Stikkordarkiv: rockefeller

Liveanmeldelser

Enslaved @ Rockefeller

Enslaved
Rockefeller, Oslo
05.11.2020

 

De fleste er sannsynligvis sulteforet på metalkonserter, og de fleste band er ikke bare sulteforet i ordets rette forstand, men også sulteforet på å spille for et publikum. Noe Enslaved skulle bevise foran et vel distansert Rockefeller denne kvelden.

Sosial distanse og den heller uvante settingen skulle så visst ikke legge noen demper på stemningen, og Enslaved spilte som om det skulle være deres siste konsert. Noe som nå også dessverre ser ut til å stemme for en stund. Nok om det og la oss snakke om konserten. Et av norges desiderte viktigste ekstremband har mye å ta av når det gjelder låter, men kvelden var i hovedsak viet låter fra deres siste album Utgard. Et album som har høstet udelt positive tilbakemeldinger og har blitt kalt nordisk magi. Hvilket låta Urjotun er et godt eksempel på.

Pokker ta for en opplevelse denne låta var live. Her snakker vi magi! En fantastisk låt som i likhet med resten av deres siste album viser et band i evolusjon, og som er noe langt mer enn bare ekstremmetal. Samme gjaldt Jettegryta, en nesten euforisk opplevelse live, og la oss heller ikke glemme Homebound. En låt som nesten inneholder alt. Kraft, drama og bunnløs energi. Resten av den imponerende men litt korte settlista viste også at Enslaved er et av våre fremste liveband, ikke bare på grunn av låtmaterialet men også på grunn av dynamikken innad i bandet og evnen til å formidle.

Vi fikk også servert noen “gamle” smakebiter i form av Havenless, 793 (slaget om Lindisfarne), Return To Yggrasil og Fusion Of Sense And Earth for å nevne noen. Enkelte savnet kanskje eldre og flere låter fra tidligere verk, men rent personlig synes jeg settlista fungerte utmerket. Ihvertfall for en som er mer tilhenger av bandets mer progressive side. Men det hører også med til historien at dette var en “dobbeltkonsert” og at Enslaved kjørte to sett med litt forskjellige låter. Uansett hvilken du var på kunne du umulig ha blitt skuffet.

Enslaved leverte et forrykende show som både var ekstremt brutalt, vellåtende og stemningsskapende (ordet magisk har jeg allerede brukt) og jeg tror de fleste som var innenfor Rockefeller sine vegger klarte å glemme koronahelvetet for en stakket stund. Lydmessig satt det meste som en kule og til tross for moderate begrensninger og et maks antall publikum på 200 så synes jeg ikke dette spilte inn på hverken lyden eller atmosfæren. Noe Enslaved skal ha all ære for. Det var helt åpenbart at de var over middels spillesugne og det smittet over på publikum som sannsynligvis tar med seg dette som et av årets høydepunkter og som en real boost inn i en ellers så grå hverdag. Kort og godt en fantastisk konsert. (9/10)

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=14128]

 

Liveanmeldelser

Vreid @ Rockefeller

Vreid
Rockefeller
15.08.2020

 

Vreid bringer metallen tilbake til Rockefeller med dunder og brak!

Jeg gleder meg til å kunne skrive en konsertanmeldelse igjen uten å måtte nevne noe som helst om hvor merkelig alt har vært og hvor annerledes ting har blitt. Akkurat den stunden er nok fortsatt et stykke unna, men i mellomtiden er det utrolig digg å være “hjemme” igjen, når Rockefeller endelig har åpnet dørene for konserter på nytt! Og fra man rundet hjørnet og så Rockefeller-flaggene over inngangen til man atter gikk inn dørene og opp til selve konsertsalen og ble møtt av det som kanskje er landets stolteste, fineste og mest dedikerte stab, var det bare lutter glede! Man kan selvsagt si hva man vil om langbord og sitteplasser, men med et tak på 200 publikummere og strenge krav om avstand, er det slik det må være. Det smått absurde i sittende headbanging ble også behørig kommentert fra scenen, men det la aldri noen demper på stemningen, til både bandets og publikums ære.

Men, altså. Det vi kom for, var selvsagt mer enn en tilfeldig samling av metal-frender i hovedstadens gildehall. Vi var der for METAL, og dét fikk vi til gagns! Etter en stemningsfull intro, smeller det løs når Vreid (9/10) åpner aftenen med en av sine aller beste låter, Når Byane Brenn. Det monumentale riffet og den deilige tekstlinjen “Når byane brenn/Står fjelli igjen” gir gåsehud når som helst, og der og da var ikke klokka 18:30 en lørdags ettermiddag, men midnatt like før ragnarok! Denne glir rett over klassiske godbiten Milorg, før bandet ønsker velkommen og skåler med publikum i sitt nye egenproduserte Vreid-øl. Er det noe denne gjengen ikke kan?

Derfra byr bandet på snadder fra hele katalogen, med Speak, Goddammit og Millom Hav og Fjell som to personlige favoritter, før de byr på et par overraskelser i anledning denne spesielle aftenen, i form av to prominente gjestevokalister. Først kommer Mats Evju fra Weh opp og gjør den dystre balladen (!) Empty, en låt de aldri tidligere har fremført live foran publikum. Deretter entrer selveste Vegard Bakken, bror av Windir-grunnlegger Valfar, scenen, og vi får to Windir-klassikere i form av Dauden og Svartasmeden og Lundamyrstrollet.

Siden vi allerede har blitt tatt tilbake til 1999, spør bandet om vi vil bli med enda lenger bakover i tid, og fyrer løs en cover av Rolling Stones-klassikeren Paint it Black, en låt jeg ville påstått forlengst var ihjelcovret, men som med Vreid blir en maskingeværsalutt som fungerer vanvittig mye bedre enn den burde ha gjort! Bandet låter likevel desidert best på sine egne låter, og når de avslutter med Hamsun-hyllesten One Hundred Years og signaturlåta Pitch Black, er det bare å konstatere at Vreid anno 2020 er et av Norges beste metalband, og det perfekte valget av band når metalen skulle bringes tilbake til scenen på Rockefeller!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13942]

 

Liveanmeldelser

Testament @ Rockefeller

Testament/Exodus/Death Angel
Rockefeller, Oslo
08.02.2020

 

Tre av thrash-metallens grunnleggere leverer en solid maktdemonstrasjon for et fullsatt Rockefeller!

Metall er ikke det som det en gang var. Da Death Angel (7/10) går på scena presis klokka 19.00 som annonsert, er også Rockefeller allerede mer eller mindre fullt, og vokalist Mark Osegueda har null problemer med å få med seg publikum fra første stund. Sammen med sologitarist Rob Cavestany er han eneste gjenværende medlem fra den tiden da Kirk Hammett spilte i Exodus og Testament het Legacy, men Death Angel anno 2020 er så tight som det noen gang har vært.

Kveldens parole “The Bay Strikes Back” hinter litt mot nostalgi, og det må vel være eneste punktet dødsenglene skuffer på. Vi avspises med én låt fra klassikeren The Ultra-Violence og en fra Act III, men i Death Angels tilfelle gjør det nada, platene de har gitt ut etter reunionen i 2003 har holdt høy standard og The Moth fra 2016 er konsertens høydepunkt.

Andre band ut har besøkt Norge adskillig hyppigere enn Death Angel, men noe med stemningen – både i salen og på scenen – gjør kveldens konsert til noe ekstra intenst. Det er selvsagt heller ikke feil å se Gary Holt der han strengt tatt hører hjemme, nemlig i Exodus (8/10)! Med den karismatisk frådende Steve “Zetro” Souza i front, harver bandet seg gjennom et sett der “nyere” låter (OK, bandets siste studioalbum, Blood In, Blood Out, er pokker meg 6 år gammel nå) står fjellstøtt side om side med klassikere som Fabulous Disaster, Bonded By Blood og The Toxic Waltz.

Det er en fryd å se hvordan gjengen åpenbart stortrives på Rockefeller-scenen, og selv om lyden til tider er litt i det røffeste laget, er det ingen som ser ut til å plages nevneverdig av dette. Bandets 35 år gamle debutalbum blir – som seg hør og bør – tilgodesett med flest låter, og når de avslutter med Strike of the Beast derfra, er det eneste som er i nærheten av å trekke ned det at vi strengt tatt gjerne skulle hatt enda litt mer.

Etter to bunnsolide opptredener er det opp til selveste Testament (10/10) å vise hvorfor de står øverst på plakaten. Og det er selvsagt fordi de absolutt alltid, uten unntak, leverer varene! De gjorde det allerede i 1987, da de første gang sto på Rockefeller-scenen som support for Anthrax, og de har gjort det hver bidige gang jeg har sett dem siden! Når de åpner med Eerie Inhabitants fra The New Order, er det åpenbart at dette skal bli en real gromkveld for alle som har møtt opp, og derfra og ut kommer det så mye snadder at publikum til tider ser ut som en eneste massive konkurranse i glis og glede!

Når de to neste låtene er The Persecuted Won’t Forget fra den suverene comeback-skiva The Formation of Damnation og eviggrønne The Haunting fra debuten, er det temmelig åpenbart at det vi nå får oppleve er lyden av skap som behørig og ubønnhørlig settes tungt og hardt på plass! I likhet med både Exodus og Death Angel, har de nyere skivene til Testament holdt et oppsiktsvekkende høyt nivå, og dette er noe av styrken til alle tre: det blir aldri noen nostalgitripp. Dette understrekes av det faktum at Testament ikke bare har med like mange låter fra de siste tre skivene sine i settet som fra de tre første, men også av hvordan de sitter som kuler i settet, noe publikum åpenbart er enige i!

Testament er også klar over at det er relativt mange i publikum som har rukket å se dem flere ganger i det siste – seinest på Tons of Rock nå i sommer. De har dermed tatt seg bryet med å skifte ut det aller meste av settlista siden da, og vi får låter som The Greenhouse Effect fra Practice What You Preach samt to godbiter fra The Gathering, i tillegg til splitter nye Night of the Witch fra bandets kommende epos Titans of Creation. Etter sistnevnte, gjenstår kun sjarmøretappen, og de som fortsatt har fungerende nakkemuskler etter Into the Pit og Practice What You Preach, får muligheten til å en gang for alle ta knekken på disse når Steve “Zetro” Souza kommer opp på scenen for å gjøre selveste Over the Wall i duett med Chuck Billy!

Sistnevnte er forøvrig alltid en fryd å se på scenen, og hvis man ikke elsker hvordan kjempen benytter enhver anledning til å spille luftgitar med mikrofonstativet sitt, for deretter å kaste plektre ut til publikum, da liker man ingenting som er bra! Når de så jevner Rockefeller med jorda med avsluttende Disciples of the Watch, er det bare å konstatere total seier for The Bay Area i Oslo, og jeg gleder meg allerede til neste gang noen av disse bandene står på en scene nær meg!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård & Jørgen Nordeng (Death Angel)
Foto: Terje Dokken

 

Testament Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, The Bay Strikes Back 2020

 

Liveanmeldelser

Gluecifer @ Rockefeller

Gluecifer
Rockefeller, Oslo
08.11.2019

 

For halvannet år siden gjenerobret Gluecifer rocketronen, og det store spørsmålet denne helgen var om de fortsatt kan gjøre et legitimt krav på den. Svaret? Joda, de sitter høvelig trygt enn så lenge.

Jubelen stod i taket i heimen her da jeg hørte nyhetene om Gluecifer sitt forestående comeback for snart to år siden. Derimot stilnet den litt da jeg fant ut at alle fire konsertene nesten ett år frem i tid ville kollidere med den årlige turen over dammen for deltakelse på KISS Kruiset. Derfor ble årets Tons of Rock-opptreden min første sjanse til å se bandet igjen siden avskjedskonserten i 2005. En knakende god festivalopptreden, men det er jo på Rockefeller Gluecifer (7/10) hører hjemme! Stor var derfor gleden da to av årets tre konserter akkurat gikk klar av årets USA-tur. En smule utmattet, og med et snev av døgnvillhet bar det derfor mer eller mindre rett fra Gardermoen til Rockefeller for den midterste av helgens tre konserter.

Jeg rakk til og med å få med meg et par, tre låter med oppvarmingsbandet Brut Boogaloo, og de hadde fortjent et litt mer påskrudd publikum for å være helt ærlig. Bandet låt i alle fall veldig bra det lille jeg fikk med meg, men så fikk jeg jo da også med meg favorittlåta mi med bandet, nemlig Wasting My Time. I tillegg fikk jeg også med meg Messed Up a Good Thing, og det jeg først trodde var en Thin Lizzy-cover, før jeg innså at det var Human Snake fra fjorårets Strike III. Ikke noe dårlig skussmål det vil jeg si. Føler likevel at dette ikke var nok til å kunne gi noen karakter på konserten deres.

