The Dogs + Imperial State Electric
Rockefeller, Oslo
24.03.2018

 

Kristopher Schau og hans kumpaner befestet sin posisjon som et av de mest underholdende bandene Norge har å by på for tiden, men rent musikalsk ble de gruset av sine svenske gjester denne kvelden.

Med på laget som æresgjester var nemlig Imperial State Electric (8,5/10), og Nicke Andersson og kompani er i en annen liga hva låtskriving gjelder. Naturlig nok fikk de litt kortere tid på seg enn hva de ville hatt for en egen konsert, men den tiden de var tilmålt var mer enn nok til å bevise hvilket ypperlig band de er, og at de egentlig ikke står tilbake for Anderssons mer kjente The Hellacopters. De startet med It Ain’t What You Think (It’s What You Do), og allerede fra første låt fikk vi levert duellerende gitarsoloer og en ektefølt spilleglede. Gitarist Tobias Egge fikk æren av å fortsette showet med Empire of Fire før et av kveldens høydepunkter kom i form av Deja Vu fra det selvtitulerte debutalbumet.

Nevnte Egge slet litt med gitaren/ampen/kabelen mot slutten av Holiday From My Vacation, og det var tydelig på reaksjonen til dette fra resten av bandet, at det var en avslappet gjeng på scenen som bare ville kose seg. Og etter en kort stund med dårlig humor, og frenetisk fiksing fra Egges side, var bandet klare til å fortsette med Anywhere Loud, som også er tittelen på bandets ferske livealbum. På dette albumet er Faustian Bargainsen av flere godbiter, og som på livealbumet klarte de også denne gangen å lure inn en liten bit av Sabbaths Fairies Wear Boots i den avsluttende gitarsoloen. Tilsvarende dette klarte de også å slenge med et vers og et refreng av GroundhogsC herry Red i Redemption’s Gone et par låter senere. Et annet høydpunkt i settet deres.

Andersson har det siste drøye året også jobbet med bandet Lucifer, og deres frontkvinne Johanna Sadonis og han har sågar blitt et par. Såpass at hun var med bandet for å selge merch, men også for å være med på en duett med sin kjære. Valget hadde da falt på ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, og selv om det umiddelbart føltes litt småkleint så leverte de en forrykende versjon, og stemmene deres stod meget godt til hverandre. Dolph de Borst tok seg som vanlig av vokalen på Reptile Brain, hvor Egge kjapt og elegant skiftet til venstresiden av scenen for å ta seg av bassen i Dolph sitt frontfigurfravær. Helt til slutt fikk vi så en turboinjisert versjon av Throwing Stones, hvor bandet pøste på med det de hadde igjen av energi. Og la det bare være sagt: Man kan aldri få nok av gitarister som går samtidig ned på kne og synkront hever gitarhalsen mens de lener seg bakover, samme hvor innøvd det måtte være! Aldri!

Etter en kort pause var det så tid for kveldens hovedattraksjon, The Dogs (7/10). Og bare for å ha sagt det med en gang; undertegnede er nok ikke den som er mest bevandret i bandets eskapader. Jeg har bare hørt gjennom hele diskografien et par ganger, i tillegg til å ha hørt et par låter her og der, men det har liksom ikke vært noe der som har oppmuntret til særlig gjentagelse. Det har meg derimot blitt fortalt at det er live bandet har sin forse, og jeg følte ikke at en oppvarmingsjobb for Bruce Springsteen sett fra tre mil unna scenen var grunnlag nok til å gjøre opp en mening deromog stilte derfor opp med et åpent sinn. Og det hele startet med et brak! Sceneteppet gikk ned, pyroen stod i lufta og Kristopher Schau kom flyvende ut fra scenekanten utover publikum før han hadde sunget så mye som en tone! Heldigvis var publikum med på notene og han unngikk å ta en Mira Craig. Tilbake på scenen rakk han å fullføre låten, We Were Made Out of Loss, og forkynne hvor deilig det var å være hjemme i Oslo før det på nytt bar ut blant publikum igjen også under låt nummer to.

Og det er denne kjemien med publikum som var det aller mest fascinerende denne kvelden. Schau har alltid vært kjent for å ha bra scenetekke, men jeg har aldri sett han på dette nivået før. Under We Won’t Come Back instruerte han publikum i hvordan allsangen krevde litt ekstra oppmerksomhet av publikum for å holde takten, før han under neste låt nok en gang var ute blant publikum. Denne gangen for å låne et kamera og knipse noen bilder.

Det som nok har vært mitt store ankepunkt mot Schau er stemmebruken hans, og at han bruker bjeffestemmen sin litt i overkant mye, og derfor var det befriende når han på Why Is the Flesh So Strong endelig roet ned litt og brukte sin vanlige stemme. Han kommer nok aldri til å bli noen stor vokalist rent teknisk, men den rene sangstemmen hans er faktisk ganske ålreit å høre på. Til forannevnte låt ble det også senket ned en lampe fra taket som ble svaiet frem og tilbake av frontmannen noe som skapte en kul effekt. Are You With Him Now var for undertegnede et av kveldens høydepunkter, og publikum virket også å like det de hørte, noe allsangen vitnet om.

Bandet hadde også invitert flere gjesteartister til festen, og de første som ble invitert opp på scenen var en strykekvartett som bistod bandet under Her Last Song. Fordelt på to opphøyde podier på hver sin side av scenen var det de som stjal det meste av rampelyset sangen gjennom, før de forsvant like elegant som de hadde dukket opp. Allerede på neste låt var det klart for neste gjest, og denne gangen var det ingen ringere enn Jorun Stiansen som dukket opp. Den tidligere Idol-vinneren har også gjestet bandet i studio på deres siste album, og det var denne låten, Prelude to Murder, som naturlig nok stod på programmet. Stiansen virket meget komfortabel med en sjanger som ikke umiddelbart knyttes med henne, og selv om hun og Schau nesten kunne minne om Stælken Gundersen og Knerten Olsen, så hadde de en god kjemi seg imellom.

Schau var for øvrig ikke alene om å stagedive denne kvelden, for med bassen på slep så også Roar Nilsen sitt snitt til å bedrive ekstremsport under Don’t Let Me Down. Og med et bandmedlem blant publikum fant Schau ut at det var på sin plass å dra en publikummer opp på scenen for å hjelpe til med låten, og til alt overmål klarte han å finne en kar som var høyere(!) enn seg selv. Mannen er jo også kjent som en (til tider) folkekjær komiker, og introduksjonen til The Children He Loves the Least var en standup-komiker verdig.

Helt til slutt gjentok han også hvor glade hele bandet er i hovedstaden, og at de allerede var i ferd med å planlegge neste års tilsvarende kalas. (En konsert som i det du leser dette allerede har blitt lagt ut for salg). Dermed var det jo bare passende, om ikke selvskrevet, at Oslo ble aller siste låt ut. Og bandet avsluttet som de startet, nemlig med et smell! Denne gangen var det backdroppen som gikk ned, og på et opplyst stilas fikk man øye på Torgny Amdam, mens både pyro og konfetti gikk i luften i en herlig (om enn en smule brannfarlig) harmoni! Og etter at både Schau og publikum hadde brukt opp siste rest av stemmene sine, og mens glitteret ennå dalte ned fra luften, så kunne man bare konstantere at rent showmessig skal det godt gjøres å overgå The Dogs her til lands. Låtmessig har de fortsatt mye å gå på i min bok, men at det er et band som det er verdt å oppleve live er det ingen tvil om!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Marius Mada Dale