Töxik Death/Obnoxious Remains
Hulen, Bergen
17. mars, 2017

Hulen i Bergen bød på en konsertpakke av det raske slaget med Obnoxious Remains og Töxik Death på plakaten.

Obnoxious Remains (6/10) har holdt på siden ca. 1995 og inneholder blant annet tidligere medlemmer av De Kjipe og nåværende medlemmer av populærorkesteret Hjerteslag. Hardcorepunk/crust i noenlunde samme landskap som Discharge og Doom er vel en relativt oppsummerende konklusjon sjangermessig. På tross av en effektiv spilletid på ca. 17 minutter klarer de å presse inn ca. 7–8 låter og stemningen er nokså uhøytidelig.

Hate er låten som peker seg mest ut, og selv om publikum ikke akkurat går av skaftet av begeistring så nikkes det anerkjennende til et band som holdt det gående i over 20 år. Det er i alle fall høyt nok, og lyden kan vel ikke akkurat sies å være verken ryddig eller pen, men det passer jo for så vidt musikken bra. Det er heller ingenting å si på låtmaterialet, men det kunne vel med fordel ha vært investert i litt flere timer i øvingslokalet, men jeg liker innsatsen. Godkjent.

Töxik Death (4/10) fra Sandnes har også holdt på noen år, nærmere bestemt siden 2003 ifølge Internett, men har ikke utmerket seg særlig på utgivelsesfronten, bortsett fra et par splitter, en EP og ett album fra 2014. I sjangeren finnes det eksempler som Ranger, Aura Noir og Nekromantheon fra nyere tid, men Toxik Death er ikke helt i samme divisjon, og mangler en del på både låtmateriale og publikumstekke. Det er nesten litt lite grunnlag å vurdere bandet i det hele tatt, da det føles som om konserten er over før bandet kommer ordentlig i gang. Ca. 20 minutter holder ikke om ikke man skal kalle det en minikonsert.

I det hele tatt virker det som et litt uinspirert og uøvet band med låter som ikke helt holder mål om man skal sammenligne med andre og for så vidt mer kjente band. Jeg tror nok at det finnes en kime til mer kvalitativ destruksjon her, for jeg skulle akkurat til å trekke på smilebåndet da de overraskende nok for alle var ferdig til øredøvende stillhet, men det kom ikke fram i særlig grad på Hulen denne gangen. Et øyeblikks magi var det allikevel plass til når bassisent slenger ølflasken nonchalant bak seg på scenen og begir seg ut i neste sang. Han rakk akkurat en slurk, det var akkurat det publikum rakk også.

Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Christian Misje