Etter at Doom Perignon og gjengen hans hadde gått av scenen, ble den drapert med Glue sitt sceneteppe som bar den forannevnte rocketronen. Så, etter en liten pause braket det hele løs med A Call From the Other Side, sceneteppet gikk ned, og der stod de. Et par av dem litt rundere i kantene enn for 14 år siden kanskje, men fortsatt like barske. Men, et par ting bet man seg merke i med en gang, lyden var forbausende lav til å være snakk om ekte ballerock av dette kaliberet, og det hele gikk da litt treigt, gjorde det ikke? Førstnevnte gikk seg til litt utover konserten, selv om det på ingen måte var snakk om noe Motörhead-nivå, mens det siste vedvarte det meste av konserten.

Settlista var det lite å si på, da de plukket litt fra både her og der, men det aller meste var sentrert rundt de siste to studioalbumene, Basement Apes og Automatic Thrill. Nå er da disse også de som står høyest i kurs hos undertegnede, så kanskje det var derfor jeg så liten grunn til å klage på akkurat dette. Men, når det er sagt så hadde jeg ikke blitt lei meg om de hadde beholdt Put Me on a Plate og Losing End fra fjorårets settliste. Minus litt kluss mellom Biff Malibu og Danny Young under Easy Livin’, så foreløp kvelden om ikke knirkefritt, så relativt pent og pyntelig. I Got a War, Ducktail Heat og Shakin’ So Bad fikk liv i publikum, men det tok liksom ikke helt av. Som nevnt tidligere så var det en seig utgave av Gluecifer som møtte oss denne kvelden, og personlig synes jeg faktisk det var mer futt i dem da de spilte i teltet på Tons of Rock.

Men, det var nå trivelig lell, og når de vartet opp med både Brutus og Automatic Thrill så er det vanskelig å klage for mye. Før dette hadde vi til og med fått en liten kuriositet fra Last Train-hyllesten No Music Requests, nemlig låten “alle” var sikker på var en cover, uten å helt kunne sette fingeren på av hvem. For You Keep Me Up All Night hørtes denne kvelden vitterligen ut som noe som opprinnelig kunne ha vært spilt inn av The Runaways, eller noe i den gata. Et stappfullt Rockefeller laget ikke like mye lyd som en kanskje kunne forventet, men klappet likefullt bandet taktfast inn igjen i begge kunstpausene de tok. Den første bolken med ekstranumre bød på både et av konsertens høydepunkter i Here Come the Pigs, samt en interessant cover av Cheap Tricks He’s a Whore. Etter å ha fullført bolken med Bossheaded bar det nok engang bak scenen, før de kom tilbake med kanskje konsertens beste trippel.

For The Year of Manly Living er på mange måter grunnmodellen av det Gluecifer holder på med, og låter aller best når den har en fullsatt sal som synger med. Desolate City var den siste sangen bandet spilte inn tilbake i 2005, er også den sangen jeg mener er den aller beste i hele katalogen deres, og det kunne virke som om publikum var enige. For i det sangen fra Izzat-soundtracket startet, så merket vi også for første gang i løpet av kvelden den berømte Rockefellergyngen. Etter denne utblåsningen virket det som om bandet følte for å ha det litt gøy, og en leken cover av Norgesaktuelle Rose Tattoos Nice Boys avsluttet det hele. En låt som for mange kanskje er ennå mer kjent i Guns N’ Roses sin kledning fra albumet GN’R Lies. Uansett passet den også Gluecifer sitt sound godt, om enn ikke teksten står helt til Biff Malibu, Captain Poon og de andre gutta. For i 2019 må en vel kunne si at Gluecifer er blant de snillere guttene som spiller rock & roll.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Liveanmeldelser

Max & Iggor Cavalera @ Rockefeller

Max & Iggor Cavalera
Rockefeller, Oslo
14.11.2019

 

Det var ikke små forventninger jeg hadde når jeg entret Rockefeller denne novemberkvelden. Stedet var fullstappa og det var en fryd å merke den sykt fete stemningen. Publikum var mer enn klare for å hylle Max og Igor sin gjenkomst på norsk mark for å lire av seg begge albumene Beneath The Remains og Arise i full prakt.

Max & Iggor Cavalera (6/10) starter helt ok, men samtidig begrenset. Inner Self var rett og slett dvask og det var en stor skuffelse med tanke på hvor latterlig bra den er i utgangspunktet. Det løsnet opp litt på tredje låta Stronger Than Hate, men gjennomføringen av albumet Beneath The Remains bar litt øvingslokale-preg. Ting virket nølende og nervøst. Med unntak av Slaves Of Pain da, kjære vene for en praktlåt! Her kunne man ense kvaliteten fra gamledager og gåsehuden viste seg for første gang denne kveld.

Det er absolutt nada å utsette på det musikalske. Lyden er helt på sin plass, dog litt vel «clean». Max og Igor leverer så det ljomer etter, men savnet etter deres ex svirebrødre fra Sepultura, Andreas og Paulo kan man ikke unngå å føle sterkt på. Dagens gitarmakker til Max klarte fint å gjøre en blåkopi av Andreas Kisser sitt eksemplariske gitarspill, men ikke noe mer enn det. På den positive siden så virket det ikke som om at publikum brydde seg stort om nostalgiske elementer som dette. Max hadde folket i sin hule hånd som en Brasiliansk Metal-profet. Han beordret circle pit og det var mange klare for. Nordmenn er nok ikke bortskjemte med kunnskap rundt dette, men det ble da en form for circle pit som aldri gikk på helsa løs.

Hadde konserten vært ferdig med fremføringen av Beneath albumet, så tror jeg nok konserten fort hadde gått i glemmeboken for mange fremmøtte. Men alle visste jo at Cavalera hadde nok et ess opp i erme; Arise. Her kunne man dra kjensel på Sepultura i sine glansdager. Tok litt tid å varme opp tydeligvis. Publikum er i ekstase og det er bandet også. Det lukter krutt når Arise, Dead Embryonic Cells og Desperate Cry blir servert pent og pyntelig. Det kan man vel egentlig si om hele gjennomgangen av albumet som avrundes med låta Infected Voice.

Ekstramaterialet de valgte denne kvelden ble derimot en ihuga nedtur. Lefling med bl.a Black Sabbath og Slayer ble så tannløst at man ikke gadd å følge med stort. Orgasmatron og Ace Of Spades var sånn helt greie, men Lemmy hadde ikke klappet gutta på skuldra i kveld.
Max gliser max gjennom hele konserten og det er kanskje det som gjør at alt blir så… koselig. Stemmen bærer ikke hatet og aggressiviteten vi alle husker fra 90-tallet. Han synger mer enn han growler. Gjøgling og lekenheten er alt for tilstedeværende og dette legger nok en temmelig stor brems på opplevelsen.

Jeg var der på Rockefeller for 27 år siden under Arise turneen, hvorpå jeg kanskje burde latt det bli med den opplevelsen. Cavalera er ikke Sepultura og Sepultura er ikke Sepultura anno 2019. Det endte som en vel blåst aften hvor brødrene covret seg selv. Give peace a chance gutter. Begrav stridsøksa og kom tilbake med original besetning.

 

Tekst: Bård Faarlund
Foto: Terje Dokken

 

 

Max & Igor Cavalera Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019

 

Liveanmeldelser

D:A:D @ Rockefeller

D:A:D
Rockefeller, Oslo
20. oktober, 2019

 

Akkurat som berg- og dalbanene i Disneyland fortsatt er der etter mørkets frembrudd, så bød også konserten med veteranene i D:A:D på både opp- og nedturer etter at huslyset ble slukket på Rockefeller.

Den velkjente kuskallemaskotten Molly hadde fått nye horn for anledningen, i form av menneskearmer i korsfestelsestil (som på det nye albumet Prayer for the Loud), og var omfavnet av et glødende rødskjær på backdroppen mens man ventet på at bandet skulle ta til scenen. Da D:A:D (7/10) så gjorde sin entré bar det rett ut i Burning Star fra nevnte nyskapning, og med trommis Faust Sonne i en turkis dress som som vanlig matchet finishen på trommesettet. Til tross for et utsolgt Rockefeller var det dog et noe avventende publikum som møtte dem, og først under tredjelåten Jihad etterfulgt av Rim of Hell (begge fra albumet No Fuel Left for the Pilgrims) var det tendens til lit kok blant de fremmøtte.

Men det skulle ta ytterligere fire låter før det begynte å boble noe nevneverdig igjen. Tittellåten fra Prayer for the Loud har så absolutt potensiale til å bli en liveklassiker, men det kunne kanskje virke som om publikum ikke hadde rukket å sette seg nok inn i det nye albumet til at reaksjonen kunne matche hva det påfølgene nummeret fikk i så måte. Da lillebror Binzer fikk på seg sin blodrøde Fender Jazzmaster var det nemmelig tid for litt mer ‘twang’, og en god gammel hit i Grow or Pay. For det var nemlig det som var litt av problemet denne kvelden; de gode låtene satt som velrettede tivoliskudd, men det ble litt for mange låter av det anonyme slaget som ikke traff helt blink. Og ikke minst konsentrasjonen av disse, for avslutningen som vi kommer til litt senere bestod av rene innertiere.

Men, først var det en seksjon med litt ymse materiale. Vi fikk tre låter til fra det nye albumet, noe som bragte totalen opp i 6, og selv om albumet og låtene over hodet ikke er dårlige så var det som tidligere hintet om ikke helt den fylleskykekuren folk virket å trenge denne søndagen. Nå kan det for øvrig kanskje høres mer ut som om jeg anmelder publikummet enn bandet, men med D:A:D så er relasjonen mellom de to en viktig faktor live. Jesper Binzer gjorde også så godt han kunne til å lure folk til å tro at det var fredag, og at de hadde fri dagen etter, men til å være stappfullt så var det allikevel en overhengende søndagsfølelse. Men, storebror Binzer er en meget dyktig frontmann, og etter hvert så ble det faktisk riktig så god stemning, og en “ny sang” laget han også i samarbeid med publikum da de sammen kurtiserte trommeslager Sonne med linjer som “for helvede Laust, det er jo et helt nyt nummer”, og “for helvede Laust, det er jo helt nye trommer” under No Doubt About It.

Å stå og følge med på Stig Pedersen og hans arsenal av custom-basser er også en attraksjon i seg selv. I løpet av kvelden fikk vi både en gjennomsiktig Thunderbird-lignende variant med blått lys langs kanten og alle knotter, pickups, etc., et jernkors med den Røde Baron sitt fly som hode (visstnok med en miniatyr av Pedersen selv inni), den bakvendte varianten med et gigantisk gitarhode som kropp og en knøttliten gitarkropp som hode, en variant laget av vingen på en 50-talls Opel med bak- og blinklys, en bassvariant av nevnte Molly, og ikke minst den velkjente raketten. Alle sammen med kun to strenger og venstrehendte selvsagt! Også Jacob “Cobber” Binzer skilte seg ut med sitt unike sound, og ikke minst den nonchalante og smått arrogante væremåten hans på scenen. Han står for mye av det som er er gjenkjennelig i bandets lydbilde, og er virkelig en mester til å komponere melodiøse soloer. Til og med en låt som Reconstrucdead (og hele dennes album Helpyourselfish) høres fortsatt umiskjennelig ut som D:A:D, til tross for et mye mer metallinspirert sound. Og mye av grunnen til det er Cobber sine soloer og små licks.

Før bandet gikk av scenen med allerede nevnte No Doubt About It, hadde vi også fått Riding With Sue med Pedersen på vokal, samt den ikoniske jeg-nekter-å-bli-voksen-låta I Won’t Cut My Hair og det som etter min mening er deres beste låt de siste 28 årene, nemlig Monster Philosophy fra 2008-albumet med samme navn. Og denne siste tredjedelen av hovedsettet fungerte særdeles mye bedre enn de to første, mye grunnet litt mer spredning av materialet, og ikke minst variasjon i type låter. Danskene har vært gjennom mange forskjellige idéer, hvor mange forskjellige inspirasjoner har fått prege utfallet opp gjennom årene, men kanskje ikke i like stor grad de siste 15-20 årene, og det var disse låtene som utgjorde store deler av den første halvdelen. Igjen, ikke nødvendigvis dårlige låter, men heller ikke de store høydepunktene.

Høydepunkter ble det derimot nok av under ekstranummerne, der to av de fire låtene vel er de eneste veldig mange har hørt med bandet. I tillegg til to til som kanskje de som er hakket mer innvidde, men fortsatt ikke helt på ‘fan’-stadiet også hadde hørt. Og jeg mistenker vel egentlig at det var en god del fra disse kategoriene på plass denne kvelden, noe som for øvrig er helt supert! Alle må starte et sted med alle band man plukker opp en interesse for, og det å støtte opp om band som tar seg bryet med å komme hit til lands for å spille konserter for oss er kjempeviktig! De to mest kjente av disse låtene det er snakk om var selvsagt gjennombruddet deres Sleeping My Day Away og ballade-hiten Laugh ‘n’ a ½. Det mest imponerende med disse var egentlig at bandet fortsatt får det til å låte friskt når de spiller dem, til tross for at de har spilt dem hundrevis av ganger fra før, og de vet at mange i publikum kun kommer for disse to. Allsangpartiene kunne selvsagt ikke måle seg med en fullstappet Dyreskueplads på Roskilde, men så absolutt godkjent av Rockefellerpublikummet. Og det til tross for at Binzer måtte innrømme før Laugh ‘n’ a ½ at han hadde lurt dem, og at det faktisk var søndag allikevel.

