Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Onsdag 3. august, 2022

 

 

Hallå Bergen! Det er sjelden det har vært så deilig å være tilbake i en by som det var å plante føttene på Bergensk grunn denne onsdagen, vel vitende om at man allerede hadde gått glipp av en dag med deiligheter, men likevel lykkelig over å atter skulle stupe inn forbi portene på Beyond the Gates. Fra den spede start for 10 år siden til i dag har festivalen gått fra å være et slags “tilbake til undergrunnen”-ekko av den idealistiske forgjengeren Hole in the Sky til å overgå alt hva HITS noensinne kunne ha drømt om å være, og det uten å ofre det minste fnugg av integritet, ekthet (hva nå enn det betyr i disse dager) eller regelrett uforfalsket kjærlighet til metal.

Vi ankommer litt for seint til å få med oss ettermiddagens band på Kulturhuset, og vender like greit nesa rett mot USF Verftet, der de svenske okkultistene i Year of the Goat (8,5/10) leverer et herlig sett bestående av låter som primært er hentet fra bandets så langt nyeste utgivelse, Novis Orbis Terrarum Ordinis fra 2019. Med referanser som spenner fra Black Sabbath og Blue Cheer til Devil’s Blood og tidlig Ghost, er det mye å hente her for alle som elsker passe dyster og teatralsk 70-talls psykedelisk hårdrock med herlige riff, fete låter og et lekkert groove. Svenskene er kanskje ikke tidenes råeste på kommunikasjon, men tar det hele igjen med en vanvittig meloditeft og en gudbenådet (pun intended) vokalist, som hever samtlige låter fra knallbra til eksepsjonelt bra. En perfekt start på festivalen for vårt vedkommende, med andre ord.

Deretter er det klart for et av de bandene mange åpenbart har høyt på lista over favoritter denne kvelden. Britiske Satan (7,5/10) fikk lov til å være først ut av tre band på festivalen med navn som alluderer til en populær kar med klover og horn, og de leverer et forholdsvis kort, men effektivt sett der halvparten av låtene er hentet fra bandets snart 40 år gamle debutalbum Court in the Act, inkludert de to låtene som henholdsvis åpner og avslutter både nevnte album og kveldens konsert. Dessverre blir førstelåta Trial by Fire hemmet av tekniske problemer, og må kuttes litt over halvveis. Dermed blir det opp til frontmann Brian Ross å underholde publikum med sine tanker om Dr. Who og annet til dette er rettet opp. Ross har en underfundig karisma som publikum åpenbart setter pris på, og kommuniserer mye mellom låtene. Underveis nevner han flere ganger at bandet har begrenset med tid, og det slår oss at de nok kunne ha presset inn minst en låt til med litt mindre prat, men det får så være. Det vi får treffer bra, og det nyere materialet fungerer bra sammen med de eldre sakene, og dermed virker alle fornøyde.

Det tredje bandet ut på USF Verftet denne onsdagen er Lucifer (7/10). Vokalist Johanna Sadonis (Platow Andersson) er nå eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Det har vært en del utskiftninger siden starten i 2014, men det har allerede blitt noen år med dagens besetning: Nicke Andersson tok over trommene i 2017, de to gitaristene Martin Nordin og Linus Björklund mønstret på i 2018 og bassisten Harald Göthblad ble med i 2019. Med fire studioalbum bak seg og det femte “in the making”, er det nok materiale å ta av på tiden de har til rådighet, og det er hovedsakelig låter fra de tre siste utgivelsene settet baserer seg på. Det låter tight, tungt og tøft. Johanna Sadonis’ stemme har med årene utviklet seg til å bli en kraftfull vokal som kler de tunge riffene godt, og Nicke Anderssons trommespill har definitivt gitt Lucifer et løft. Høydepunkter er Dreamer fra bandets andre album.

