så absolutt en godkjent start på dagen.

Neste på tapetet var kanskje en av de morsomste konsertene i løpet av festivalen, men samtidig en av de mindre overbevisende rent musikalsk sett. For Slade (5/10) anno 2018 er egentlig et sørgelig skue. Dave Hill var mer ufrivillig morsom enn grunnet sine planlagte spillopper. Og selv om de latet til å kose seg på scenen så var det ikke mye gnist igjen i det de leverte. Aller verst var egentlig vokalist Mal McNulty som konstant lå en halvtakt etter resten av bandet på hver eneste linje i hver eneste sang. At han ikke låter som Noddy Holder får han jo tross alt ikke gjort noe med, ingen låter som Noddy Holder. Det som reddet skinnet deres var rett og slett nostalgien og den vanvittig imponerende låtkatalogen deres, og publikum som sang med til hvert eneste ord av hver låt. Undertegnede prioriterte Slade fremfor Pain da muligheten til å se sistnevnte igjen føles mer sannsynlig enn muligheten til å se britene igjen, og det føles egentlig helt OK.

For veldig mange er Steelheart (4,5/10) kun kjent som bandet som opprinnelig stod bak et par av låtene som ble fremstilt som Steel Dragon-låter i filmen Rock Star. Men, en gang på begynnelsen av 90-tallet var de faktisk ganske store innenfor sjangeren hvis dalende stjerne kun ble forbidalt av puddelrocken, nemlig melodiøs rock, og frontmann Miljenko Matijevic hadde en uslåelig rekkevidde på stemmen sin. Det var den gang. I dag er rekkevidden til Matijevic adskillig mer begrenset, selv om han tidvis viser prov på gammel storhet, men det eneste han klarer å gi noe særlig konkurranse i dag er vel strengt tatt libidoen til David Coverdale. Konserten startet med to låter fra tidligere nevnte film, nemlig Blood Pollution og Livin’ the Life, og avsluttet på samme måte med We All Die Young, som etterfulgte en ganske tafatt versjon av storhiten She’s Gone. De syv låtene i mellom der var dessverre bare en eneste lang ventetid, og hadde det ikke vært for at man ikke hadde sett dem før, hadde det vært lett å konkludert med at mat hjemme ville vært å foretrekke.

Og det var på vei hjem for å få i meg litt mat jeg egentlig var da jeg møtte på en kompis som skulle se Lacuna Coil (8/10). Jeg tenkte som så at jeg kunne jo alltids holde han litt med selskap og få med meg et par låter i samme slengen. Det endte med at jeg overvar hele konserten, og fikk meg festivalens andre positive overraskelse. Det er lenge siden sist jeg både hørte noe særlig på Lacuna Coil og jeg så dem live, men et eller annet ved spesielt Cristina Scabbias opptreden gjorde at jeg rett og slett ikke fikk lyst til å gå derfra. Helt ærlig så kan jeg riktignok styre meg for hennes motpart Andrea Ferro sin vokal, men låter som Blood, Tears, Dust og My Demons fra sistealbumet Delirium, gjorde at jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i bandet igjen. Og da må man vel kunne si at de gjorde en godkjent jobb. Også visste man jo at mot slutten av settet ville det dukke opp en gulrot i form av deres strålende cover av Depeche Mode sin Enjoy the Silence. Resten av bandet var for øvrig også godt påskrudde denne kvelden, og jeg angret ikke et sekund på at jeg ble konserten gjennom.