De to ‘allemans eie’-låtene ble meget godt pakket inn av Bad Craziness, og helt til slutt den perfekte avslutningslåten It’s After Dark. I løpet av kvelden hadde vi fått et godt innblikk i hva som I følge de fire danske drenger skjer i Disneyland etter at mørket har senket seg, men nå stengte altså parken og det var på tide å gå hjem. D:A:D hadde vært våre verter, og vi ønsker dem hjertelig velkommen tilbake, gjerne med både gamle og nye attraksjoner på parkkartet. Dog kanskje med en litt annerledes lagt opp rute, slik at ikke alle “flat rides” kommer rett etter hverandre, etterfulgt av alle vannattraksjonene, for så å få alle berg-og-dalbanene på rekke og rad til slutt.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13672]

 

D-A-D Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, A Prayer for the Loud

 

Liveanmeldelser

Airbourne @ Rockefeller

Airbourne
Rockefeller, Oslo
10. oktober, 2019

 

Etter å ha fått servert grøt til forrett ble det øl til hovedrett på Rockefeller denne kvelden.

Forbandet Supersuckers (5/10) hadde nemlig helt forferdelig lyd mesteparten av deres sett. Spesielt de tre første låtene var helt krise, og det var nærmest umulig å skille ut et eneste ord som kom fra munnen til Eddie Spaghetti. Det hele låt bare grøtete, og selv om Eddie skal få litt godvilje da han for et par år siden gikk et par runder mot strupekreft, så kan ikke det alene være forklaringen på dette. Kjedelig var det også da både All of the Time, The History of Rock ‘n’ Roll og Dead Inside egentlig er gode låter som hadde fortjent bedre, men det skal også sies at det manglet litt trøkk i resten av bandet. Det virket nesten som om de kom rett fra nachspiel, og det hele gikk litt vel sakte. Kjenner man bandet rett er vel for øvrig ikke dette noen umulighet heller.

Heldigvis tok deg seg opp litt under Breaking My Balls og ikke minst The Evil Powers of Rock and Roll. Sistnevnte er nok også låten som for mange fungerte som inngangsporten til Supersuckers’ univers, eller som Spaghetti så beskjedent proklamerer “the greatest rock and roll band in the world”. Før TEPoRaR kunne han også fortelle oss at han elsket låter som handlet om rock & roll, og ikke minst låter som hadde rock & roll i tittelen, og at de derfor skulle spille to slike låter på rappen. Neste sang ut var derfor Rock-n-Roll Records (Ain’t Sellin’ This Year), og den holdt så absolutt det gode trøkket gående. Under neste låt, Get the Hell, var det derimot tilbake til grøtfatet igjen, og faktisk var det så ille at kompisen min og jeg bare så på hverandre og lo. Heldigvis var dette bare et midlertidig tilbakefall, og da Eddie introduserte oss for en ny låt som er med på det kommende albumet, var lyden på sitt kanskje hittilbeste, og bandet virket også på hugget. Låten i seg selv var i god gammel Supersuckers-ånd, og med en ordentlig sørstatstwang.

Plass til en coverlåt fikk de også, og det var gitarist “Metal” Marty Chandler som tok seg av vokalen på Dead, Jail or Rock ‘n’ Roll, en låt fra Michael Monroe sitt andre soloalbum Not Fakin’ It. Her ble det også endelig litt liv i publikum som hadde begynt å fylle opp lokalet etter at det så relativt glissent ut ved konsertstart. Og da bandet avsluttet med Pretty Fucked Up og Born With a Tail, var endelig både lyd og publikum der de skulle være, og man skulle ønske at det hele hadde vart litt lenger, eventuelt begynt på nytt. Synd at settet deres skulle bli så preget av lyden, men de har levert kanonkonserter her til lands før, og er tilbake på nyåret, så vi får satse på at det blir bedre da.

Ikke helt overraskende var lyden adskillig bedre da Airbourne (7,5/10) gikk på scenen til vante Terminator 2-toner, for så å sette i gang spetaklet med Raise the Flag. Men allerede fra start var det noe som skurret litt her også. Too Much, Too Young, Too Fast satt litt bedre, men under Burnout the Nitro virket det enda klarere at Joel O’Keefe slet litt med stemmen. Om det skyldes en forkjølelse eller noe vites ikke, men det er jo selvsagt noe som kan skje den beste, og han skal ha for at han ga absolutt alt uansett. Og så fort han ble ordentlig varm i trøya han ikke hadde på, var det knapt merkbart.

Allerede under femte låt Girls in Black bar det ut blant publikum på nakken til en av roadiene, for den vante åpne-ølboksen-ved-å-dunke-den-mot-hodet-seansen, og faktisk var dette den eneste gangen frontmannen var ute blant publikum og/eller klatret opp på noe denne kvelden…et helt klart tegn på at han må ha vært syk! Publikum virket derimot å være i storform, og var det mest høylytte denne anmelderen har opplevd en ukedag på Rockefeller på denne siden av kameramobilen. Både under Bottom of the Well og Breakin’ Outta Hell tok det greit av, og man kunne så vidt ane tilløp til den velkjente Rockefeller-gyngen. It’s All for Rock ‘n’ Roll ble som vanlig dedisert til Lemmy, og O’Keefe tok seg (også som vanlig) tid til å blande ut en mengde med Jack & Colaer som han “delte ut” til publikum.

Før Live It Up gikk resten av bandet av scenen for en liten pustepause, mens trommis og lillebror O’Keefe nærmest sveivet armene av seg der han startet låta med en manuell sirene. Publikum tok helt av, og nå fikk man virkelig kjenne på gyngen, til og med bak miksebordet der vi stod. Vanligvis pleier jeg å gi publikum det glatte lag når de starter å kaste øl som om det skulle vært en olympisk gren, men denne gangen er det vanskelig å klandre dem særlig for dette all den tid hovedpersonen på scenen var den som startet det hele. Ølkrusene forsvant både høyt og lavt under Stand Up for Rock ‘n’ Roll, og jeg må si jeg syntes litt ekstra synd på lyd- og lysmennene da O’Keefe forsøkte å kaste et krus opp til de som satt på balkongen over miksebordet. Og da det ikke bare skjedde én, men tre-fire ganger, kunne man formelig se skrekken og fortvilelsen i øynene deres.

Etter en kort pust i bakken, for både band og lyd-/lysmenn, var det klart for ekstranummerne, og du slette tid for et øs det skulle bli. En enkel gitar spilt fra bak scenen ertet publikum med licket fra Ready to Rock, og publikum responderte med umiddelbar allsang. Når så bandet faktisk kom på scenen igjen tok det helt av, og når det var tid for allsangpartiet igjen tror jeg nær sagt hele Rockefeller sang med, i alle fall hørtes det slik ut. Og om det i det hele tatt var mulig, så hørtes det enda høyere ut under avslutningen Runnin’ Wild. En massiv slutt på en konsert som ellers var helt på det jevne, og når man har anmeldt bandet fire ganger de siste drøye fire årene, så er det ikke nødvendigvis så mye mer å si om dem som man ikke har sagt fra før. Stor underholdning er det uansett alltid, og man skal være en riktig stor surpomp om man går fra en Airbourne-konsert i dårlig humør. Det gledes allerede til neste (år?) gang!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13697]

 

Airbourne Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2019

 

Liveanmeldelser

Symphony X @ Rockefeller

Symphony X
Rockefeller, Oslo
21.05.2019

 

Endelig var tiden kommet for et etterlengtet norgesbesøk fra ett av progmetallens mest anerkjente band. Det er allerede nesten 12 år siden Symphony X sist spilte her på berget, som support for Dream Theater i Oslo Spektrum.

Symphony X er et band fra Middletown, New Jersey på USA’s Østkyst. De har siden debuten i 1994 gitt ut 8 studioalbum med progmetal fra aller øverste hylle. Russell Allen tok over mikrofonen etter originalvokalist Rod Tyler fra og med skive nr to, The Damnation Game.

Russell Allen har i tillegg til Symphony X også gitt ut 4 album med vår egen Jørn Lande, under navnet «Allen-Lande». Dette ga meg, og helt sikkert flere andre, et lite håp om at Jørn Lande kanskje skulle dukke opp som gjesteartist i løpet av kvelden når de først var i samme nabolag, men dessverre skjedde ikke det.

Russell Allen er i tillegg også vokalist i «supergruppen» Adrenaline Mob; De har også en tøff tid bak seg etter enn fatal ulykke 14. juli 2017, da turnébussen deres ble truffet av en lastebil etter de hadde stoppet langs veien etter en punktering i Micanopy, Florida på vei til en konsert i St. Petersburg. Denne ulykken var svært alvorlig og bassist David Zablidowsky mistet livet. Og Russell Allen, gitarist Mike Orlando og trommeslager Jordan Cannata ble hardt skadet. I tillegg fikk turnémanager Jane Train så store brannskader at hun dessverre døde av 5 uker senere som følger av dette. Dette var heller ikke den eneste tragedien for bandet. Den 20. Mars 2015 ble trommeslager A.J. Pero (også i Twisted Sister) funnet bevisstløs i turnébussen og ble erklært død som følge av hjerteinfarkt.

Symphony X (8/10) går på scenen klokken 21.15 og åpner med «Iconoclast», tittellåten på forrige album fra 2011. Det er ganske bra stemning fra starten av og låten avløses av «Evolution (The Grand Design)» fra V: The New Mythology Suite. Det ble høy taktfast respons fra publikum på de roligere med riffing partiene i låten. Bandet drar deretter i gang «Serpent’s Kiss» fra Paradise Lost albumet. Dette låter steintøft og groovy, med med tøffe riff. Liten tvil om at dette faller i smak og låten sitter som ett skudd! Midt i låten tar de en liten introduksjons-«pause», hvor bare trommene spiller i bakgrunn og Russell introduserer alle i bandet før de fullfører resten av låten, med stor allsang på refrenget.

Allen drar så ned tempoet litt og tar en liten prat med publikum. Han forteller litt om ulykken, hvordan tiden har vært i ettertid og hvor vanskelig det var å komme seg ut på veien igjen. Men takker familien og bandet for at de fikk dratt han opp igjen etter den tunge tiden og at han nå er glad for å kunne hedre sine avdøde venner. De roer så ned, med den passende «Without you» også fra siste albumet. Publikum har forståelig nok roet seg merkbart ned, men synger med på refrenget her også!

Det ble plutselig fart igjen når de fyrer løs med «Domination», så over på «Run With The Devil», etterfulgt av «Sea Of Lies». Det virker som at folk er svært fornøyd med konserten så langt, med allsang i de fleste låtene. Så kom, etter min mening, kveldens høydepunkt og den låten som folket i salen sang mest med på; «Set The World On Fire». Den avsluttes med et tøft langt metal-skrik fra Allen det sto respekt av!

Deretter kom klisjéene som perler på en snor. «Thank you all and good night!». De bukker, går av scenen og demper scenelyset. Publikum roper og klapper forventningsfullt, som seg hør og bør, etter mere. Symphony X liker å tease litt, og lar folkets bønn melkes litt før lysene kommer på igjen, til alles store «overraskelse». Omsider dukker de opp på scenen igjen, til vill jubel. Hvem hadde trodd? For de som ikke hadde brukt tiden til å gå på do, ble det stund til neste mulighet. Som encore var det den episke 24 minutter lange «The Odyssey» som sto for tur, fra albumet med samme navn som sto for tur.

Konserten avsluttes med litt prat fra scenen. Symphony X leverer en flott konsert med topp stemning. Høydepunktene var, etter min mening, «Serpent’s Kiss» og «Set The World On Fire». Personlig savnet jeg litt låter fra de 4 første skivene, men jevnt over en meget bra konsert.

 

Tekst: Harald Solberg
Bilder: Terje Dokken

 

 

Symphony X Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2019

 

Liveanmeldelser

Spidergawd @ Rockefeller

Spidergawd
Rockefeller, Oslo
23.02.2019

 

Norges, for tiden, kanskje beste rockeband overbeviste et nær fullsatt Rockefeller.

Med et nytt medlem i familien var det et mer lekent Spidergawd (8/10) vi fikk se enn på veldig lenge. Til å dele gitarjobben hadde nemlig Per Borten fått med seg Brynjar Takle Ohr, fra bl.a. El Cuero og Ikke Bare Bare Egil Band Band, og det skulle vise seg at de to lekte særdeles godt sammen. Takle Ohr sitt bidrag frigjorde dermed både Borten og saksofonist Rolf Martin Snustad på flere av låtene, noe som med noen få unntak kledde bandet meget godt.