Onsdagskvelden på Verftet avsluttes som den åpnes med svenske suvereniteter, og for de av oss som nylig opplevde Opeth (10/10) på Tons of Rock var selvsagt kveldens store spørsmål om de kunne gjenta magien fra den konserten og om de ville kjøre identisk settliste eller dra på med noe helt eget i anledning denne festivalen. Svaret på det første spørsmålet ble er ubetinget rungende “JA!”, noe vi skjønte allerede tidlig i konserten, Og like tidlig var det mye som kunne tyde på at det andre spørsmålet skulle få samme svar, ettersom de to første låtene – Hjärtat Vet Vad Handen Gör og Ghost of Perdition – var de samme som åpnet i Oslo. Og riktignok spilles underveis de samme låtene i løpet av konserten, men Bergen får et par godbiter til, og først av disse er Cusp of Eternity fra Pale Communion. Dette er åpenbart en favoritt hos mange, og viser bandet på sitt kanskje mest groovy. Litt senere får vi til overmål det Mikael Åkerfeldt kaller en en hyllest til 80-tallets metal-ballader, men det må kunne påstås at den vakre og atmosfæriske In My Time of Need fra 2003-opuset Damnation er et stykke unna Poison og Bon Jovi. Settet avsluttes etter åtte flotte låter (og fire merker smør) med den etter hvert sedvanlige maktdemonstrasjonen Deliverance, og selv om man kunne ønsket seg både eldre materiale og minst dobbelt så mange låter, blir det bare fjas og fjolleri å skulle trekke noe som helst ned på det som faktisk leveres fra scenen. Og da inkluderer vi Åkerfeldts lille “Tack Oslo,” som neppe noen andre ville ha sluppet unna med i byen mellom de sju fjell, men som heldigvis alle skjønner er en spøk. I motsetning til bandets totalt suverene låter…

Vi er sultne på mer metal, og tar nå turen til Kulturhuset, der vi først lar oss underholde storlig av bergenserne i Phantom Fire (7,5/10). Denne trioen er ment som en hyllest til mye av den deilige metalen gutta selv vokste opp med, og bandets eget materiale er preget av sotete speed metal med anslag av både thrash og mer klassisk hardrock, men tøyd til det ytterste med masse ekstra skitt og smuss over det hele. De to herrene Frode “Eld” Kilvik og Kjartan “K_G” Grønhaug spilte også sammen i sårt savnede Kraków, men dette er et godt stykke unna gamlebandet uttrykksmessig. Betegnende nok for retningen de har tatt, velger de å covre Sepultura-klassikeren Refuse/Resist, til allmenn begeistring, men mesteparten av materialet er fra deres debutalbum The Bust of Beelzebub fra i fjor. Bandet leverer så det suser, og vårt tips er at de kommer til å ta et sjumilssteg opp og fram hvis de fortsetter å bygge på det fundamentet de har lagt. Skål – sees neste gang også!

Selvsagt måtte det nok en runde svensker til for å sette siste rest av skap på plass, og nattas siste band er Portrait (10/10). Nå er det mange som begynner å bli tappet for energi, så det måtte noe helt eksepsjonelt til for å holde stemningen oppe, og heldigvis er det akkurat dette skåningene leverer. Musikalsk er det rett og slett klassisk metal med innslag av speed, men FOR noen låter de har og FOR EN JÄVLA RÖST vokalist Per Lengstedt har! De pipene der får kjørt seg fra første stund, og viser en mann med en lungekapasitet av en annen dimensjon. I tillegg er bandet tightere enn et par spandexbukser på en elefant, og med en særdeles trivelig katalog å ta av blir dette intet mindre enn en total svea-triumf mellom de syv fjell. De kunne ha sablet oss ned og overvunnet oss totalt med bare eget materiale, men velger å avslutte hele kalaset med en fremdragende versjon av Manowar-dängan Blood of My Enemies, og når den er ferdig er det bare å moppe opp restene av publikum fra gulvet, vrenge oss ut i ei bøtte og helle oss ut i rennesteinen så vi kan begynne å samle krefter til neste dag.

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård & Mari Thune Husvik
Bilder : Storm Drabitus & Jarle H. Moe (Opeth)

 

[espro-slider id=15999]