Etter endelig å ha fått litt mat i skrotten bar det tilbake på festivalområdet for årets siste headliner,Judas Priest (7,5/10). Tre år etter at de stod på samme scene på sin avskjedsturné så var de altså tilbake igjen, og med seg i bagasjen hadde de det beste albumet de har gitt ut siden Painkiller. Det eneste som kanskje kan måle seg mot årets Firepower må være Halford sitt comeback-album Angel of Retribution. Litt skuffet må det derfor være lov å være over at de ikke spilte flere låter fra det nye albumet, og spesielt det som kanskje er den beste og mest umiddelbare låten derfra, No Surrender. Men, i stedet fikk vi jo mye annet snadder i form av både Tyrant og The Ripper fra Sad Wings of Destiny, og de ikke akkurat ihjelspilte Sinner og Saints in Hell. Spesielt sistnevnte har vært på ønskelisten til mange fans i mange år, og 40 år etter utgivelsen skulle ønsket altså gå i oppfyllelse. Rob Halford låt bedre enn han har gjort på årevis, og som følge av det var han heller ikke like stasjonær på scenen lenger. Richie Faulkner har sklidd rett inn i bandet, og det virker som om han har gitt bandet en helt ny giv. Siden Glenn Tipton har trappet ned fra turnélivet grunnet Parkinson, så var det enda en ny gitarist på scenen denne gangen, Andy Sneap. Og selv om han overhodet ikke gjorde seg bort, så var det helt klart noe rart å se Priest uten noen av de to gitaristene som gjorde det unike soundet deres så kjent. Skjønt, under ekstranummerne dukket Tipton opp som ‘special guest’, og var med på Metal Gods, Breaking the Law og Living After Midnight. Men, det var et sørgelig skue å se den engang så virile gitarvirtuosoen i den forfatningen han var i nå. Det nye albumet og Faulkner/Sneap har vist oss at Priest fortsatt har en fremtid, mens Tiptons fremtoning beviser at alt har en slutt. Vi får bare håpe at både Tipton og Priest fortsatt har noen år til i seg.

Etter festivalens siste band på hovedscenen pleier man stort sett å være veldig klar for å ta kvelden, men så klarer de stort sett å sette opp ett band til etterpå som man bare MÅ ha med seg, selv om både rygg og føtter roper at nok er nok. I år var dette bandet Backyard Babies (9/10),og det var ikke snakk om at jeg gikk og la meg uten å ha fått med meg Nässjös store helter! Og kanskje var dette også den første gangen som det aller siste bandet har spilt så bra at jeg ikke stod og la mer merke til hvor mye det verket i store deler av kroppen enn musikken. Nicke Borg, Dregen & co. bød nemlig på det aller beste de har på menyen sin, og i tillegg fikk vi en helt ny uutgitt låt. Hovedvekten av låter kom fra gjennombruddsalbumet Total 13, og det var en nær perfekt setliste. Det er tydelig at Nicke og Dregen ikke kniver like mye om rampelyset lenger, og de virker å trives mye bedre på scenen sammen nå enn hva var tilfellet før de tok en fire års pause på begynnelsen av inneværende tiår. Johan Blomqvist og Peder Carlsson sørger stadig for en av skandirockens stødigste rytmeseksjoner, mens gitarsoundet til Dregen fortsatt er helt unikt, og i front spytter Nicke ut tekstene med sin velkjente småsleske engelskuttale.

Det svingte rett og slett fordømt bra av bandet denne natten, og i det den siste feedbacken la seg etter at Look At You hadde avsluttet settet, stod jeg faktisk der og ville ha mer. Så slo plutselig virkeligheten inn, og man la ut på årets siste unødvendig lange gåtur hjem. Men, vi kommer tilbake til neste år! For mer vidunderlig rock på det som fortsatt er en av de beste festivalene som finnes! Så får man bare håpe at noen av de nevnte problemene utbedres til den gang.

Vi ses i 2019, Norje!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=12981]

Liveanmeldelser

Trondheim Rocks 2018

5. juni 2018 MHN

Trondheim Rocks 2018
Dahls Arena, Trondheim
02-03.06.2018

En nyoppstartet rockefestival er alltid spennende, men med råsolid booking var utgangspunktet meget godt. For når selveste Iron Maiden er headliner blir alt annet bonus, selv om både Sabaton og Volbeat er storheter i seg selv og garantert var hovedband for mange. Lokasjonen for helga var Ringnes E. C. Dahls arena, i det tidligere bryggeriet, og inne på området var det rigget til to scener – enkelt og greit kalt scene 1 og 2. Kapasiteten var på 19 000 hver dag, og alle 38 000 billettene var utsolgt et par dager før helga. 2000 kr for to dager er som forventet, men la du på en tusenlapp ekstra fikk du premiumpass med tilgang til egne områder med både god utsikt og mindre kø foran drikkebodene. På slutten av artikkelen kan dere lese om festivalen ble vellykket eller ikke, så la oss gå over til det viktigste; konsertene!