Med to ladde gitarstativ og tilhørende forsterkere stående på podiet bak trommene til Kenneth Kapstad, og et band som er så lite selvhøytidelige at de foretok siste linjesjekken selv, så var det for øvrig ingen godt bevart hemmelighet at han skulle være med. Eller man kunne rett og slett ha lest forhåndsinfoen og/eller anmeldelsene av de tidligere konsertene på turnéen. Selv ville jeg for en gangs skyld vite minst mulig på forhånd, og holdt meg således unna alt av skriblerier om bandet før konserten.

Etter å ha spilt KISS over høyttaleranlegget i hele pausen før bandet gikk på scenen (noe sier meg at lydmann Nicolaysen, en av Norges største KISS-entusiaster, kan ha hatt en finger med i spillet her), var det bare passende at  Knights of C.G.R. var førstelåt ut. Riffet i låten ligger nemlig særdeles tett opptil det fra de maskerte heltene sin Makin’ Love, men har blitt justert på akkurat nok til at det kan ses på som en hyllest i stedet for et tyveri. Vokalen til Borten virket litt lav allerede fra start, men låtens gitarsolo utført i “twin attack”-stil av herrene Borten og Takle Ohr bare var første prov på hva vi hadde i vente.

Etter Ritual Supernatural, som også stammer fra deres nyutgitte femtealbum, hoppet vi litt tilbake i tid, til den kanskje beste låten fra tredjealbummet, El Corazon del Sol. Med et enormt driv, og et fengende refreng, er den som de fleste av komposisjonene deres av slikt kaliber at man ikke klarer å gjøre annet enn å bare smile og nyte musikken. Debutalbumet ble oversett denne kvelden, men katalogen er altså så gjennomført bra, at foruten en eventuell mangel på personlige favoritter, skal det godt gjøres å klage på noen av setlistene deres rent kvalitetsmessig.

Som vanlig veksler bandet på å ta seg av vokaloppgavene, og bassist Hallvard Gaardløs tok seg av de to første i en rekke på fire fra fjerdealbumet, henholdsvis What You Have Become og The Inevitable, før nykommeren Brynjar Takle Ohr fikk æren av å avslutte kvartetten ved å ta ledelsen på Loucille. Gaardløs sin vokal passer fint inn i Spidergawd sitt lydbilde, og er minst like energisk som sjefen sjøl sin, mens Takle Ohr låt litt forsiktig til sammenligning. Kanskje litt forsiktig for denne låten? Dessuten var det et eller annet som ikke stemte helt med Loucille denne kvelden, og det umiddelbare kicket man pleier å få når hovedriffet setter inn igjen etter solopartiet var fraværende. Den ene av få ganger i løpet av kvelden hvor det ikke funket helt med to gitarer, da overgangen ikke ble like markert, og heller ble for godt pakket inn til at man i det hele tatt merket den. For øvrig må den nevnes at trommelyden til Kapstad var helt enorm på The Inevitable, som en blanding av Bill Ward, Eric Carr anno Creatures of the Night og John Bonham. Samme Kapstad reagerte for øvrig kraftig (med rette) etter Heaven Comes Tomorrow, da noen ølkastende neandertalere to ganger klarte å treffe trommesettet i løpet av låten. Kan vi bare en gang for alle bli enige om at det ikke finnes noe som helst kult eller tøft med slik oppførsel, og bare la vaktene lempe dem ut av lokalet? Idioter!

Get Physical har lenge vært undertegnedes favortittlåt med bandet, og selv om den låt kule også denne kvelden så var det noe som manglet. Og det som manglet var den sexy saxen til Snustad i samspill med Bortens gitar. Denne runden lar nemlig Snustad saksofonen stå, og mens han selv tar seg av rollen som vokalist og frontmann, så tar Takle Ohr sin gitar for seg duellen med Borten. Og selv om dette på ingen måter hørtes ille ut, så er det noe med samspillet mellom saksofonen og gitaren på denne låta som en ekstra gitar ikke klarer å erstatte. På Whirlwind Rodeo derimot satt samspillet mellom Borten og Takle Ohr som et skudd, og ga den et Thin Lizzy-preg. Så må jo også sies at det så unektelig kult ut der de to gitaristene, en venstrehendt og en høyrehendt, sto på podiet bak Kapstad.

…Is All She Says startet med Borten alene på scenen hvor han kjørte den bluesy introen, før hele bandet kom til og låten virkelig sparket i gang låten. En annen som fikk mulighet til å stjele rampelyset litt alene var Kenneth Kapstad, og under trommesoloen hans stod bare resten av bandet på scenen og gliste, vel vitende om at de har Norges antagelig beste trommis i rekkene. Og med en trommis av Kapstads kaliber virker det overhodet ikke unaturlig at han har blitt plassert i front på scenen, og det å ha en trommeslager som er såpass i fokus, og dermed fungerer som en frontfigur blir omtrent som om når skuespillere bryter den fjerde muren på filmer og i TV-serier. Litt feil, men samtidig så riktig og veldig effektfullt.

Is This Love…? fra fjerdealbumet er kanskje en av de tøffeste rockelåtene gitt ut her på berget dette tiåret, og fikk æren av å avslutte hovedsettet. Skjønt, man kan ikke akkurat kalle det for noen pause all den tid bandet kanskje var av scenen i et helt halvminutt før de kom på scenen igjen. Snustad dro i gang en lengre saksofonsolo før det bar ut i åpningslåten fra sistealbumet, All and Everything. Nok et høydepunkt fra et strålende album, og også et høydepunkt på formidabel konsert. Borten har snakket om at et livealbum er høyaktuelt, og vi får håpe at dette også betyr en live-DVD, for bandet er like visuelt tiltalende som de er i ypperste musikalske klasse. Rawk!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Therese C. Wangberg

 

Spidergawd Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019

 

Liveanmeldelser

Behemoth @ Rockefeller

Behemoth /At The Gates / Wolves in the Throne Room
Rockefeller, Oslo
27.01.2019

 

Metal-maktdemonstrasjon!

USA, Sverige og Polen inntar scenen og besørger en real metal-festaften en særdeles snøfull søndag i hovedstaden.

Det er alltid herlig å dra på konsert når hovedattraksjonen får følge av band som ikke bare fungerer som en unnskyldning for å oppsøke baren, og denne kvelden var det et variert knippe band – alle helt i bresjen for sin del av sjangeren – som skulle smelte nedsnødde metal-hjerter på et fullstappet Rockefeller.

Det føles på mange måter urettferdig å skulle anmelde et band som bare får spille tre låter, men det hadde vært enda mer urettferdig å ikke gjøre det. Og det er tross alt lange og episke låter de øko-post-svartmetallerne i Wolves in the Throne Room (7/10) leverer. Sist de spilte i Oslo, var de headlinere på Parkteatret, og låt da en tanke statisk og nesten litt pent. Om det er er mange månedene på veien eller rollen som underdogs med alt å bevise som har satt sitt preg, vites ikke, men de amerikanske ulvene virker sultnere enn sist, og imponerer stort med et atmosfærisk, suggerende og storslagent sett, utelukkende hentet fra deres siste album Thrice Woven. Det blir likevel noe ufullstendig over et så kort sett, og dermed umulig å gi dem en høyere score, men dersom de presterer like bra som dette neste gang de stiller som hovedband, snakker vi minimum en nier på Hammer-skalaen!

Det er umulig å mislike den joviale utstrålingen til Sveriges smått legendariske dødsmetall-inspiratører At the Gates (8/10). Allerede to låter inn kjører vokalist Tomas Lindberg en avstemning blant publikum angående hvorvidt han skal prate engelsk eller svensk mellom låtene, og det høyeste brølet gikk selvsagt til mannens morsmål. Gøteborg-bandet byr på en real dose kontante riff og teknisk brillianse, og er tightere enn spandexbuksene til Vince Neil, og overbeviser på en måte kun et band som har skrevet store deler av regelboka kan.

Underveis kan de riktignok bli litt FOR duktiga, og soundet kunne godt ha vært litt mer rufsete, men sånt blir bare flisespikkeri. Når de mot slutten drar til litt ekstra og virkelig groover, er alle glisende fornøyde, både i salen og på scenen.

Og så var det tid for kveldens headlinere. De polske veteranene sto første gang på Rockefeller-scenen i 2002, og denne scenen dominerte de med en selvfølgelighet og autoritet som få kan matche nå, 17 år og 5 album senere. Fra introtapen som akkompagnerer et oppnedkors smakfullt anrettet på et norgeskart, er det åpenbart at Behemoth (10/10) anno 2019 er lyden av skap som settes på plass! Hovedvekten av kveldens låter er hentet fra bandets siste epos, I Loved You at Your Darkest, og holder seg i hovedsak til til de fire siste skivene sine, med to godbiter fra 1999-klassikeren Satanica kastet inn til glede for gamle lyttere.

Dermed KUNNE det blitt surmuling, enten fra de som helst skulle sett at de krydret med eldre saker eller de som ville hatt mer enn to låter fra The Satanist, men når de åpner med Wolves ov Siberia, som øses ut som mørk lava over Rockefeller, er det soleklart at det denne kvelden er Nergal og co som dikterer hva vi skal like, og vi har bare å prise oss lykkelige for at vi får lov til å ta del i deres verden av flammer (så masse deilige flammer!), røyk og deilig blasfemisk metal! Det er profesjonelt til fingerspissene, men uten å være i nærheten av å bli klinisk, og live glir nye og eldre låter sammen på perfekt vis, så man glemmer alle tanker om at noe skulle «mangle».

Det blir fåfengt å fremheve enkeltlåter i en konsert som rett og slett er så kjemisk fri for dødpunkter at man overhører voksne menn som kvier seg for å oppsøke toalettet fordi de ikke ønsker å gå glipp av noe, og når kvelden avsluttes med at bandets fire medlemmer spiller marsjtrommer over tonene av outro-tapen er budskapet behørig hamret inn: Behemoth kom, Behemoth så og Behemoth erobret Oslo!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12852]

 

Behemoth Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, Ecclesia Diabolica Evropa 2019 E.V.

 

Liveanmeldelser

Amorphis/Soilwork @ Rockefeller

Amorphis/Soilwork/Jinjer/Nailed To Obscurity
Rockefeller, Oslo
16.01.2019

 

Med et av fjorårets beste album i bagasjen trollbandt finnene i Amorphis et nær utsolgt Rockefeller.

Kvelden startet imidlertid med tyske Nailed to Obscurity og ukrainske Jinjer, to band som denne anmelderen dessverre ikke rakk grunnet den berømte tidsklemma. Ut fra rapportene skal dog spesielt sistnevnte ha gjort en positiv figur. Selv rakk jeg akkurat å halse inn døra i det Soilwork slo an sin aller første tone. Og med et knapt ukesgammelt album for hånden, så startet de nær sagt naturlig nok med åpningslåten fra dette, Arrival (etter at tittelintroen, Verkligheten, hadde geleidet dem inn på scenen).

Jeg skal ærlig innrømme at Soilwork (6/10) aldri har vært noen favoritt her i gården, men jeg hadde aldri sett dem live, så én sjanse måtte man jo minimum være villig til å gi dem. Rent musikalsk er det ikke så mye å si på det de leverte, selv om formelen deres ikke er den mest spennende, men det som ødela det mest for min del var vokalbruken til Björn Strid. En mann som med sitt andre prosjekt The Night Flight Orchestra, beviser at han har en meget bra clean vokal, noe han også gjør titt og ofte i Soilwork. Og det er det som er problemet, ikke at han veksler mellow clean vokal og growling, men at han gjør det så hyppig at man jo står i fare for å få sonisk indusert epilepsi.

Men, bandet hadde en anselig mengde fans tilstede, og det virket nesten som om publikum var litt delt i to. For selv om det var en god del som tok av under Soilwork, så var ikke allsangen så voldsom som Strid skulle ha det til der han programmessig skrøt av dem fra scenen. Eller kanskje lyden spilte oss et puss der vi stod, hvem vet? Frontmannen Strid hadde ellers et godt tak på publikum, og bandet hadde skrudd sammen en karriereomspennende settliste, med låter fra nær sagt hele diskografien. Låter som The Crestfallen, Death in General og As We Speak sørget for at fansen som hadde vært med i mange år fikk sitt, mens en nyere låt som Full Moon Shoals skled smertefritt inn blant disse. Mot slutten av settet kom det som var høydepunktet for min egen del, nemlig Stålfågel, den klart beste låta fra den siste skiva. Og vi fikk også det som latet til å være høydepunktet for de fleste andre, deres største hit, tittellåten fra Stabbing the Drama, og fansen virket å være tålelig fornøyd.