Dag 1

Etter litt rot for å få tydelig beskjed om hvor å hente pressepass, kom MHNs anmelder endelig på plass på slutten av settet til bluesrockerne i Woodland, bandet som tok over for Skindred som dessverre måtte melde pass. Helt grei gjennomføring. Hellbillies var første band ut på hovedscenen, og det var tydelig at mange koste seg under en godt gjennomført konsert. Morsomt å se så mange metallhuer synge med på Den Finaste Eg Veit.

Første harde band var bergenske Blood Command (6/10). Bandet spiller en form for punk/rock/hardcore, med flere melodiøse innslag som drar tankene over til både powerpop og streit rock. Selv om dette ikke er favorittmusikken til undertegnede er det lett å få med seg at låtmaterialet er sterkt. Bandet frontes av festivalens eneste kvinnelige utøver, Karina Ljone, som gjorde en formidabel innsats. Dessverre ble det alt for mye tekniske utfordringer til at dette ble en god opplevelse. Lyden var forferdelig, og når mikrofonen datt ut flere ganger ble det hele ganske frustrerende. Men bandet skal ha for å gi jernet, og det så også ut til at de frammøtte koste seg.

Neste ut på hovedscenen var Skambankt (7/10) fra Jæren. Gutta som har holdt det gående i over 20 år, frontet av tidligere Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing, leverte et rocke-sett som definitivt falt i smak til de oppmøtte. Nok en gang ikke en sjanger som denne anmelderen favoriserer, men det var en fin gjennomføring med politisk ladet rock som visuelt sett var meget stilrent. Bandet stilte pyntet i svarte skjorter og spilte både tight og korrekt, noe som gjorde at det skaptes en følelse av at det manglet litt av det rufsete som rocken ofte trenger for å ta helt av. Mellom låtene var det hyggelig småprat med publikum, og til og med når tekniske problem meldte ankomst, tok bandet det hele med knusende ro. Det oste av selvsikkerhet og det var proft gjennomført. Lyden varierte også her, men det så ikke ut til å dempe begeistringen blant publikum.

Overgangen fra Skambankt til Inglorious (7/10), var visuelt sett ekstremt stor. Fra stilige herrer i sorte skjorter, gikk vi rett inn i 80-tallet (joa, litt 70-tall var det også) med spreke farger og flagrende gevanter. Med en uhøytidelig storband-intro entert bandet lekent scenen, og frontmann Nathan James stjal showet de 45 minuttene det hele varte. Gutta som hevder å være fremtiden til britisk rock, kjørte på med en god dose selvironi og den lekne attituden som lå over det hele drog lett fram smilet til publikum. Låtene holdt seg godt plantet innen sjangeren, og liker du britisk hardrock fra 70/80-tallet så liker du Inglorious. Ufarlige saker, med god underholdningsverdi, men også her led det hele av rufsete lyd. For egen del ble det litt langtekkelig, og kanskje flere oppfattet det slik for køene foran mat- og drikketeltene ble lengre og lengre under opptredenen.

Endelig skulle det være klart for Refused (8/10). Etter oppløsningen i 1998 var det ingen som kunne se for seg at bandet noen gang kom til å stå på en scene igjen. Heldigvis tok vi alle feil! Dennis Lyxzen og resten av gutta leverte en knakende god konsert, og selv om det ikke direkte tok av, var det masse energi til stede. Der mange band smykker seg med politiske radikal meninger uten kanskje helt å vite hva de snakker om, har Refused alltid framstått som ekte radikale revolusjonære. Det fikk vi høre gjennom både tekster og Dennis sine taler/kommentarer mellom låtene. Og når han drog opp feminismen og kjeftet på oss mannfolk for at det av 70 bandmedlemmer som står på festivalen i helga er kun 1 kvinne, så har han så såre rett. Han angrep patriarkatet, kapitalismen og samfunnsstrukturene, akkompagnert av kaotisk hardcore som krever ekstremt mye. Men midt i all kaoset var det meget habile utøvere som geleidet oss gjennom låtene med stødig håndverk. Lyden var også her utfordrende, spesielt slet basstrommen som uheldigvis forstyrret flyten i låtene. Men når de gav oss en liten snutt av Reign In Blood, samt øste ut New Noise og Liberation Frequency, så kom de likevel godt ut av det! Ekte og upretensiøst!

Neste band ut var nok et herlig punk/rock band som retter fokuset mot “det pengegriske og patriarkalske gjenferdet som fører oss stadig nærmere kollektivt selvmord”, som de selv sier. Vi snakker selvsagt om Honningbarna (8/10). Gjengen fra Kristiansand så ut som de fortsatt går på videregående, men fy feite hvor de peiset på. Det var svett, energisk, frenetisk og full pinne 24/7. Med hvitskjorter, sorte bukser (type: litt for korte) og skaut rundt halsen, var det også her stilrent og “pyntelig”. Men musikken som dundret avgårde skapte en perfekt kontrast til det fine. Bandet skapte enorm stemning og engasjement blant publikum foran Scene 2. Både vokalisten og publikum bidro i crowdsurfing, og sannelig fikk en heldig publikummer komme på scenen og bidra i galskapen. Låtene holdt høyt nivå, og når Fri Palestina ble initiert med cello tok det virkelig av. Det er sjelden kost å se noen punke en cello. Flott! Lyden, spør du? Ikke optimal her heller, men det klarte vi heldigvis å glemme.

Kveldens headliner var Volbeat (7/10). Danskene har fått æren av å være et av de berømmelige elsk/hat-bandene der ute. Mange metalpurister fnyser bare de hører navnet, og retter skytset mot flaue melodilinjer, rip-off riff, pengemaskin, og pop-metal. For andre av oss er Volbeat synonymt med stemning, uhøytidelighet, og flotte melodier toppet med en Elvis-svingende vokal. Men var det bra i kveld? Både ja og nei. For å ta det negative først. Lyden var nok en gang katastrofe. Gitarene var av og på, lyden gikk opp og ned, og skiftet fra venstre til høyre og tidvis var det bare grøt. Men ser du bort fra det, fikk publikum mange godlåter å glede seg over, selv om det manglet en del klassikere fra tidligere album. Michael Poulsen gjorde sitt for å skape stemning og engasjement, men egentlig mistenkes det at publikum hadde kommet til å kose seg samme hva for hitlåtene kom som perler på en snor. Joviale Michael smisket selvsagt med Trondheim, både når det gjaldt hvor hyggelig det var å være her, samt kommentarene han hadde til de trønderske damene som han tydeligvis likte (noe som gjorde ordene til Lyxzen om mannssjåvinisme enda mer aktuell…). Men utover Michaels engasjement, var det et ganske rolig band som stod på scenen. Tanken som snek inn i denne anmelderens hode var at dette kun ble sett på som nok en konsert fra bandets sin side. Jeg hadde forventet litt mer energi og underholdning, men låtene satt godt og det så ut som at folk var godt fornøyd, så kanskje er det bra nok? Høy poengsum kommer av fete låter, ikke beste opptreden.

Galleri dag 1:

[espro-slider id=11462]

Dag 2

Engelskmennene i The Raven Age (5/10) entret scenen noen minutter over planlagt tid og gjorde sitt ypperste for å gi oss en god dose melodiøs metal av den hardere sorten. Festivalens hittil reneste metalband, og for noen var det kanskje kult å tenke på at gitarist George Harris er sønnen til Steve Harris (bassisten i Iron Maiden). Med en start som led av høy skarptromme og en vokal som var av og på, kom ting mer på plass og bandet fikk vist hva de hadde å by på. Framførelsen manglet energi, selv om bassisten gjorde sitt beste og framstod som det største blikkfanget med sin lave knestående. Gutta har en del fete riff, men renvokalen er forholdsvis kjedelig og låtene mangler særpreg. Derfor framstod det hele som ganske anonymt og langtekkelig.