Så var det tid for kveldens hovedattraksjon, og for å fullføre tankegangen rundt det at publikum var delt i to… Når Amorphis (8,5/10) gikk på scenen var det nemlig plutselig mye bedre plass både nede på gulvet mellom miksebordet og scenen, og i området bak miksebordet. Så det virket rett og slett som om det var mange Soilwork-fans som var der kun for å se dem, og som gikk da de var ferdige. I den grad bandet la merke til dette, så virket de i alle fall ikke særlig påvirket av det, og gav fansen en brakstart. The Bee og The Golden Elk, er nemlig to av de beste låtene fra sistealbumet Queen of Time, og all den tid dette var et av fjorårets beste album uavhengig av sjanger, så sier ikke det rent lite.

I likhet med Björn Strid så veksler også Amorphis’ Tomi Joutsen mellom clean vokal og growling, men han gjør det ikke like hyppig, noe som tillater hver av stilartene å få spille ut sitt potensiale som effekter ikke bare musikalsk, men i forhold til historiefortellingen. Overgangene mellom de to virker også glattere i Joutsen sine hender (eller hals og mage om du vil), noe som gjør det til en mer behagelig for den som hører på.

Tredje låt ut tok oss med tilbake til slutten av forrige tiår, og låten som gjorde at jeg begynte å høre på Amorphis, nemlig The Sky Is Mine fra 2009s Skyforger. Utfra responsen til resten av publikum å dømme virket det ikke som om jeg var den eneste som satte pris på dette låtvalget, og bandet fikk god hjelp fra salen under refrenget. Fra samme album kom også et annet høydepunkt et par låter senere, og Silverbride representerer nok for mange det øyeblikket hvor Amorphis virkelig fant formelen for hvordan de låter i dag. Av høydepunkter så bør også Wrong Direction nevnes. Den nestbeste låten fra Queen of Time, kun slått av fjorårets store hit for undertegnede, den formidable Amongst Stars. At denne ikke ble spilt på Rockefeller er fullt forståelig,da Anneke van Giersbergen sin delaktighet er uerstattelig, men samtidig en bitteliten nedtur. Hvilket minner meg på: Kan noen se å klone Anneke slik at vi slipper å gå glipp av flere godlåter når artistene hun har bidratt med vokal for, men ikke har tid til å turnere med, kommer på besøk?

Før bandet tok den obligatoriske pustepausen bak scenen, dykket de virkelig dypt i katalogen, og kom frem igjen med Black Winter Day fra 1994. En tid før Joutsen kom med i bandet, og da de fortsatt var godt forankret i dødmetallsjangeren. Fansen visste å sette pris på dette, og applausen som fulgte gjorde at ventetiden før ekstranummerne ble av det korte slaget. Akkurat som da de kom på scenen første gang startet de med en skikkelig godbit, og de lett gjenkjennelige østeninspirerte introtonene til Death of a King, sørget for at et jubelbrus gikk gjennom publikum. Sammen med House of Sleep fra Joutsens debut med bandet, Circle, utgjorde de to en verdig avslutning på en staselig aften fylt med mørk finsk humor (også kalt dødelig seriøshet), finske folkesagn og god finsk folkemusikk (også kalt metal).

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12649]

 

Amorphis Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, Queen of Time

 

Liveanmeldelser

Parkway Drive @ Rockefeller

Parkway Drive / Thy Art Is Murder
Rockefeller, Oslo
19.06.2018

 

Sjelden har Rockefeller vært fylt til randen med så mye testosteron som denne tirsdagskvelden. Årsaken var en australsk invasjon i form av Thy Art Is Murder og Parkway Drive. Å si at kvelden bød på god kok og topp stemning er en sterk underdrivelse.

For å være helt ærlig så er ikke deathcore-bandet Thy Art Is Murder (7.5/10) et band jeg har hørt mye på eller kommer til å vie mye tid til i uoverskuelig fremtid. Men det var liten tvil om at de australske sinnataggene hadde mange fans i salen. Utagerende moshing og flere tilløp til wall of death settet igjennom var bevis nok på at bandet  traff denne kvelden. Og det var heller ingen tvil om at vokalist, Chris “CJ” McMahon, hadde skrudd på både scenesjarmen og stemmen. Ordet cunt får en egen sjarm på klingende australsk, og McMahon dro flere vittigheter mellom låtene som fikk opp stemningen.

Vi fikk blant annet servert låter fra bandets siste album, Dear Desolation, som fikk strålende kritikker i fjor og som markerte McMahon sitt comeback med bravur. Det var fint lite å utsette på opptredenen. Lyden var godkjent og australierne leverte et forrykende sett med McMahon i spissen, om enn noe ensformig for undertegnedes smak.

Så var det klart for et av Australias største nåværende metalband, Parkway Drive (9/10). Det var bare å kaste personlige musikalske preferanser over bord og la seg rive med av lokomotivet fra Byron Bay.

Anført av vokalist, Winston McCall, dro Parkway Drive den ene kruttønna etter den andre av låter. Langt tøffere og tyngre enn i fysisk format. Sjelden har jeg sett et konsertpublikum på Rockefeller som til de grader er med fra første til siste låt. Et forholdsvis ungt publikum fylt til randen av testosteron (og noen få med østrogen) og bøttevis med energi skapte en formidabel stemning.

Og om ikke musikken førte til at murpussen flasset av, så klarte uten tvil et euforiske publikum det. Metalcore-lokomotivet fra Down Under fikk god drahjelp, men klarte fint å dra stemningen opp et par hakk med sin tilstedeværelse på scenen. Her fikk vi se et band som ga alt og litt til. Vi fikk høre flere låter fra siste skiva, Reverence. Den byr på et noe mer aggressivt lydbilde enn forgjengeren, Ire, hvor spesielt låtene Prey og The Void utmerker seg.

Det spilte mindre rolle, for live låt det meste kuler og krutt. Parkway Drive leverte et så og si feilfritt og til fingerspissene perfekt sett. Om enn noe kort der det tikket inn på knappe en time og tjue minutter.

Kort oppsummert en overbevisende opptreden med et fantastisk publikum som virkelig bød på seg selv. Og det er lett å la seg rive med selv for en aldrende anmelder som til vanlig foretrekker tradisjonell heavy metal og hard rock. Parkway Drive og publikum vrengte skinnet av pølsa for å si det enkelt.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

 

Parkway Drive Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Reverence

 

Liveanmeldelser

The Dogs @ Rockefeller

The Dogs + Imperial State Electric
Rockefeller, Oslo
24.03.2018

 

Kristopher Schau og hans kumpaner befestet sin posisjon som et av de mest underholdende bandene Norge har å by på for tiden, men rent musikalsk ble de gruset av sine svenske gjester denne kvelden.

Med på laget som æresgjester var nemlig Imperial State Electric (8,5/10), og Nicke Andersson og kompani er i en annen liga hva låtskriving gjelder. Naturlig nok fikk de litt kortere tid på seg enn hva de ville hatt for en egen konsert, men den tiden de var tilmålt var mer enn nok til å bevise hvilket ypperlig band de er, og at de egentlig ikke står tilbake for Anderssons mer kjente The Hellacopters. De startet med It Ain’t What You Think (It’s What You Do), og allerede fra første låt fikk vi levert duellerende gitarsoloer og en ektefølt spilleglede. Gitarist Tobias Egge fikk æren av å fortsette showet med Empire of Fire før et av kveldens høydepunkter kom i form av Deja Vu fra det selvtitulerte debutalbumet.

Nevnte Egge slet litt med gitaren/ampen/kabelen mot slutten av Holiday From My Vacation, og det var tydelig på reaksjonen til dette fra resten av bandet, at det var en avslappet gjeng på scenen som bare ville kose seg. Og etter en kort stund med dårlig humor, og frenetisk fiksing fra Egges side, var bandet klare til å fortsette med Anywhere Loud, som også er tittelen på bandets ferske livealbum. På dette albumet er Faustian Bargainsen av flere godbiter, og som på livealbumet klarte de også denne gangen å lure inn en liten bit av Sabbaths Fairies Wear Boots i den avsluttende gitarsoloen. Tilsvarende dette klarte de også å slenge med et vers og et refreng av GroundhogsC herry Red i Redemption’s Gone et par låter senere. Et annet høydpunkt i settet deres.

Andersson har det siste drøye året også jobbet med bandet Lucifer, og deres frontkvinne Johanna Sadonis og han har sågar blitt et par. Såpass at hun var med bandet for å selge merch, men også for å være med på en duett med sin kjære. Valget hadde da falt på ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, og selv om det umiddelbart føltes litt småkleint så leverte de en forrykende versjon, og stemmene deres stod meget godt til hverandre. Dolph de Borst tok seg som vanlig av vokalen på Reptile Brain, hvor Egge kjapt og elegant skiftet til venstresiden av scenen for å ta seg av bassen i Dolph sitt frontfigurfravær. Helt til slutt fikk vi så en turboinjisert versjon av Throwing Stones, hvor bandet pøste på med det de hadde igjen av energi. Og la det bare være sagt: Man kan aldri få nok av gitarister som går samtidig ned på kne og synkront hever gitarhalsen mens de lener seg bakover, samme hvor innøvd det måtte være! Aldri!

Etter en kort pause var det så tid for kveldens hovedattraksjon, The Dogs (7/10). Og bare for å ha sagt det med en gang; undertegnede er nok ikke den som er mest bevandret i bandets eskapader. Jeg har bare hørt gjennom hele diskografien et par ganger, i tillegg til å ha hørt et par låter her og der, men det har liksom ikke vært noe der som har oppmuntret til særlig gjentagelse. Det har meg derimot blitt fortalt at det er live bandet har sin forse, og jeg følte ikke at en oppvarmingsjobb for Bruce Springsteen sett fra tre mil unna scenen var grunnlag nok til å gjøre opp en mening deromog stilte derfor opp med et åpent sinn. Og det hele startet med et brak! Sceneteppet gikk ned, pyroen stod i lufta og Kristopher Schau kom flyvende ut fra scenekanten utover publikum før han hadde sunget så mye som en tone! Heldigvis var publikum med på notene og han unngikk å ta en Mira Craig. Tilbake på scenen rakk han å fullføre låten, We Were Made Out of Loss, og forkynne hvor deilig det var å være hjemme i Oslo før det på nytt bar ut blant publikum igjen også under låt nummer to.

Og det er denne kjemien med publikum som var det aller mest fascinerende denne kvelden. Schau har alltid vært kjent for å ha bra scenetekke, men jeg har aldri sett han på dette nivået før. Under We Won’t Come Back instruerte han publikum i hvordan allsangen krevde litt ekstra oppmerksomhet av publikum for å holde takten, før han under neste låt nok en gang var ute blant publikum. Denne gangen for å låne et kamera og knipse noen bilder.

Det som nok har vært mitt store ankepunkt mot Schau er stemmebruken hans, og at han bruker bjeffestemmen sin litt i overkant mye, og derfor var det befriende når han på Why Is the Flesh So Strong endelig roet ned litt og brukte sin vanlige stemme. Han kommer nok aldri til å bli noen stor vokalist rent teknisk, men den rene sangstemmen hans er faktisk ganske ålreit å høre på. Til forannevnte låt ble det også senket ned en lampe fra taket som ble svaiet frem og tilbake av frontmannen noe som skapte en kul effekt. Are You With Him Now var for undertegnede et av kveldens høydepunkter, og publikum virket også å like det de hørte, noe allsangen vitnet om.

Bandet hadde også invitert flere gjesteartister til festen, og de første som ble invitert opp på scenen var en strykekvartett som bistod bandet under Her Last Song. Fordelt på to opphøyde podier på hver sin side av scenen var det de som stjal det meste av rampelyset sangen gjennom, før de forsvant like elegant som de hadde dukket opp. Allerede på neste låt var det klart for neste gjest, og denne gangen var det ingen ringere enn Jorun Stiansen som dukket opp. Den tidligere Idol-vinneren har også gjestet bandet i studio på deres siste album, og det var denne låten, Prelude to Murder, som naturlig nok stod på programmet. Stiansen virket meget komfortabel med en sjanger som ikke umiddelbart knyttes med henne, og selv om hun og Schau nesten kunne minne om Stælken Gundersen og Knerten Olsen, så hadde de en god kjemi seg imellom.

Schau var for øvrig ikke alene om å stagedive denne kvelden, for med bassen på slep så også Roar Nilsen sitt snitt til å bedrive ekstremsport under Don’t Let Me Down. Og med et bandmedlem blant publikum fant Schau ut at det var på sin plass å dra en publikummer opp på scenen for å hjelpe til med låten, og til alt overmål klarte han å finne en kar som var høyere(!) enn seg selv. Mannen er jo også kjent som en (til tider) folkekjær komiker, og introduksjonen til The Children He Loves the Least var en standup-komiker verdig.