Svenskene i Lillasyster (8/10) gav oss det mest tullete innslaget på hele festivalen, men de leverte! Det var mye bass og trommer, og tidvis var gitarene litt lave, men bandet skapte ufattelig god stemning, og med all appelleringen til publikum ble det hele meget hyggelig. Spesielt moro var det når de dro på med deres egen versjon av Umbrella, og gitaristen og vokalisten havnet i en duett med hode mot hode på gulvet. Stemningen var lett og smilene satt løst, selv om et par sporadiske buinger oppstod når de fleipet om Iron Maiden. Lillasyster er utvilsomt et rockeband, men det er fort å tenke litt nu-metal på flere av låtene, spesielt på partiene som består av hip-hop blandet med rock/metal, men det skal man vel være forsiktig å si. Skal innrømme at hadde ikke gutta vært så uhøytidelige så hadde alle de rosende ordene til Trondheim og Norge blitt kleint, men de nailet det.

Da var det nok en gang klart for Stavangers helter, Kvelertak (7/10), bandet som har turnert med Metallica og spilt konserter over hele Norge og det store utland. Det hele startet med en rolig og stemningsfull intro før gitarene meldte sitt inntog og malte lange sekvenser inntil vokalist Erlend Hjelmvik ankom scenen med en ugle på hodet og sparket det hele i gang. Bandet er kjent som et hablit liveband, noe de fikk vist i dag også. Erlend fikk i gang flere circle pits og publikum viste definitivt at de satte pris på besøket. Det er tight og velspilt men blir litt anmasende i lengden. Den største utfordringen nok en gang, var lyden. Den ødela for en god opplevelse, og det gikk skikkelig ut over helhetsinntrykket. Når gitarene ikke får fram melodiene, og detaljene forsvinner i en grøt av bass, er det vanskelig å la seg rive med.

Trondhjemmerne i Spidergawd (7/10) har undertegnede ingen kjennskap til fra før, men rocken de leverer har stort nedslagsfelt. Med inspirasjon fra de store på 70/80-tallet, men med sin egen vri, klarer de å fenge forholdsvis mange. Når de i tillegg har med seg barytonsaksofon blir det ihvertfall noe som skiller seg ut. For egen del er dette langt unna det som fyller ørene til daglig, men framføringen var det lite å si på. Selvsikkerhet og publikumsappell var stikkordene, og mange var garantert fornøyde med konserten. Så her er poengsummen ene og alene vurdert opp mot framførelsen.

Plutselig stod det en tanks på scenen, og dermed var det lett å forstå at de svenske heltene i Sabaton (6/10) var klare til innsats. Undertegnede har fått med seg Sabaton noen ganger tidligere, derfor var det spennende hvor mye de skulle pøse på med show under Trondheim Rocks. Dessverre var det ingen overraskelser i ermet når det gjaldt staffasje og effekter, bortsett fra tanksen som bare stod der. Vokalist Joachim kom med stort sett de samme vitsene som alltid, og mannen er selvfølgelig morsom og underholdende, men det ble for spinkelt. Et nedstrippet Sabaton på stor scene er ikke det beste synet akkurat. Heldigvis spilte de slagere, så låtmessig var det lite å utsette. Men det forventes mer av Sabaton enn dette. Kjip lyd var det også. For å legge godviljen til, så er det ikke utenksomt at scenen allerede var justert inn mot Iron Maiden og derfor måtte det spares på kruttet. At publikum koste seg er ikke å stikke under en stol, men det har nok mer å gjøre med at menigheten er stor.

For en del av oss var det store forventninger knyttet til neste akt, Killswitch Engage (8/10). For første gang skulle undertegnede få oppleve amerikanerne live med originalvokalist Jesse Leach. Strength Of The Mind åpnet kalaset, og selv om det er en av bandets dårligste låter, så initierte dette en fantastisk konsert. De som var spent på om vokalen til Jesse holdt, kunne puste lettet ut. Selv om det var på nippet at han ble med pga stemmebåndsoperasjon i forkant, leverte han knallsterkt. Både skrikevokalen og renvokalen var fyldig og kraftig settet gjennom, og mellom låtene underholdt både han og mastermind Adam Dutkiewicz med slibrige og pubertale kommentarer med akkurat nok glimt i øyet til at det ikke bare ble flaut og toskete. Med et knippe intense låter, der de fleste var av hit-kaliber, spilte de i kveld for en menighet som gav tilsvar. Stemningen var kjempegod foran scenen, og når My Last Serenade runget utover Dahls åpne arena, var det nesten slik at det ble vått i øyekroken. Groove og melodi forent i en nydelig blanding av det brutale og det skjønne. Vi glemte etter hvert at lyden var i mot oss!

Så, våre gode venner, da var det plutselig klart for et av verdens største metalband. Vi snakker selvfølgelig om headliner IRON MAIDEN (11/10). Trondheim stod som nummer fem i rekken av konserter på Legacy Of The Beast-turneen, og dette var også den eneste norgeskonserten for bandet. Og tro meg; dette funka! Som Bruce selv uttalte så handler konseptet til turneen om en reise opp gjennom historien, hvor fokuset rettet seg mot krig, religion og den mørke siden. Derfor startet det hele med en tale av Churchill under 2.verdenskrig, samt sort/hvit film fra nevnte krig, før et ekstatisk publikum mottok med høye brøl kongelåta Aces High. At rammene allerede fra første stund var satt, understrekes av en diger Spitfire-etterlikning som svaiet over bandet. Bakgrunnsteppet skiftet hyppig, og vi fikk temabilder fra hele epoken til ensemblet, noe som sammen med kulissene gav et mektig inntrykk. Vi fikk visuelle opplevelser i et sceneoppsett som gikk fra slagmark, til katedral og over til underverdenen, hele tiden komplettert med låter som omhandlet tematikken. I tillegg skiftet Bruce kostymer i takt med profilen. Under The Clansman dukket han opp med sverd, og under The Trooper kom selveste Eddie på scenen og kjempet mot Bruce. En diger figur av Ikaros ble senket ned under Flight Of Icarus, og under siste del av konserten kom sannelig demonhodet opp fra avgrunnen. Pyro var det mye av, og jeg må innrømme at flammepistolene til Bruce faktisk var moro! Ser du bort fra at lyden fortsatt ikke var optimal, var den ihvertfall mye bedre enn det de andre bandene hadde lidd under. Det var mye humor til stede, og hadde det ikke vært for at de heter Iron Maiden, kunne man nok syntes at det hadde vært i overkant mye, men dette er en del av pakka og noe vi elsker! Både Janick Gers, Adrian Smith og Dave Murray gnistret, og leverte gitarføringer og soloer som de alltid har gjort, og Steve Harris utsatte oss for sin småfrekke mitraljøseriffing på bassen. Og bare for å si det; Nicko McBrain gruser de fleste trommiser, uansett alder! Setlista var råsterk, og til og med For The Greater Good of God førte seg inn i rekken av hitlåter som bare Maiden kan gjøre. Savner selvfølgelig ekstremt mange låter, men når vi får Hallowed Be Thy Name, Number Of The Beast, Run To The Hills, Fear og The Dark, +++, så er det umulig å være misfornøyd. For en kveld, og du bedre hvor publikum koste seg. Allsang og ville rop og klapping runget ut over Trondheim denne spesielle søndagskvelden. Du verden for en opplevelse! Det var stort, det var sterkt, det var genialt, det var Iron Maiden…!

Det kan definitivt konstateres at Trondheim Rocks leverte varene. Noen utfordringer var det selvsagt. Arrangørene ble tatt på senga av det massive trykket rundt ølkranene, for med over 20 grader og sol på lørdagen var trønderne ekstra øltørste. 45 minutter i kø for drikke er for dårlig, men nå skal det nevnes at det ble solgt 30 000 liter øl den dagen, og det har aldri blitt solgt så mye øl på en dag i Trondheim. Det var ikke plassert ut vannhull, og 45 kr for et glass vann er for drøyt. Når det reklameres på storskjermer at man må huske å drikke vann så er ikke dette holdbart. Man kan vel driste seg å si at det er uforsvarlig å ikke tilby gratis vann når det er 19 000 mennesker samlet til rockekonserter i stekende sol og varme. Men køene bedret seg, og alle fikk det de skulle. Det var et meget godt mattilbud med stor bredde og variasjon i det som ble servert. Man kunne til og med bestille bord på restaurant i forkant for en litt roligere og mer kulinarisk opplevelse. Den største utfordringen var lyden – den var generelt dårlig, spesielt et stykke bak. Dette hadde nok vinden en stor “ære” for, siden den tok med seg lyden fram og tilbake, i tillegg til massive betongbygg som reflekterte lyden og førte til at det føltes som om lyden gikk i ring. Når det i tillegg var en del tekniske problemer, spesielt med mikofonene, ble en del av konsertene skadelidende. Ser du bort fra dette var det en ufattelig god opplevelse, med god stemning, flotte scener og en logistikk som funket som fjell. Tidsskjema ble fulgt nesten 100%, og det var lite venting. I følge vakter og politi var det ikke en eneste voldshendelse, kun et par ordensforstyrrelser. Tar du med at festivalen var utsolgt, så kan det definitivt sies at Trondheim Rocks ble en fantastisk opplevelse. Godt gjennomført, selv om det savnes flere rene metalband. Kanskje kan navnet endres til Trondheim metal-rocks, og dermed legitimere mer metal? Ikke vet jeg. I følge arrangørene er det allerede tanker om 2019 og 2020, så det ser ut som at dette har kommet for å bli! Takk til dere som satte dette i gang, og takk til alle som møtte opp!