Helt til slutt gjentok han også hvor glade hele bandet er i hovedstaden, og at de allerede var i ferd med å planlegge neste års tilsvarende kalas. (En konsert som i det du leser dette allerede har blitt lagt ut for salg). Dermed var det jo bare passende, om ikke selvskrevet, at Oslo ble aller siste låt ut. Og bandet avsluttet som de startet, nemlig med et smell! Denne gangen var det backdroppen som gikk ned, og på et opplyst stilas fikk man øye på Torgny Amdam, mens både pyro og konfetti gikk i luften i en herlig (om enn en smule brannfarlig) harmoni! Og etter at både Schau og publikum hadde brukt opp siste rest av stemmene sine, og mens glitteret ennå dalte ned fra luften, så kunne man bare konstantere at rent showmessig skal det godt gjøres å overgå The Dogs her til lands. Låtmessig har de fortsatt mye å gå på i min bok, men at det er et band som det er verdt å oppleve live er det ingen tvil om!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Marius Mada Dale

 

Liveanmeldelser

Trivium @ Rockefeller

Trivium
Rockefeller, Oslo
16.03.2018

 

Orlandobandet leverte en bunnsolid forestilling, men det var publikum som overbeviste mest på Rockefeller denne kvelden.

Det hender med ujevne mellomrom at man får et hint allerede før konserten starter at det kommer til å bli en trivelig kveld, og det var så absolutt tilfellet her. I det lyset ble skrudd ned på Rockefeller ble nemlig lydnivået skrudd opp, ikke bare på Run to the Hills (som var siste låt på anlegget før bandet kom på scenen), men også på publikum. Det virket som om hele lokalet sang med til hvert eneste ord, og det får en jo også til å tenke at man egentlig ikke “trenger” noe oppvarmingsband på metalkonserter… Sett på en Maiden-skive og du er i mål!

Hovedbandet selv virket å få en ekstra boost av den gode velkomstenog gikk ut i et heseblesende tempo med The Sin and the Sentence, riktignok med litt bøttelyd i trommene og lav vokal, men dette ble raskt skrudd til. Blant mange metalfans, spesielt den noe eldre delen, er Trivium (8/10) et band det av en eller annen grunn er populært å mislike, og selv om jeg personlig ikke er noen blodfan vil jeg si at mye av hatet er ganske ufortjent. Men, heldigvis var ingen av disse menneskene å se på Rockefeller denne kvelden, og bandet ble overøst med kjærlighet fra fansen og ga gledelig tilbake. Throes of Perditionvar andre låt ut, og publikum gikk amok med aller første note, noe som gjentok seg for nærmest hver eneste låt.

Settlisten var naturlig nok sentrert rundt den nyeste utgivelsen The Sin and the Sentence fra i fjor høst, og selv om over en tredel av konserten var herfra, la ikke dette noen demper på stemningen slik det ofte kan gjøre. Når det er sagt, så mener jeg personlig at de godt kunne ha tatt med et par eldre låter til, men så er nå også mitt favorittalbum med dem deres i snitt kanskje minst likte, The Crusade. Siden det albumet har for øvrig vokalist Matt Heafy gått mer og mer over til å bruke clean vokal, og det meste av growlingen er nå redusert til gitarist Corey Beaulieu sine partier. Men til tross for en noe snillere vokal er ikke lydbildet til bandet blitt noe særlig mykere, og Untilthe World Goes Cold blir nok det nærmeste man vil komme en ballade fra gjengen, og med hele Rockefeller på backing vokal ble det allikevel alt annet enn stille og rolig.

Nevnte Heafy gjentok flere ganger, som de fleste band har for vane å gjøre, at kveldens publikum var det beste de hadde opplevd på turneen, og selv om det er vanskelig å si hvor oppriktig artister er når de sier dette, nettopp fordi det har blitt en rutine, så har jeg i alle fall vondt for å se at det kan ha vært noen som har vært så voldsomt mye bedre. Jeg har jo selv klaget litt på publikum ved tidligere anledninger, og synes derfor det er på sin plass å gi dem kreditt når det er fortjent, for det er jo slik at ofte er symbiosen mellom band og publikum, og sistnevntes deltagelse, like viktig for helhetsinntrykket som det rent musikalske som blir levert på scenen. Nå leverte jo Trivium så absolutt på det området også, så da får man heller tilgi Heafy for at han blandet Dark Funeral inn blant alle de norske bandene han hadde vokst opp med og ville hylle før de satte i gang med Becoming the Dragon, den eneste låten for kvelden fra “mitt” album.

Bandet avsluttet hovedsettet med to låter fra fjorårets utgivelse, The Heart from Your Hate og Beyond Oblivion, og etter en kort pause fikk vi også tre “programmerte” ekstralåter i Shatteringthe Skies Aboveog tittellåten fra albumet In Waves, med den smått pretensiøst titulerte Pull Harder ontheStringsof Your Martyr fra Ascendancyi mellom disse. Før In Waves forsøkte Heafy å kopiere et triks perfeksjonert av Corey Taylor og Slipknot, med å få alle sammen til å sette seg ned på huk og hoppe opp til et gitt punkt i låta, men det må vel kunne sies at det ikke var like effektivt som under Iowa-gjengens Spit It Out. Men, alt i alt var det altså en høyst godkjent kveld; bandet formelig sprudlet av energi og låt særdeles tight. I tillegg må det også sies at Heafy kler den cleane vokalen, og at den og Beaulieus growlestemme utfyller hverandre nær perfekt. Og helt til slutt må jeg rose de fremmøtte nok en gang, jeg kan ikke huske sist jeg var vitne til et så hengivent og bra publikum.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=11095]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2018

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
29.03.2018-01.04.2018

 

 

Torsdag

Så var man endelig i gang igjen. Det er klart for Inferno 2018, og den årlige Inferno-influensaen har allerede meldt sin ankomst. Første band ut dette året er legendariske Odium (8/10), som har tjueårsjubileum på sin hittil eneste plate,The Sad Realm of the Stars, og det er tydelig at det er flere som har gledet seg til denne opptredenen, da hele salen er helt full i det teppet trekkes til side. Gutta leverte så det virkelig holdt de, og man skulle ikke tro at det er tjue år siden sist de sto på en scene sammen. Det låter veldig tight og samspilt, og med to synthister i tillegg, så ble dette en veldig mektig opplevelse. Jeg snakket med flere etter konserten, som også var enige i at dette var som snytt ut ifra nittitallet, og det ble en veldig nostalgisk opplevelse. Så da er det bare å håpe at vi ikke må vente helt til førtiårsjubileet før neste konsert.

Svenske Shining (7/10) er dagens første høydare for min del. I det jeg ankommer konsertsalen har bandet allerede gått på, og vokalist Niklas Kvarforth er scenens naturlige midtpunkt. Han vitser om at de er litt rustne og ikke har spilt live siden november i fjor. Bandet sliter litt med timinga, og det er åpenbart at de kunne vært mer komfortable på scenen. Det er noe vanskelig å høre bassen på de første sangene, men dette går seg til. Lyden er ellers god resten av konserten. Det er en håndfull fans godt plassert bak barrikadene som våger å synge med, noe som også letter på stemningen i salen. Midtveis i settet spiller de en ny låt for første gang, og det låter overraskende bra. Høydepunktet er helt klart fremføringen av Låt Oss Ta Allt Från Varandra. Her får Kvarforth vist sin allsidighet og imponerer med et bredt stemmeregister. Svenskene gjør en okey innsats som step-in for Katatonia, og holder på lytterne i salen, til tross for settingen.

Så var det klart for UADA (8/10). Det amerikanske bandet starter med et pang og presenterer et høyt musikalsk nivå allerede fra første note. Så fort vokalisten starter med sitt, fylles John Dee med skitne toner som strømmer ut av høyttalerne. Alt gjennomføres av en kvartett som oser av spilleglede, og de viser ved flere anledninger hvor dynamisk svartmetall kan være. Musikalsk finner man både snev av Pillorian-melankoli og Batushka på sitt grimmeste. Gutta i UADA klarer å oppnå et massivt lydbilde fra scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og fartsfylte riff. Det var sannelig en opplevelse som garantert etset seg inn i folks sinn.

 

Fredag

Ulsect (7/10) består av blant andre gitarist Joris Bonis og trommeslager Jasper Barendregt, begge fra Dodecahedron (som også gjestet årets Inferno). Det kommer derfor ikke som en overraskelse at elementer derfra skimter gjennom på Ulsects selvtitulerte debutalbum. Undertegnedes forventninger på dette tidspunktet er nøytrale, ettersom bandets materiale er nokså ferskt for meg. Til publikummets store glede byr den nederlandske gjengen på teknisk presisjon og dyktighet, vevd i tett dissonans og en dyster atmosfære. I de fleste låtene veksler Ulsects dynamikk mellom brutalt og tandert, på en måte som hadde gjort Ulcerate stolte (eh…Ulcerate, Ulsect…tilfeldig, mon tro?). Midtveis i settet begår de livemusikkens største dødssynd: De mister energien. En kombinasjon av småseigt låtmateriale og en tilsynelatende sliten gjeng resulterer i en sekvens på et par låter som føles unødvendig.

Et band jeg virkelig hadde sett frem til denne helgen er amerikanske Origin (8/10). Du verden som dette levde opp til forventningene. Her snakker vi brutal og teknisk death metal fra begynnelse til slutt, og dette må nok være noe av det mest brutale jeg har sett og hørt på en scene. De eneste pausene både bandet og publikum fikk, var når vokalisten måtte fortelle om hvor stort det var å spille på en norsk black metal-festival og at han fikk varme opp for selveste Emperor. Låtene sitter som de skal, og Origin leverer et forrykende show som verken jeg eller noen av de andre fremmøtte kommer til å glemme, i alle fall ikke de som havnet midt oppe i moshpiten på slutten.

Portugisiske Earth Electric (7/10) runder av kvelden på John Dee, for min del. Bandet går på scenen kort tid etter estimert konsertstart, og spenningen ved å opptre foran et nysgjerrig publikum er merkbar. En hvit turban er påpasselig dandert rundt hodet til frontfiguren, Carmen Simões, som også matcher den flagrende tunikaen i sølv. Hun kler seg kanskje som en spåkone, men det er ingen krystallkuler eller tarotkort i sikte. Musikalsk tar bandet utgangspunkt i syttitallets psykedeliske elementer og heavy metal på siste halvdel av åttitallet. Når minneverdige melodier kommer frem, som i Mountains & Conquerors, Pt. 2, er de av godt kaliber, men jeg får i det store og hele ikke helt taket på låtinnpakningen. Å være eksperimentell i musikksammenheng kan være bra, men det virker som Earth Electric har lyst til å være nyskapende, uten å helt ha bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Så var tiden endelig kommet – bandet de fleste har gått og ventet på i hele kveld gjør seg omsider klare bak sceneteppet. Idet introen Alsvartr (The Oath) settes i gang, er stemningen til å ta og føle på ute i salen. Teppet trekkes til side til stormende jubel, og gutta i Emperor (9/10) gjør seg klare på scenen og kjører i gang første låt Ye Entrancemperium etterfulgt av resten av det fantastiske albumet fra 1997, Anthems to the Welkin at Dusk. Emperor virker å være i god form som vanlig og leverer varene som de pleier. De leverer en som forventet god konsert, og jeg tror alle som en var fornøyde med resultatet. Etter Anthems avsluttes det med blant annet Curse You All Men og selvfølgelig legendariske Inno A Satana. Vi får inderlig ikke håpe at dette ikke er det siste vi hører fra Emperor, da dette er et storslagent liveband.

Siste band ut på John Dee denne kvelden er et band jeg virkelig har sett frem til å se live. Jeg har fulgt Necrophobic (9/10) siden midten av nittitallet, og forventningene var skyhøye da jeg sto og ventet på at de skulle komme ut på scenen. Da det hele var i gang, klarte jeg ikke annet enn å bare stå og nyte hvert eneste sekund. Det har var så grimt og mørkt som jeg bare kunne drømt om, og det var akkurat slik jeg hadde sett det for meg. Det hele åpner med åpningssporet, Mark of the Necrogram, fra bandets siste plate med samme navn. Vi får en god blanding av nytt og gammelt materiale, alt fra Before the Dawn fra debuten The Nocturnal Silence til Pesta og Tsar Bomba fra sisteplaten. Necrophobic leverte et veldig bra show, og de gjorde dette til en minneverdig kveld som jeg sent vil glemme.

 

Lørdag

Etter åtte år er Ihsahn (8,5/10) tilbake på Inferno, og de blir møtt av en smekkfull storsal som er kommet for å høre Emperors vokalist og gitarist Vegard «Ihsahn» Tveitan utfordre ekstremmetallen. Å se dette bandet puste nytt liv i sjangeren i fra scenen er rett og slett en forrykende opplevelse. Ihsahns eksplosive heksebrygg av metal, prog og jazz har et særpreg som funker svært godt. Og de serverer det hele på en euforisk måte. Det låter klinkende klart og intenst når han vrir og vrenger det beste av metallens sjangerarv. Hvem skulle tro at det kunne låte så tøft? Resten av bandet er virkelig et kapittel for seg. Kort fortalt, en sammensveiset gjeng med dyktige musikere. Mot slutten av konserten, under A Grave Inversed, kommer Jørgen Munkeby (fra bl.a. norske Shining) og stjeler showet med et frekt saksofonbidrag. Oppskriften med å kombinere klassisk black metal med prog og jazz fungerer overraskende bra, ikke minst takket være den pompøse fremførelsen vi var vitne til på Rockefeller. Bandet ga hundre prosent og leverte et show verdig for minneboka.