Galleri dag 2:

[espro-slider id=11499]

Galleri Iron Maiden:

[espro-slider id=11521]

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Nyheter

Iron Maiden til Norge!

21. oktober 2015 MHN

IRON MAIDEN BEKREFTER KONSERT I NORGE DEN 15. JUNI 2016!

Ingen ringere enn rockelegendene Iron Maiden, i disse dager høyaktuelle med dobbeltalbumet The Book of Souls, som gikk til topps i hele 40 land, tar turen til Norge og Telenor Arena i sin Boeing 747-400 jumbo jet ”Ed Force One”. Bak spakene sitter bandets vokalist Bruce Dickinson, mannen som skal fly band, crew og utstyr verden rundt i forbindelse med deres kommende turné ”The Book of Souls World Tour”. Iron Maiden skal til neste år besøke hele 35 land.

Billetter til den etterlengtede konserten går i salg tirsdag 27. oktober kl 09:00, via: www.livenation.no og www.billettservice.no. Som vanlig vil bandet avholde forsalg for sine fanklubbmedlemmer. Ytterligere informasjon om dette finnes på: www.ironmaiden.com, sammen med annen informasjon om hvordan man kan delta i konkurransen ”First to the Barrier».

Bilder: Kenneth Baluba Sporsheim

Nyheter

Forhåndslytt: Iron Maiden – «The Book of Souls» på Kniven

5. september 2015 MHN

Fredag denne uka slapp Iron Maiden sitt etterlengtede nye album, The Book of Souls, og kvelden før arrangerte plateselskapet Iron Maiden-party og forhåndslytt i fire norske byer. Her er noen bilder fra arrangementet på Kniven i Oslo.

Eddie's hode på riktig plass. — Eddies hode på riktig plass.

Quizmaster Erling har kontroll på fasiten.

IMGP6150 — Premieutdeling er alltid stas.

IMGP6151 — Det var tett i tet, men vinnere ble kåret.

Var populært å bli fotografert foran denne. — Det var populært å bli fotografert foran denne.

Fin gjeng og bra kveld. — Fin gjeng og bra kveld!

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Nyheter

Iron Maiden – eksklusiv forhåndslytt i Oslo!

2. september 2015 MHN

Våre coverstjerner Iron Maiden slipper fredag 4. september sitt etterlengtede nye album, The Book of Souls, som er anmeldt til 9,5 av 10 i det siste nummeret av Metal Hammer Norway! I den anledning er vi med på å presentere forhåndslyttinger i flere norske byer. I Oslo har vi begrenset kapasitet, og dermed er det duket for konkurranse!

Du og en venn kan få muligheten til å høre albumet i morgen, torsdag 3. september kl 18, sammen med totalt 50 inviterte personer! Alt du behøver å gjøre, er å fortelle oss i kommentarfeltet under hvilket Iron Maiden-platecover du synes er deres aller beste. Vi trekker fem vinnere i løpet av ettermiddagen, som alle får muligheten til å ta med seg en kompis.

NB – Det er 18-årsgrense på arrangementet, og vinnerene er selv nødt til å komme seg til Oslo sentrum, der det foregår!

Facebook Event Oslo

Facebook Event Mo i Rana

Facebook Event Bergen

Norges feteste blekke