Neste band på lista er Ahab (9/10), som står for en av de kuleste opplevelsene, med sin såkalte funeraldoom. John Dee fungerer dessuten som en bra arena for introvert metal. Musikken kan til dels minne om Opeth i sitt dramatiske indre, men de mer ekstreme elementene i musikken skaper tydelige kontraster. De rolige partiene i musikken fungerer best, uten tvil. Innlevelsen til bandet imponerer stort, noe som smitter over på publikum. Det er naturligvis ingen moshpit-vennlige tilstander her, men det hindrer heller ingen fra å gynge sakte i takt med musikken som strømmer ut av høyttalerne. Med god lyd og dedikerte musikere ble dette en svært vellykket konsertopplevelse.

Et band mange har gått og ventet på denne kvelden og som sjelden leverer en svak konsert, er ingen ringere enn Satyricon (6/10). Jeg gledet meg til dette selv, da Satyricon sjelden eller aldri skuffer. Det hele åpnes med åpningslåten Midnight Serpent fra sisteskiva Deep calleth upon deep. Det meste funger helt greit og det hele følges opp den ene klassikeren etter den andre, med låter som Black Crow On A Tombstone, Repined Bastard Nation, Now, Diabolical også videre, før det hele avsluttes med Mother North. Publikum jubler, og bandet kommer tilbake og drar på med obligatoriske Fuel for Hatred og King. Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes det hele ble litt tamt og til tider til og med litt kjedelig. Det virket litt uinspirert rett og slett. For all del, Satyricon leverer det fansen vil ha, og de gjør en veldig bra jobb på scenen, men det virker ikke som om dette var helt deres kveld, dessverre.

 

Søndag

Festivalens siste dag er i gang og kveldens første band, Djevel (7/10), gjør seg klare bak sceneteppet. Det er med litt blandede følelser jeg står her og venter, da forrige konsert jeg så med dem var litt så som så. Men når bandet kjører i gang, forsvinner skepsisen.Med bandets nye frontmann, Mannevond, låter dette som et helt annet band enn tidligere. Mannevond har en personlighet, sceneopptreden og vokal som passer bandet mye bedre enn sin forgjenger. Så med dette kan man vel si at jeg gjenoppdaget Djevel denne kvelden. Bandet høres også veldig bra ut, og det hele ble en veldig positiv – om det er lov å si – overraskelse. Det er ikke så mye show med Djevel, og det blir ganske stillestående – det trekker litt ned, men alt i alt en gjennomført bra konsert.

Så er det endelig klart for et band jeg virkelig har fått opp øynene for de siste årene, både på skive og live, nemlig oslobandet Tsjuder (10/10). Det hele dundrer i gang med Kaos fra skiva Antiliv, som følges opp med klassikeren Kill for Satan fra skiva med samme navn. Trioen er et fyrverkeri på scenen, og frontfigur Nag styrer publikum med jernhånd. Når en av mine personlige favoritterlåter Demonic Supremacy kommer, så er konserten perfekt – trodde jeg. Etter seks låter annonserer Nag at de har med seg en spesiell gjest for kvelden. Backdropen skifter fra Tsjuder-logo til «den gula geten», The Return of Darkness and Evil kjøres i gang, og ut på scenen kommer selveste Frederick Melander fra den originale Bathory-besetningen på bass. Jeg håpet på to låter, men vi fikk tre, i tillegg til The Return spiltes også Satan My Master og Sacrifice. Og DA var både konserten og kvelden komplett!

Et av søndagens desidert største navn er britiske Napalm Death (8/10), som i en årrekke har spilt aggressiv metal, gjerne omtalt som grindcore. Det er med andre ord en særdeles erfaren gjeng som dukker opp på Rockefeller denne aftenen. Festen starter med Multinational Corporations, deretter går de neste seks-sju låtene som en vind. Denne gjengen pløyer seg faktisk gjennom 23 låter til publikums store forlystelse. Før man rekker å trekke pusten, har de plutselig spilt fire til. Bandet hamrer ut beinharde riff, mens vokalist Mark «Barney»Greenway brøler seg gjennom settet. Et av høydepunktene er desidert coverlåta Nazi Punks Fuck Off, som sitter som et skudd. Jeg sliter litt med at låtene sklir inn i hverandre uten noe særlig pusterom, da det fort høres ut som en rekke likelydende riff slengt sammen uten mål og mening. Men faen så tøft det er når de svinger som best. Da er publikum virkelig med på notene, og den mest kaotiske moshpiten dannes idet folk veiver rundt seg og dytter.

Electric Wizard (8,5/10), også disse fra England, er Infernos siste headliner. Bandet går beskjedent på scenen og setter virkelig standarden med første låt, tittelsporet fra albumet Witchcult Today. Clayton Burgess sin pulserende bass er blodstø, og sammen med Simon Pooles sitt slagverk legger de grunnlaget for en solid rytmeseksjon. Ekteparet Jus Oborn og Liz Buckingham leverer de nødvendige riff, i tillegg til instrumentalpartiene hvor britene virkelig viser seg fra sine beste sider, med et konsentrert og strålende samspill. Et eksempel er den ti minutter lange Incense for the Damned, omtrent midtveis i settet. Med klassiske okkultfenomener i bakgrunnen skal det mye til å stå imot frysningene som følger, som også fører de seige Funeralopolis-tonene til himmels. Electric Wizard har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen doom metal. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den kvelden. Sånt blir det minneverdige kvelder av.

Siste band ut på årets festival er ingen ringere enn legendariske Carpathian Forest (6/10). Det er godt over 10 år siden jeg så bandet sist, så forventningene er mildt sagt høye, men de forventningene fikk seg en liten knekk etter noen Youtube-klipp fra bandets siste opptredener. Alle bekymringer er glemt idet introen setter i gang og bandet gjør seg klare til å gå på scenen. Første låt ut er The Woods of Wallachia, og den gode, gamle Carpathian Forest-feelingen er tilbake. Bandet låter veldig bra, med frontmann og scenepersonlighet Nattefrost i kjent stil. Vi får låter fra hele bandets historie, som klassikerne Knokkelmann, Black Shining Leather, Through Self-Mutilation og Blood Cleansing. Det er også rom for et par nye låter som Likeim og Rock’nRoll Glory Hole, før det hele avsluttes med He’s Turning Blue og The Suicide Song. Det er ingen tvil om at Nattefrost har fått med seg noen veldig dyktige karer i den nye utgaven av bandet. Selv blir han nok litt sliten etter hvert, og vokalen sitter ikke like godt som før, dessverre. Men de leverer en gjennomført grei konsert alt i alt – og atten låter senere går man tålig fornøyd hjem.

Tekst: Monique Mesquita (Shining, UADA, Ulsect, Earth Electric, Ihsahn, Ahab, Napalm Death, Electric Wizard) og Per Aage Melby (Odium, Origin, Emperor, Necrophobic, Satyricon, Djevel, Tsjuder, Carpathian Forest)
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11420]

 

 

Liveanmeldelser

Magnum @ Rockefeller

Magnum + Iconic Eye
Rockefeller, Oslo
17.03.2018

 

En konsert med høy trivselsfaktor, høy gjennomsnittsalder og høy kvalitet.

Det begynner å bli lenge siden Magnum spilte i Oslo, så vidt meg bekjent har ikke bandet spilt i hovedstaden siden nittitallet. Svenskene har derimot hatt gleden av å se dem en god del flere ganger gjennom årenes løp, og bandets popularitet er nok vesentlig større der enn her til lands, uten at jeg helt skjønner hvorfor de ikke har fått et større publikum her hjemme. Så når Magnum endelig er i byen, er det ingen grunn til å sitte hjemme og sture.

Iconic Eye (5/10) er support for Magnum på datoene i Skandinavia. De spiller melodiøs hard rock, og de første låtene denne kvelden er rimelig anonyme. Litt som låter du hører på radio som du ikke vet hva er, og som duikke har nevneverdig behov for å ville vite hva er heller. Midtveis i settet er det en låt der vokalist Jane Gillard oppfordrer til at publikum skal svare med allsang. Og publikum responderer, noe som kommer overraskende på bandet ser det ut til, og blir besvart med et entusiastisk «thank you!» fra Gillard.

Når det gjelder vokalen, så ble ikke alle tonene truffet til enhver tid, men Gillard klarer seg tålelig greit gjennom konserten. De to gitaristene ser ut som de spiller i hvert sitt band, lead gitarist Robin Mitchard shower fælt med soloer med gitaren bak hodet og greier, helt Yngwie Malmsteen-style, mens den andre riffer stødig og jovialt videre. En ørliten kontrast.

Iconic Eye holder på i en tre kvarters tid, og kjapt oppsummert var dette en helt grei oppvarmingsøkt med noen ålreite låter, som for eksempel All She Needed. De får også en brukbar applaus etter endt sett. De skal dessuten ha for at de ydmykt takker så mye for at de har fått æren av å varme opp for «the mighty Magnum», som Gillard selv sier det. Det er en trivelig gest.

Etter en pause på vel en halvtime og et omrigg senere, er et ganske så fullt Rockefeller klar for å ta imot Tony Clarkin, Bob Catley, Al Barrow og de to nye medlemmene, Lee Morris på trommer og Rick Benton på keyboard. Magnum (8/10) går på til jubel fra publikum. Steinansiktet Tony Clarkin fortrekker som vanlig ikke en mine, men begynner å spille med blikket vendt ned mot gitaren. Bob Catley derimot, gyver løs på When We Were Younger med sin lett gjenkjennelige røst og sitt særpregede bevegelsesmønster. En helt grei låt som har vært fast inventar på settlistene siden utgivelsen i 2007.

Det fortsetter med tittellåten på Sacred Blood «Divine» Lies, før det er norgespremiere på en rekke låter fra det nye albumet, Lost on the Road to Eternity. Magnum kan i år feire at det er 40 år siden debutalbumet Kingdom of Madness ble gitt ut, og deres nyeste album er det tjuende i rekken. Selv om verken Tony Clarkin eller Bob Catley kan sies å være noen ungfoler lenger, så har Clarkin komponert et album som låter friskt og vitalt, og skiller seg positivt ut fra de andre albumene som han har laget de siste ti årene.

Som låt nummer tre spilles det pompøse tittelsporet på nyutgivelsen. Tobias Sammet bidrar med gjestevokal på innspillingen, men låten står seg godt med Catleys vokal alene live. Det er duket for rimelig høy allsangfaktor på denne, men publikum er ikke helt med på notene riktig ennå. Magnum går tilbake til Sacred Blood «Divine» Lies igjen, og drar på med Crazy Old Mothers, som tar opp unødvendig plass i livesettet. Det samme med anonyme Your Dreams Won’t Die. Nykommerne Without Love og Peaches and Cream gjør seg derimot godt live, men det tar liksom ikke helt av – før neste låt. Herfra og ut blir det nemlig saker, «shikklie» saker, som Vazelina Bilopphøggers ville sagt det.

Det er vanskelig å trå feil med låter som How Far Jerusalem, Les Morts Dansant og All England’s Eyes. Også Vigilante og Don’t Wake the Lion (Too Old to Die Young), da, milde måne for noen kremtopper!

Show Me Your Hands er en splitter ny låt inneklemt blant alle klassikerne, og denne gir Catley et påskudd til å aktivisere publikum; her skal hendene i været.Og publikum er med.

Konserten er ikke av det lengste slaget, men det er likevel plass til et par ekstranummer etter en kort pause, i form av eminente The Spirit og den litt mer avbalanserte When the World Comes Down. Magnum gir oss en konsert som går fra å være litt tannløs, men velspilt, bevares, til å løfte seg dramatisk idet det eldre materialet får utfolde seg den andre halvparten av settet. Too Old to Die Young, indeed.

 

Tekst: Mari Thune Husvik
Foto: Terje Dokken

 

Magnum Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, The Road to Eternity Tour 2018

 

Liveanmeldelser

Chris Robinson Brotherhood @ Rockefeller

Chris Robinson Brotherhood
Rockefeller, Oslo
12.03.2018

 

Det ble en særdeles sløy aften i selskap med Chris Robinson og hans bandbrødre på Rockefeller tidligere denne uken.

Den tidligere frontmannen i The Black Crowes har de siste årene vært ekstremt produktiv med sitt Chris Robinson Brotherhood (6,5/10). Fem studioalbum, tre livealbum, to EP-er, og nærmere 700 konserter har det blitt på syv år, og på mandag var det Oslo sin tur til å få besøk av mannens jamkollektiv.

Det femmanns sterke orkesteret er like mye en bit av americana som det Black Crowes var, og grunnlaget og inspirasjonen for deres musikk er nok mye av det samme, men det er samtidig store forskjeller på de to. Allerede før konserten startet var det nok mange som ble litt paffe da de fikk vite at det skulle dreie seg om to sett på 90 minutter med en pause i midten. Første sett startet i det minste rocka, med en cover av Hank Ballards Let’s Go, Let’s Go, Let’s Go, før det så kom til syne allerede i andre låt den store forskjellen på The Black Crowes og Chris Robinson Brotherhood, nemlig at den gode melodien kommer i andre rekke.. Vibration & Light Suite er nemlig, som mange av de andre låtene, bygget opp på et slik vis at bandet, om de skulle føle for det, kan jamme i det uendelige. Dette kan slå ut begge veier, enten at det tar med publikum på en fantastisk musikalsk reise, eller at det drar ut i det kjedsommelige. Uansett kan man ikke annet enn å applaudere CRB for at de ikke lar seg binde av hva som anses som vanlig, og at de tør å gå litt imot normene. Det var også utrolig fint å se Robinson virkelig storkose seg på scenen, det er tydelig at han finner stor glede i det han driver med for dagen.

Det første settet bød på flere lengre låter som traltet av gårde et sted mellom bluesrock og dets litt mer småpsykedeliske søskensjangere. De helt store høydepunktene uteble, og det var ikke før de avsluttet settet med Carl Perkins-låten Boppin’ the Blues at temperaturen tok seg litt opp igjen. Bandet gjorde seg for all del ikke bort, og både keyboardist Adam MacDougall og gitarist Neal Casal stod for flere flotte instrumentale passasjer, mens stemmen til Robinson høres minst like bra ut som da han kom inn på scenen på slutten av 80-tallet. Det man derimot kan si imot CRB er altså at de mangler de gode låtene, de flotte melodiene som vi vet at Robinson er kapabel til å komponere. Så var det dette med lengden på konserten da; allerede under pausen var det flere som ga uttrykk for at de egentlig var fornøyde, og selv om det på ingen måte var folketomt på Rockefeller da andre settet begynte, så var det merkbart bedre plass på gulvet over det gamle bassenget.

Da bandet kom på scenen igjen dro de i gang med Loving Cup fra Rolling Stones Exile on Main Street, og det andre settet skulle by på noen flere høydepunkter enn det første. Det største var kanskje da Robinson covret seg selv, og den nydelige Like a Tumbleweed in Eden fra hans Chris Robinson & The New Earth Mud-prosjekt. Men også Little Mizzie Mae og Behold the Seer tåler å trekkes frem. Avslutningsvis fikk vi faktisk også en Black Crowes-låt, nemlig den discobefengte I Ain’t Hiding, før bandet gikk av scenen for en kjapp pust i bakken. Da de så kom tilbake igjen var det nok en gang en cover som stod på menyen, og denne gangen var det bandet de så tydelig har som hovedinspirasjon som skulle til pers, nemlig Grateful Dead og deres Bertha. Med en slik avslutning og to slike sett er det nemlig vanskelig å ikke sammenligne dem med the Dead, men i min bok er de adskillig mye mer spennende enn sine gamle helter, uten at det nødvendigvis fører til noen toppkarakter. Det var så absolutt en hyggelig kveld, og bandet så ut til å storkose seg, men det var et eller annet uforløst med det hele, pluss at de som sagt manglet de gode melodiene som hadde kunne knyttet publikum enda tettere til materialet.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Testament @ Rockefeller

Testament/Annihilator/Vader
Rockefeller, Oslo
15.03.2018

 

Det var duket for en thrash metal kveld av de sjeldne denne iskalde torsdagskvelden i Tigerstaden. Ingen ringere enn Testament og Annihilator stod klare for å pumpe øregangene til frosne metal-hoder fulle av deilig, rå thrash metal . Og om det var kaldt ute så ble det uten tvil hett innenfor Rockefellers vegger utover kvelden…

Det var ikke bare to av thrash metalens giganter som entret scenen denne kvelden. Vader (7/10) hang også med på lasset som support. Polakkene fikk boltre seg på scenen i knappe 30 minutter, dessverre foran et noget slunkent publikum, men Piotr Wiwczarek og hans soldater gjorde jobben og vel så det. Det er litt merkelig at dette bandet ikke har blitt et større navn enn det er, med en rekke sterke utgivelser helt siden debuten The Ultimate Incantation i ‘92 og fram til i dag. Uansett så ble det en god oppvarmingsøkt, og de fikk forhåpentligvis noen nye og velfortjente fans etter sin korte, men effektive opptreden.

Så var det klart for et gjensyn med Canadas store sønn, Jeff Waters og hans hjertebarn Annihilator (7,5/10), Canadas ubestridte og mest suksessrike thrash-band gjennom tidene. Den karismatiske gitarvirtuosen var i strålende humør bak mikrofonstativet. Dessverre er det sistnevnte faktor som trekker ned helhetsinntrykket fra å være glimrende til å bli joda, dette svingte jo bra. Waters er en eminent gitarist, men ikke vokalist. Smak og behag, men det fungerte langt bedre med Dave Padden som vokalist og rytmegitarist.

Det til tross, så var det ingenting å si på innsatsen til Waters og kompanjongene hans. Her var det fullt øs og spilleglede fra samtlige, og vi fikk heldigvis/selvfølgelig høre Alison in Hell og W.T.Y.D. Dessverre inneholdt ikke det korte settet (sju låter) en eneste låt fra Never, Neverland. Det var trist som faen. Så gjenstår det også å se om Jeff overlater mikrofonen til noen andre, og at han ved neste anledning stiller med full settliste her til lands. Det er lov å håpe.

Indrefileten denne kvelden var selvfølgelig Testament (8,5/10). Og et av thrash metalens viktigste og største band skuffet definitivt ikke. Gigantene viste rett og slett klasse, og det var fint lite å sette fingeren på. Lyden var formidabel, sceneriggen rå og bandbesetningen i kanonslag. Publikum var også utvilsomt med på notene helt fra første låt, Brotherhood of the Snake, til siste åndedrag på settlista, Disciples of the Watch. Vi fikk servert en rekke både gamle og nye klassikere, som Electric Crown, Souls of Black, New Order, Practice What You Preach, More Than Meets the Eye og Rise Up for å nevne noen.

Med andre ord ingen grunn til å gråte over settlista, annet enn gledestårer. Det er nærmest uhøflig å trekke frem enkeltpersoner i Testament, for kollektivet er så sammensveiset og dynamisk i all sin prakt, men foruten sjarmøren, Chuck Billy, så fortjener Gene Hoglan litt ekstra honnør der han dunket løs på trommene så det gnistret, og stortrommene hørtes ut som en flokk trampende vårkåte bisonokser på prærien. Makan til trøkk og teknisk perfeksjon skal du lete lenge etter.

Alex Skolnick er et kapittel for seg selv. En komplett gitarist som innehar alt, rett og slett. Eric Peterson og Steve Di Giorgio er vel så viktige brikker og like presise som sveitsiske urverk. Testament oppleves som alt annet enn et mett band. De er spillesugne, gir av seg selv, kommuniserer med publikum alle som en, og viste kort og godt at de er et av historiens beste og største metal band.

Ingen anmeldelse kan inneholde bare positive momenter, så enkelte får ha meg unnskyldt, men solopartiene til de respektive var unødvendige. Mulig det var nødvendig så de fikk seg en pust i bakken, men det hadde vært langt bedre med to-tre låter ekstra, for eksempel Trial By Fire og The Haunting. Mye vil som kjent ha mer, og ca. 105 minutter med Testament opplevdes som en altfor kort og våt drøm. Gledelig da at bandet jobber med ny skive og at en påfølgende turné kan forventes.

Testament anno 2018 låter vitalt som aldri før, i motsetning til enkelte andre innen genren som ikke trenger å nevnes ved navn, men som snart fyller en messehall rett utenfor Oslo og suger hesteballe. Da er det sagt og alle er skjønt enige om at Testament er “the real deal”. Det beviste de på Rockefeller 15.03.2018.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=11072]

 

Testament Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Brotherhood of the Snake

 

Liveanmeldelser

Fu Manchu @ Rockefeller

Fu Manchu + Malossi
Rockefeller, Oslo
07.03.2018

 

Så var det igjen klart for en real dose feite riff og fuzz-wah fra Orange Countys store sønner, Fu Manchu. Fjernt fra Californias solfylte kyst var stoner-legendene mer enn klare for å tine opp småfrosne vikinger med både gamle slagere og nye låter fra deres siste album, Clone of the Universe.

Men først ut denne kvelden kom en aldri så hyggelig overraskelse fra Hedmarks mørke skoger, nemlig Malossi (7,5/10). Med ett bein i stoner rock og det andre i hard rocken leverte hedmarkingene et forrykende oppvarmingssett. Joda, vi har mange band innen disse to genrene, men hedmarkingene har et ess i ermet, nemlig norske tekster på klingende Solør-dialekt. Det var nok et smart trekk å begynne å synge på norsk, og hvor teit det enn kan høres ut så funker Solør-dialekt som bare f… sammen med tunge, seige riff.

Bandet var også tight som ei badehette, og med et herlig driv pumpet de løs på de fremmøtte som om det var dagligdags å stå på Rockefeller og varme opp for Fu Manchu. Kort og godt imponerende saker fra de selverklærte yre oksene som er oppfostret på hjemmebrent og motorolje. Og som premieoksen bak mikrofonstativet proklamerte, kommer det nytt album i april. Det kan være vel verdt å sjekke ut.

Etter en sterk oppvarmingsøkt var det endelig klart for fuzz-bonanza med Fu Manchu (9/10). Og for en oppvisning det skulle bli. Her snakker vi om et band som til tross for utallige år på veien fortsatt er sultne som ulver. Fra Bob Balch sitt første anslag på sin trofaste Reverend var det konstant bakoversveis og ikke et hårstrå (for de som har) kunne stå imot en lyd feitere enn fløte. Glem «Wall of Death», her var det «Wall of Fuzz»! Lyden var upåklagelig og det var en nærmest orgasmisk opplevelse for trommehinnene. Dynamikken i dette bandet er så til de grader magisk at det bare må oppleves. Det spiller ingen som helst rolle at det knapt veksles et ord til publikum. Det kan både ses og høres at de gir alt. Alltid.

Vi fikk servert en god blanding av gamle slagere og nye låter fra det strålende siste albumet Clone of the Universe. Det er selvfølgelig vanskelig å overgå monsterlåtene Hell On Wheels, Mongoose, California Crossing og Saturn III for å nevne noen, men II Mostro Atomico fra siste skiva var en fantastisk opplevelse. Den lengste låta de noen gang har komponert, og samtlige minutter er en pur nytelse, både i fysisk format og uten tvil live. Her får bandet vist seg fra alle sine sider, og det er tydelig at Fu Manchu også trenger nytt materiale i settlista  for å yte helt optimalt.

Som de fleste sikkert har skjønt, var dette nok en minnerik opplevelse med de ubestridte stoner-kongene fra California. Scott Hill & co ga oss nok en maktdemonstrasjon på en norsk scene, og det var også gledelig at de denne gangen fikk spille for et større publikum etter at konserten ble flyttet fra bøttekottet i kjelleren, John Dee. Stemningen var som vanlig på en Fu Manchu-konsert formidabel. Det skulle bare mangle.

Det er uansett bare å glede seg til neste gang de kommer på besøk, både for de som var til stede denne onsdagen og de som eventuelt gikk glipp av begivenheten, for Fu Manchu er virkelig et band verdt å oppleve live, og et band man vil se om og om igjen. Jeg sier bare; FUZZ-WAH forever!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Pål Bellis

 

Nyheter

Metal-festaften på Rockefeller!

Det er over 30 år siden Testament første gang spilte på Rockefeller, da de i 1987 varmet opp for Anthrax. Bandet hadde tidligere samme år sluppet sitt debutalbum, The Legacy, et album som i dag står fjellstøtt som en av de store thrash metal-klassikerne gjennom tidene. Siden den gang har bandet spilt et tosifret antall konserter i Norge, og når de nå returnerer til scenen der det hele startet, er det med hovedfokus på sitt ellevte album, Brotherhood of the Snake. San Francisco-bandet pleier ikke å skuffe live, så dette bør bli en real festaften for alle metalfans!

Med seg har de Canadas thrash metal-helter Annihilator, ledet av Jeff Waters. Dette bandet gjorde også sin første norgeskonsert som supportband på Rockefeller, da de i februar 1991 varmet opp for selveste Judas Priest på deres Painkiller-turné! De slapp i november sitt sekstende studioalbum, For the Demented, og vi regner med å få servert en mengde kanonlåter fra hele karrieren til bandet, inkludert udødelige Alison Hell.

I tillegg kommer Polens kanskje største death metal-band, Vader, som har holdt det gående siden 1983 og har elleve album under beltet. De har også spilt mye i Norge, og vunnet mange fans, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid! Konserten er nesten utsolgt, og alt borger for at dette kan ende opp som en av årets virkelig store «var du der?»-kvelder!

Event: https://www.facebook.com/events/287899035055990/

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway