Stikkordarkiv: tons of rock

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 3

Tons of Rock Festival 2022
Ekerbergsletta, Oslo
Lørdag 25. juni, 2022

 

 

Tida flyr når man har det moro, og brått var altså siste Tons-dag over oss. Og atter stråler sola om kapp med hordene av lykkelige metallhuer på Ekebergsletta. Vi søker inn i skyggen på Vampire Stage, der Nestor (7/10) sørger for ypperlig underholdning av ypperste sort, og svenskenes 80-tallsinfiserte HÅRDROCK er akkurat hva vi trenger nå. De føyer seg pent inn i rekka av retrospektivt anlagte band som hyller rockens mest fargerike tiår, og det med et knippe låter som er så bra at det aldri bikker over til pastisj, men som tvert imot ville hatt et realt hitpotensiale i en rettferdig verden. Det er ikke til å stikke under en stol at vi hadde et lønnlig håp om å se Samantha Fox på scenen i duetten Tomorrow, som hun gjør med bandet på skiva, og hun tross alt er bosatt i Norge, men slik blir det ikke. Dette spiller dog ingen rolle fra eller til, men et lite skår i gleden er det derimot at bandet ikke får muligheten til å spille en av sine beste låter, 1989, på grunn av at de hadde tekniske problemer og mistet 10 minutter av spilletiden sin. For denne festivalen er særdeles strikte på scenetidene, noe som jo tross alt stort sett er en bra ting.

På hovedscenen er det så duket for en real oppvisning i ekstravagant stadionrock på sitt ypperste, og det fra selveste Turbonegro (9/10). Som seg hør og bør åpner de showet med The Age of Pamparius, og derfra og ut får vi en oppvisning i rockens forløsende og samlende kraft. For det må dessverre nevnes at både denne og alle andre konserter på det som bare skulle vært en vakker lørdag er farget av den grusomme og meningsløse skyteepisoden i Oslo sentrum natten før. Dermed varmer det ekstra å se mengden regnbuer på flagg, jakker og i ansiktene hos både publikum og band, og dette bandet er perfekt til å framkalle det samholdet og den inkluderende holdningen som rocken er ment å skape. Erfarne Turbojugend og førstegangs-festivalreisende, gæmliser og kids, nyforelska par og gamle gnurebukker – her er det rock nok for alle! Låtmessig begår bandet selvsagt ingen tabber, og selv om det alltid går an å ønske seg mer, er det en herlig mix av nytt og gammelt som gjelder, og allsangen ljomer like mye til Hurry Up & Die som til City of Satan og Get it On. All My Friends Are Dead er selvsagt dedikert til Hank von Helvete og når publikum begynner å synge på siste låt – selvsagt I Got Erection – før vokalist Tony Sylvester engang rekker å annonsere den, er sletta så fylt av kjærlighet at det er en fryd.

Samtidig skjer det saker og ting for de som ikke trives like godt i sola, for på Vampire Stage holder 1349 (10/10) fanen til “True Norwegian” black metal høyt, og leverer et forrykende show i teltet. Makan til et tempo fra blant annet trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad og co er det lenge siden vi har hatt privilegiet å få oppleve! Atmosfæren og sceneshowet var av en slik art at vi gleder oss stort til neste release party i mørket på Rockefeller. Og det er det eneste negative vi kan si om 1349, at de har gitt ut altfor få album! For dette var en helt vanvittig bra konsert.

På Scream Stage er det så duket for mer herlig norsk rock. Et av de friskeste pust på lang tid kom da Ricochets (7/10) entret manesjen for snart 25 år siden, og veien videre har vært full av høl og humper, guttær, men i dag framstår bandet som mer stabile enn noensinne. Vokalist Trond Andreassen har en av Norges ubestridt beste stemmer – kanskje DEN beste – og bandet har plenty låter som egner seg perfekt i festivalsola. Og flere av disse serveres, som Nobody Around, Pick up the Phone og When the Shit Hits the Fan, men underveis blir det kanskje litt i overkant mange blåtoner og neddempede låter for den delen av de oppmøtte som ikke allerede kjenner bandets katalog. Det får bli eneste pirk, men hadde de byttet ut noen av disse med flere bangers, og latt vidunderlige The Ghost of Our Love stå som eneste lei seg-låt, ville de garantert ha vunnet over enda flere nye fans.

Sist vi så Abbath (8/10) forlot han scenen i sinne på Infernofestivalen i 2017. Det hindret oss imidlertid ikke i å se frem til årets bidrag på Tons. Scream-scenen var dekorert med Dread Reaver-backdrop og et forseggjort frittstående stålskilt med Abbath-logoen. Ingen tvil om hvem vi skal se her, med andre ord. Olve og kompani sto for en bemerkelsesverdig støtterolle i det visuelle, hvilket bidro til å mørklegge denne ellers så solfylte fredagen. De åpnet settet med Acid Haze, et av høydepunktene på ovennevnte skive. Lyden var litt som så, men det trøkket bedre til etter et par låter. Moromannen fra Bergen er en sedvanlig entertainer, og det trakk så absolutt ikke ned på det musikalske. Eksempelvis er noe av det første han roper til publikum “Tons of Rock! Ich bin Abbath!” etterfulgt av et herlig langt brøøøøl. De fleste skjønner heldigvis at han har en helt egen måte å fange oppmerksomheten til publikum på. Bandet leverer låter av ypperste klasse, men alltid med en dose humor. Apropos oppmerksomhet! Ingen har sagt at det skal være lett å spille i fult sceneantrekk midt i varmeste juni, noe vi får høre under fremføringen av The Artifex, der han oppgitt roper “Fuck the sun. Fuck the sun. Fuck the sun!”. Denne typen oppmerksomhet holder seg gjennom hele settet, og publikum virker å være strålende fornøyd i det de runder av settet etter noen Immortal- og I-låter en times tid senere. Dette var gøy. Lenge leve Abbath!

Festivalens store høydepunkt for mange er også helgens eldste band, nemlig Deep Purple (7/10). Og i en helg der så mange av bandene representerer “dagens” generasjon av rock og metal, setter vi enormt stor pris på at en av sjangerens grunnleggere også blir hedret. Mange mente sogar at Purple burde vært headlinere denne lørdagen, men denslags surving og grumling holder vi oss for gode til. Viktigere da å konstatere at de gamle ikke bare er eldst, men de har både noen av de beste låtene og den mest ihuga fanskaren. Fløtt deg, din jypling, bestefar skal danse! Og la oss droppe alt pjatt om at stemmen til Ian Gillan ikke er hva den en gang var – mannen er 76 år gammal, for svingende! Når bandet drar i gang med 50 år gamle Highway Star, kunne de satt ei kråke med strupekreft bak mikrofonen uten at det hadde spilt noen rolle, for med dunderhuset Ian Paice og Roger Glover på trommer og bass, groover det så sinnsykt at ingenting annet spiller noen rolle. Dessuten er vi for opptatt av å synge med selv til å bry oss om flisespikkeri. Låta avløses tvert av Pictures of Home, også denne fra jubilant-albumet Machine Head, og i løpet av settet får vi totalt 6 låter fra samme skive. Det hadde nesten vært på sin plass dra inn de to siste låtene også, og kjørt et fullt jubileums-sett, men det er virkelig ikke vår oppgave å lære faren vår å… bestemme settlister. Dessuten er de to nye låtene, No Need to Shout (2020) og Uncommon Man (2013) såpass gromme at vi også gjerne skulle hatt mer fra bandets siste skiver. Sistnevnte er da også en av flere låter der bandets nyeste medlem, Don Airey, som “bare” har vært 20 år i bandet, får briljert. Bandets svakeste ledd er gitarvikar Simon McBride, som på alle vis er en habil gitarist, men som ender opp med å låte litt for klinisk og skoleflink. Alt dette er dog glemt i det magiske øyeblikket når det faller noen lette små regndråper over oss under When a Blind Man Cries, og når de avslutter med tospannet Hush og Black Night ser vi en gjeng tenåringer som åpenbart er her for å hedre den nye metallen gynge i takt. Ingen grunn til å pensjonere seg på en stund, karer!

Det blir sagt at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Trettifire år er så lenge Paradise Lost (9/10) har eksistert, og trettito så lenge undertegnede har eksistert uten å hittil ha sett dem live. Per dags dato har bandet rukket å utgi 16 studioalbum, hvorav siste – Obsidian – er fra pandemiens år 2020. Kvaliteten (eller bør jeg si kreativiteten?) har vært litt frem og tilbake siden ’88, så gleden var stor da det ble gjort klart at deres ikoniske album Draconian Times skulle bli fremført i sin helhet på Tons of Rock. Dette er et album som vokser for hver lytterunde; en blomst som sakte, men sikkert åpner seg under sola. Klarer de å leve opp til disse forventingene de har skapt i studio også på scenen? Nick Holmes sin vokal er tydelig, gitarene håndteres følsomt, men hardt, bassen til Edmondson er pulserende og Väyrynen hamrer til på trommer. Holmes imponerer attpåtil med å tilføre samme intensitet og desperasjon i vokalen live som på skive. Fokuset er 100% på musikken, og publikum lever seg inn i denne magiske stunden fra første til siste låt. Her fikk vi kvalitet og kreativitet servert på sølvfat, og vi sitter igjen med et ønske om at det ikke skal gå 32 nye år til neste gang.

Noen band kan gjøre nesten hva de vil uten at det blir feil. Dersom Opeth (10/10) hadde valgt å utelukkende spille låter fra deres nyeste album, 2019-mesterverket In Cauda Veneum, hadde ingen klaget. Om de hadde kjørt et fullt sett med obskuriteter fra 90-tallskatalogen sin, ville publikum ha lepjet det opp som kattunger med en fløteskål. Når de velger å gi oss en låt hver fra seks av de ni utgivelsene de har kommet med siden 2001, er det å betrakte som rent publikumsfrieri, i den grad et sett der halvparten av låtene holder seg trygt over 10-minuttersmerket kan kalles noe sånt. Men når man er Opeth, så kan man det. For sikkerhets skyld åpner de med Hjärtat Vet Vad Handen Gör fra sisteskiva, som bare for å demonstrere hvor bra de fortsatt er 27 år etter albumdebuten. Deretter får vi majestetiske Ghost of Perdition, der bandet er progressive, brutale og ultra-heavy om hverandrex. Disse to låtene alene viser hvor dyktige bandet er som musikere, men også hvilken gudbenådet låtskriver og vokalist Mikael Åkerfeldt er. Det vil overraske stort om bandet noensinne slipper en ny låt med growlevokal, men det er befriende fett at de ikks styrer unna dette live. Og her får vi like doser av begge deler, The Devil’s Orchard og Sorceress der det utelukkende er den rene vokalen som står i høysetet, og der soundet generelt heller mer mot 70-tallet, flankerer dagens eldste låt, The Drapery Falls fra 2001-juvelen Blackwater Park. Sistnevnte er både episk svevende og et perfekt eksempel på hvordan bandet er de ultimate mestrene av dynamikk i sin perfekte balansegang mellom lys og mørke, tungt og melodiøst. Når de så avslutter med monumentale Deliverance, er lykken komplett og det er bare å erklære full seier for våre svenske bestevenner!

Og apropos seier, så er dette stikkordet for Tons of Rock 2022 (10/10) også. Logistikken var i hovedsak upåklagelig, den musikalske bredden og utvalget av band likeså, og den totale festivalopplevelsen var fullkommen. At været sto oss bi så til de grader også er selvsagt en bonus, men dette hadde også vært trivsel under andre forhold. Vi gleder oss nå allerede til Tons of Rock 2023, for det er ingen tvil om at vi kommer tilbake!

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 3 :

[espro-slider id=15771]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 2

Tons of Rock Festival
Ekerbergsletta, Oslo
Fredag 24. juni, 2022

 

 

FREDAG

På andre festivaldag steiker sola kanskje enda litt varmere enn torsdagen, og er det et band som funker perfekt i sol og hete, er det våre danske venner i D-A-D (8/10). De fyrer løs med Riskin’ It All, og derfra leveres det en aldri så liten hitparade der det ene høydepunktet avløses av det neste. Det er selvsagt en aldri så liten skandale at dette bandet avspises med bare 40 minutter, men i løpet av sin tilmålte tid er de innom både de fleste åpenbare klassikerne, en symbolsk låt fra den tross alt glimrende sisteskiva A Prayer for the Loud og til og med et dykk tilbake til 35 den år gamle favoritten I Won’t Cut My Hair, der enkelte i publikum synger stoltere med på refrenget enn andre, av åpenbare grunner. Bandet har alltid vært suverene entertainere med en teft – nei, et INSTINKT – for catchy låter som bare er perfekte for allsang, og deres herlige humor er stort sett det perfekte krydderet underveis. Med såpass lite tid tildelt kunne de dog ha droppet den litt langtekkelige sketsj-sekvensen underveis, og heller presset inn en ekstra låt, og det er ikke til å komme fra at en D-A-D-konsert uten verken Laugh ‘n’ a ½ eller It’s After Dark føles direkte amputert, men det er umulig å være misfornøyd med de låtene vi faktisk får, så vi får heller håpe at de ikke drøyer for lenge med å komme tilbake til Norge som headlinere.

Gaahl’s Wyrd (8/10) steppet inn for sykdomstrufne Katatonia på årets Tons of Rock. En erstatning til glede for mange, men langt fra “like for like” for å si det mildt. Med tanke på at Katatonia mistet en del metalfans med stilskiftet sitt fra death/doom til mer tradisjonell heavy metal, var det nok uansett en del som trakk på skuldrene over avlysningen. Det er jo særdeles sporty gjort av Gaahl’s Wyrd å stille på meget kort varsel, og vokalist Kristian Espedal var tydeligvis “in the mood”, for dette var gøy! Flere låter fra GastiR-albumet ble spilt samt noen gamle låter av både Gorgoroth, God Seed og Trelldom (“la oss dra tilbake til 90-tallet,” som det ble utropt fra scenen). Nå trenger vi bare ny fullengder fra en av norsk black metals største innovatører!

Et band som er minst like godt kjent for sine humoristiske innslag som for musikken sin, er Steel Panther (6/10). De har spilt såpass mye i Norge at de forlengst har blitt en av de helt store publikumsdragerne, både på festival og på egenhånd. Og at de er særdeles dyktige musikere med en rekke catchy låter, er det heller ingen tvil om. Når de i tillegg leverer et stykke herlig publikumsfrieri i form av riffet til TNT-klassikeren 10,000 Lovers (In One) midtveis i konserten, er det ingenting å si på stemningen på sletta. Men det er nå slik at selv verdens morsomste vits mister litt av effekten når den blir fortalt for mange ganger, og en del av bandets humor har på ingen måte tålt tidens tann. En låt som Asian Hooker var strengt tatt pinlig allerede i 2009 da den var ny, og har ingenting på en settliste å gjøre i 2022. Det er selvsagt ingen som ønsker at Steel Panther skal bli politisk korrekte, men det er noe vanvittig lite spontant over dette bandet nå, og selv om de gjør minst like mye narr av seg selv som noe annet, er det ikke nok lenger. Community Property er og blir både festlig og fengende, men nå er det på tide å skrive nytt materiale – både når det gjelder låter og festligheter. Og ikke si det til ham, men vi savner definitivt Lexxi Foxx!

Det er ikke alltid festivalens beste konserter eller mest interessante band plasseres på hovedscenen, og i dag er dette litt ekstra sant. Ikke minst når vi nok en gang tar turen til Vampire Stage for å overvære en total triumf fra bandet som de siste årene endelig ser ut til å få den oppmerksomheten og respekten de lenge har fortjent fra mer enn en hard kjerne, nemlig Backstreet Girls (9,5/10). Den mottagelsen bandet får da de entrer scenen, er verdig en headliner på hovedscenen, og glisene til nasjonens fire favorittrockere vitner om et band som AL-DE-RI står i fare for å bli blaserte eller lei av det de driver med. De er da også et av landets mest hardtarbeidende band, og stiller på scenen såpass godt innkjørte etter å ha turnert mer enn de fleste andre norske band etter at det ble lov å gjøre konserter igjen at ingen – aller minst de selv – behøver å være bekymret for at dette skal bli noe annet enn så fett at det er til å legge på seg av. Dette er åpenbart ikke et sted for de som foretrekker nymotens metall, depressiv doom eller VM i takt- og temposkifter, men vi er faktisk på Tons of Rock, og om det er ett band som faktisk leverer tonnevis av ROCK, så er det Backstreet Girls. Og her ruller de ut slager etter slager med en autoritet og lekenhet som ikke matches av et eneste band i vårt langstrakte land, og nytt som gammelt treffer blink. Det er en fryd å konstatere at låter som Goat og Rollin’ With the Stones fra bandets par siste skiver får en like entusiastisk mottakelse som Gimme Just a Second eller Awright, Awright, Awright, og selv om både publikum og band ønsket at konserten skulle fortsette, er det ingen misfornøyde fjes å se når bandet har levert en soleklar søknad om å få returnere til festivalen på nettopp hovedscenen.

Et av Norges mest kommersielt vellykkede band spilte så foran en stappfull hovedscene denne fredagen i solsteken. Vanligvis vil de fleste konsertgjengere være enige i at de hardere delene av Tons of Rock-programmet passer bedre i teltet (eller i mørket på Rockefeller), men Dimmu Borgir (3/10) har såpass mange fans og et teatralsk uttrykk som gjør seg på den største scenen. Bandet hadde heldigvis med seg Agnete Kjølsrud fra Djerv som gjestevokalist på sangen Gateways, og for en vokalist hun er! En av de råeste rock/metal-damene vi har i Norge (verden?!), og hennes tilstedeværelse sikrer bandet bedre karakter enn de ellers fortjener. For dessverre var dette skrale saker. Var bandet slitne etter en fuktig kveld på Tons dagen før? Det hele virket direkte uinspirert, var dette bare en transportetappe? Nå i år er det 25 år siden bandets glimrende Enthrone Darkness Triumphant-album ble utgitt, men som vanlig får vi bare servert Mourning Palace derfra helt til slutt. Vokalen til frontfigur Shagrath har dessverre degenerert såpass at de strengt tatt burde ta en Maiden, og finne noen andre til å growle skikkelig (tør vi foreslå Tatiana Shmailyuk fra Jinjer?).

Hvis du mener at rock handler om glede, trenger du ikke å se lenger enn til The Darkness (7,5/10). Bandet blir stadig vekk forsøkt avskrevet som både tøyseband og one hit wonder, og selv om det siste nok ikke er fullstendig ufortjent, er det første definitivt total skivebom. For her snakker vi nok en gang om et band av den typen en festival trenger, nemlig et som perfekt balanserer kombinasjonen underholdning og herlig livsbejaende rock i fri utfoldelse. De baserer klokelig nok hovedtyngden av settet sitt på debutalbumet Permission to Land, og velger å toppa heile driden med å invitere hele Steel Panther ut på scenen for å gjøre vidunderlige I Believe in a Thing Called Love til en enda større fest enn den allerede er, og samtidig øke underholdningsverdien til begge band. Bandet har definitivt til gode å matche førsteskiva, og dermed er det noen av de nyere låtene som faller litt igjennom, men på en scene der de ikke trenger å ta slike hensyn er alt bare trivelig.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 2:

[espro-slider id=15548]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 1

Tons of Rock Festival
Ekebergsletta, Oslo
Torsdag 23. juni, 2022

 

 

Torsdag

La oss bare få det unnagjort med en gang. For vi gleder oss like mye som resten av verden – publikummere, band og alle som leser anmeldelser – til vi kommer oss dit at det er naturlig å skrive en anmeldelse uten å referere til de to siste årene med tøv, men det er altså fortsatt umulig. Dermed sier vi det nå en gang for alle at det å atter skulle nyte tre dager med festival utendørs blant tusener av likesinnede, DET VAR DEILIG! Og følelsen av å entre Ekebergsletta i strålende sol, akkurat slik vi gjorde det i 2019, var intet mindre enn magisk. For med unntak av de evinnelige gnurebukkene i alt var bedre før-brigaden, var de aller fleste enige om at steget opp fra den særdeles trivelige, men akk så lite utvidelsesvennlige, festningen i Halden til gressplena på Ekeberg var en klar oppgradering for Tons of Rock, og naturligvis har muligheten for større publikum gitt festivalen mulighet til å booke større band enn de kunne før flytten. Første runde var en klar seier, nå skulle vi endelig få den festivalen vi ble snytt for i 2020.

Tradisjonen tro åpnes festivalen av ufeilbarlige Black Debbath (8/10), og dermed er vi hjemme igjen. Det er sagt før, men slutter aldri å være sant at bandet kontinuerlig fortsetter å besvare spørsmålet “hører humor hjemme i musikk?” med et rungende “JA! (Men bare så lenge låtene er bra nok)”. Og det er nettopp der Black Debbath etter alle disse årene fremdeles evner å underholde oss, for selv om tekstene deres er svært morsomme og mellomspillene underveis er herlig jovialt festlige, hadde det ikke vært nok uten de drivende fete låtene deres. Vi gliser, synger med, koser oss over introduksjonen av Cannibal Guttekorps og savner opptil flere låter (karer – dere har en splitter ny single ute, og spiller den ikke – HVORFOR?), men nyter de låtene som blir spilt, og dermed er vi offisielt i gang. Det er festival!

Sola steiker, og vi finner veien til Vampire Stage for å la oss pumpe fulle av feit groovy rock, levert av evig tighte Spidergawd (8,5/10). Det er nesten helt absurd hvordan dette bandet har gått fra å være et slags overskuddsbasert rock-kjærlighetsbarn til å konsekvent overgå seg selv fra utgivelse til utgivelse. Live er de så suverene at det nesten er forutsigbart hvor dustete gromt det er, og det blir nesten fåfengt å trekke fram enkeltlåter oppi det hele (selv om Is This Love…? holder fortet som en av de beste norske låtene de siste 5 årene). At bandet stortrives er det heller ingen tvil om, og mellom låtene får vi ta del i både bryllup og bursdagsfeiring, som bare for å understreke hvilken fest dette er. Eneste grunn til å trekke i poeng, er at et festivalsett som dette blir akkurat litt snaut, og dermed ikke kan nå opp til hva bandet leverer som headlinere med mer tid til å rocke publikum totalt i senk.

At Tons of Rock sikter bredere enn bare trad metal/hardrock er noe vi setter stor pris på, og bredden i programmet er en av festivalens styrker. Dermed er det også plass til et band som Hedvig Mollestad Trio (7,5/10), som nok utfordrer en del av publikummet, men som definitivt hører hjemme på denne plakaten. Selv om bandet ikke er fremmede for å skli over i retning jazzens uforutsigbare irrganger, kjører de på med et sett som får fram like store glis hos publikum som på de tre bandmedlemmene, og de vinner åpenbart mange nye fans denne ettermiddagen.

Så kommer en av festivalens store overraskelser for mange av de oppmøtte. Og greit nok, hvis man kun har et forhold til 80-tallshittene er det lett å forhåndsdømme, men har man fulgt med de siste 10 årene også er det ikke like sjokkerende hvor perfekt Europe (9/10) er på en festival som dette. Som for å demonstrere hvor relevante de fortsatt er, åpner de med tittelsporet fra sitt nyeste album, Walk the Earth, og viser dermed tvert at de er her for å levere varene! Og bare for å ikke fremmedgjøre noen, kjører de like greit Rock the Night som andrelåt, og her snakker vi så klassisk DÄNGA at det er en fryd. Derfra skrur vi klokka enda et par år tilbake med Scream of Anger fra 1984, før Carrie smelter bort alt av motforestillinger hos de siste allsangmotstanderne, og vi er leire i hendene på Joey Tempest og kompani. Europe gjør absolutt alt riktig, der de veksler mellom nytt og gammelt, allemannseie og fanfavoritter, totalt sømløst. Underveis lar vi oss sjarmere litt ekstra av at Farbror Tempest glemmer seg litt og NESTEN begår den kardinalsynd det tross alt er å glemme hvor han er ved å prate litt engelsk mellom låter før han tar seg i det og midtveis i en setning vrenger over på svensk igjen. Når han også velger å hylle Whitesnake ved å både erkjenne at han har stjålet alle bevegelsene sine fra David Coverdale og deretter legge inn en liten snutt av Here I Go Again i herlige Superstitious, er alt bare fryd og gammen. Derfra gjenstår bare sjarmøretappen i form av Cherokee og – hva trodde du? – The Final Countdown, og den som fortsatt er skeptisk nå, må stå!

Så var tiden kommet for Baroness (8/10) sitt bidrag på Ekebergsletta. Forventningene var faktisk ikke helt på topp her, da interessen for bandet dabbet av like etter at Yellow & Green-skiva ble gitt ut. Gleden var derfor stor da de åpnet settet med Take My Bones Away. Min indre fangirl ble imidlertid enda mer fornøyd da The Sweetest Curse og A Horse Called Golgotha kom etterfølgende denne solfylte torsdagskvelden. Bandet var i en veldokumentert ulykke i 2012, så det er hjertevarmende å se publikumsresponsen de mottar – selv etter noen dramatiske år og med nye medlemmer. Stemningen var ellers helt topp både på scenen og på sletta. Jeg innrømmer også at gitarist Gina Gleasons innlevelse og deilige riffing stjal showet. Hvis man skal peke på noe som kunne vært bedre, så må det bli lyden, som til tider var noe grøtete. Kanskje skyldes det hele utendørsopplegget, eller kanskje skyldes det vår utvalgte ståplass – hvem vet? Det var i hvert fall vanskelig å få med seg hva Baizley mumlet inn i mikrofonen til tider. Publikum fikk det de ville ha, men like før encore med The Birthing og Isak, virket noen få skuffet over ikke å ha hørt en eneste låt fra Red-skiva. Likevel vil vi påstå at de aller, aller fleste fikk det de ville ha denne sommerkvelden på Scream-scenen.

Enslaved (8/10) hadde føttene på norsk scene for aller første gang i år under Tons of Rock. For 30 år siden hørtes disse “vikingene” ut som de fleste andre black metal-band fra den norske scenen, men likevel ikke helt. For allerede da kunne man høre at det var potensiale for mer. Og det er nettopp denne lille je ne sais quoi’en Enslaved har skjemt oss bort med på stort sett alle utgivelsene deres siden. Gøy for oss! Bandet skuffer ikke på noen som helst måte, og høydepunktet for undertegnede var Allfadr Odin, der et raskt blikk rundt teltet lot meg forstå at jeg ikke var den eneste som ble lykkelig av denne herlige fremføringen.

En drøy time etter Baroness er det duket for nok et Georgia-basert band: nemlig Mastodon (7/10). Denne kvartetten har en unik evne til å kombinere eventyrlig psykedelisk lyd med harde og moderne elementer, så her må en være litt på den “enkle og trygge” siden hvis man ikke klarer å drømme deg bort i noen av låtene deres. De velger å åpne settet med Pain With an Anchor fra den nyeste skiva. Det er kanskje fordi jeg ikke har hørt gjennom albumet skikkelig før, men min første tanke var: “Kom igjen, dere kan bedre enn dette!”. Heldigvis glir vi rett inn på Crystal Skull og Megaladon, der stemningen i publikum raskt opptar seg. Det morsomme med Mastodon er at alle fire medlemmene får “taletid” ved mikrofonen, om enn med overflod av Troy Sanders. Ellers fortsetter “Masto-toget” å kjøre i 150 km/t, med intet mindre enn 12 sanger totalt på agendaen, hvorav seks av dem fra Hushed and Grim-albumet. Vi forstår naturligvis at de ønsker å promotere nytt materiale, men personlig savnet vi låter fra Crack the Skye og/eller Emperor of Sand. En annen ting som trakk litt ned var vokalen, som i likhet med Baroness, var noe lav i forhold til instrumentene. Samspillet med publikum og energinivået var høyt, men jeg har sett dem levere ørten ganger bedre før, musikalsk sett.

Husker du det? Den uforglemmelige ungdomstiden med foreldre som ikke forstod deg, så du responderte med å låse deg inn på rommet og skru opp lydanlegget ekstra høyt etter for eksempel en krangel rundt middagsbordet? Og lyden som kom ut av dette, spør du? Ikke usannsynlig at det var Sum 41 (8,5/10). Eller i alle fall om du var tenåring et sted mellom år 2000 og 2003. Jeg, og garantert 99% av andre jevnaldrende som liker rock og metal ble først gjort oppmerksomme på dette kanadiske pop-punkbandet da de var aktuelle tidlig på 00-tallet. Det er riktignok EN STUND siden den gang, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente før de var på plass. En svært stødig Derick Whibley inntok scenen med Sum 41 denne solfylte torsdagen, og til bandets store fryd var det ingen tvil om at nostalgien de bærer med seg også har satt spor i det norske folk. Vi fikk servert slager etter slager, blant annet The Hell Song, Fat Lip og Still Waiting. Var det et aldri så lite publikumsfrieri? Ja. Men det var feelgood-vibber a la amerikansk highschool fra start til slutt. Folk koste seg glugg i hjel. Takk for denne nostalgiske turen, gutter.

Gjennom en suveren dag i sola var det ingen tvil om hvilket band de aller fleste var kommet for å se, og i det mørket ikke er i ferd med å legge seg i det hele tatt er det duket for et av verdens aller viktigste og beste metalband. De skulle vært headlinere i 2020, da alt ble avlyst. De hadde andre planer i 2021, da alt ble avlyst. Dermed ble det 2022, og perfekt nok ville skjebnen det slik at det denne gangen passet igjen for selveste Iron Maiden (10/10) å toppe plakaten på Tons of Rock. Det som for to år siden ville blitt en reinspikka “Legacy of the Beast”-konsert, med utelukkende snadder fra katalogen fram til 2006, har dog blitt endret noe. Bandet brukte tross alt ventetiden da de ikke kunne turnere med å gi oss et nytt studioalbum, og dermed åpner de like greit med tre låter fra dette. Først ut er det tunge og seige tittelsporet Senjutsu, og det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon å la dette monsteret av en låt velte utover sletta, uten den minste antydning til galopp eller andre uptempo-eskapader. Riktignok lar de samurai-Eddie dukke opp allerede her, sånn i tilfelle noen skulle finne på å ikke verdsette denne genistreken, men han blir bare en bevegelig kulisse der bandet allerede skinner om kapp med de siste rester av sol. Stratego og The Writing on the Wall følger, og sistnevnte får en mottakelse verdig en av bandets eldre hits, med allsang som ljomer.

Dermed er det rett over på klassikerne, og et herlig gjenhør med Revelations fra Piece of Mind blir første store gåsehudopplevelse. Vi noterer allerede her at Bruce Dickinson er i toppform, og leverer bedre enn på år og dag, noe som tydelig smitter hele bandet. Deretter er det en lykke å konstatere hvordan bandet kan dykke inn i katalogen og hente slagere tilbake til settlista, fjerne andre låter som enkelte band ville ha kjørt på permanent basis og dermed fortsette å glede både seg selv og publikum. De er innom sine to mest utskjelte utgivelser med glødende fremføringer av Sign of the Cross og The Clansman, de henter inn godbiter som Blood Brothers og Flight of Icarus og de serverer “selvfølgeligheter” som The Trooper og Run to the Hills med en energi som om låtene ble skrevet i år, og alt dette med en liten ekstra touch i form av en ekstra dose magi mellom band og publikum som oppstår ved spesielle anledninger. Det samspillet som kan sammenlignes med det øyeblikket da forelskelse bikker over i ekte kjærlighet, og alt bare er lykke og salighet. For der er vi når en låt vi nesten er lei av (neida), Fear of the Dark, maner fram ren magi over et mørknende Ekeberg. Der er vi når Hallowed Be Thy Name avløses av The Trooper og selveste Iron Maiden. Og der er vi når den ultimate åpningslåta Aces High faktisk avslutter en konsert hvor det er åpenbart at bandet selv har sett på hverandre underveis og nikket noen anerkjennende “I kveld er vi i fyr og flamme, karer” seg i mellom. På vei ut av festivalområdet ser vi både glis og tårer, og dermed er det bare å notere seg total seier for både Iron Maiden og Tons of Rock.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Monique Mesquita
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 1 :

[espro-slider id=15542]

 

Liveanmeldelser

Accept + KORK @ Operaen: Musikalsk fyrverkeri!

Accept + KORK
Operaen, Oslo
26.06.2019

…og litt ekte også.

 

Da Accept [8/10] fremførte A Night to Remember med orkester på Wacken for et par år siden kom det vel ingen stor overraskelse at nettopp de gjorde en slik konsert – knapt noe heavy metal band har vel vært så soleklare for å gjøre denne koblingen mellom klassisk musikk og HM. Bandets låter har siden starten hatt en rekke klassisk inspirerte melodilinjer, kanskje tydeligst på Metal Heart-skiva, hvor tittelkuttet inneholdt deler fra både Tchaikovsky og Beethoven. Gitarist Wolf Hoffman har på egenhånd også gitt ut et par skiver med tolking av klassiske stykker, først Classical for snaut tyve år siden, etterfulgt av Headbangers Symphony i 2016, og det er nettopp herfra de fleste av de klassiske tolkningene er hentet.

Wacken-gigget ble sluppet på DVD seint i fjor, og i kjølvannet av turneringen for sisteskiva The Rise of Chaos kom tiden for å ta det klassiske oppsettet ut på veien. Symphonic Terror, som turneen heter, har til nå vært på rundreise i Tyskland, Ukraina, Russand, Bulgaria, Tsjekkia – og nå omsider også Norge. Der Accept for det meste har turnert med et fast ensemble, The Orchestra of Death, var det våre egne KORK som stilte til dyst i Operaen. Ikke ukjent med metallsjangeren, med tanke på deres innsats med Dimmu Borgir tidligere. Fjorten strykere, fire blåsere, organist og dirigent, prydelig sminket som Tobias Forges nære slektninger, forsterket Accept og deres fiolinsolist Ava-Rebekah Rahman i Operaen. Ny siden sist vi så dem her til lands er også bassist Martin Motnik, som steppet inn etter Peter Baltes i våres. Med det byttet står Wolf Hoffman igjen som eneste originalmedlem i bandet.

Settet vi fikk presentert var en noe nedjustert versjon, halvannen time av de vanligvis to. Mussorgskys En natt på Bloksberg åpner ballet, kjapt etterfulgt av Beethovens Scherzo og Pathétique før det bærer over i årgangs-Accept med Princess of the Dawn idet vokalist Mark Tornillo viser seg på scenen. Arrangementene kler hverandre – det elektriske gir de klassiske verkene en ekstra piff, mens strykere og blåsere legger en ekstra dimensjon i tungrocken. Dessverre var det nok litt utfordrende å få lyden til å klinge perfekt oppe på sidene av galleriet, men i salen fungerte det nok godt.

Ytterligere tre låter, de litt ferskere Stalingrad og Dark Side of My Heart samt årgangsrockeren Breaker, følger før det er tid for en tur innom Tchaikovskys Svanesjøen. Samspillet mellom band og orkester er det ingenting å utsette på, Wolf og turnégitarist Phil Shouse (vikar for Uwe Lulis, innlånt fra bl.a. turnébandene til Gene Simmons og Ace Frehley) byr godt på seg selv på scenen. Man føler kanskje litt generell tilbakeholdenhet i forhold til vanlige gig, men ikke stort. På venstre flanke briljerer Rehman på fiolinen, i kapp med Hoffmans solopartier.

Balansen mellom det klassiske og det rocka er bra, konserten flyter godt mellom sjangerne. Med Shadow Soldiers blir det igjen et litt mer driv, før Tchaikovsky igjen slipper til med sin arabiske dans. Aragonaise av Bizet avslutter den helklassiske avdelingen, med bandets kanskje mest markante «fusionslåt» Metal Heart tar over. Som tidligere nevnt inneholder den allerede partier med adapsjon av klassiske verker, og er jo også en erkesviske i katalogen – og går dermed rett hjem hos et ekstatisk publikum.

Ekstranummerne, om vi kan kalle dem det i denne versjonen av settet, blir to runder fra comebackskiva Blood of the Nations – Shades of Death, som har fått deler av vår egen Edward Griegs Dovregubbens hall som avrunding, og buldrende Teutonic Terror før de umiskjennelige riffene til sjangerklassikeren Balls to the Wall runger i operaveggene. Publikum lar seg åpenbart begeistre, det er egentlig imponerende å ha hatt dem sittende i halvannen time.

Åpningsseansen til årets Tons of Rock ble avsluttet med fyrverkeri fra operataket, en mer symbolsk handling enn noe annet. Det er grenser for hvor spennende fyrverkeri blir klokka ni om kvelden såpass tett innpå St. Hans i Norge. Det er ikke helt det samme i dagslys. Dog kan vi vel si at årets festival er åpnet på anstendig vis, og det med et smell.

 

Tekst: Jon Løvstad
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13301]

 

Accept Setlist Operaen, Oslo, Norway 2019, Symphonic Terror

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2018: Fredag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
22.06.2018

 

The Good, The Bad and The Zugly (6/10) stilte med festivalens mest påseilede vokalist i Ivar Nikolaisen, men redder seg inn på at de holder leir i en sjanger der det å være nykter aldri har vært en nødvendighet. Som trolig det beste norske punkbandet i det man kan kalle «Poison Idea-gata» siden Turbonegros heydays på Ass Cobra-tiden er det god futt i fremførelsen, og en sprek start på hovedscenen på den siste festivaldagen. «Way Out West» må sies å være høydepunktet i et fartsfylt sett. (ST)

Tyske Mantar (8/10) er en duo bestående av gitarist/vokalist Hanno Klänhardtog trommis Erinc Sakarya. Man skulle tro en slik underbemanning gjenspeilte seg i et magert lydbilde og statisk sceneopptreden, men ved hjelp av heftig pedalbruk og en svært utagerende vokalist blir det ikke slik. Fremfor å være midtstilt og vendt ut mot publikum har Mantar plassert trommesettet på høyre side av scenen, slik at de to bandmedlemmene vender mot hverandre. Man får derfor følelsen av å overvære en jam heller enn å se på to menn som skal underholde en stor forsamling. Snedig! Vokalist Hanno åler seg rundt mikrofonstativet på passivt-aggressivt vis, tidvis hvesende og hylende, tidvis tilbaketrukket med et overlegent flir rundt munnen. Tungt som juling og kult som krutt. (ST)

Sist jeg så Max Cavalera var da han besøkte Oslo før jul sammen med broren for å spille gamle Sepultura-låter. Det var kult nok, men opplevelsen ble, i etterpåklokskapens lys, trolig noe rosemalt av nostalgiske grunner. For helt ærlig: Soulfly (3/10) live er skrale saker, og Max er virkelig en gammel og sliten mann. «We Sold Our Souls to Metal» er tragisk parodisk, mens «No Hope = No Fear» og «Bleed» kunne fungert OK om det ikke var for vokalen. Bandet blir uansett godt mottatt, og når Max teller opp un, dos, tres, cuatro til «Back to the Primitive» skorter det ikke på engasjement ute foran scenen. Dette står allikevel tilbake som festivalens store skuffelse. (ST)

Sammen med Equinox var Coven (7/10) festivalens kred-booking, og jeg antar at mange med meg var spente på hvordan et band som debuterte på sekstitallet ville høres ut i dag. Bandet entrer scenen iført munkekutter, mens vokalist Jinx Dawson bærer maske. Alt på stell rent visuelt, med andre ord. Hovedbolken av settet utgjøres av låter fra debutalbumet Witchcraft Destroys Minds & Reaps Souls, med «The White Witch of Rose Hall» og «Choke, Thirst, Die» som høydepunktene. Jinx synger veldig bra, hennes Grace Slick-aktige stemme virker nærmest urørt av tidens tann. Bandet låter naturlig nok en del tyngre enn på skive, men låtene kler tyngden fint. Coven avslutter kvelden med «Blood on the Snow» fra tredjeskiva med samme navn. Noen forheksende seanse var det kanskje ikke, men absolutt gledelig å ha fått muligheten til å se en såpass banebrytende figur som Jinx Dawson i levende live. (ST)

Tyske Helloween (9/10) har siden i høst turnert med sitt Pumpkins United-show, hvor dagens besetning har hektet på originalgitarist/vokalist Kai Hansen og vokalisten fra de gylne årene på åttitallet, Michael Kiske. Kort fortalt et gedigent mimreshow som drar igjennom bandets lange karriere, men i festivalformatet på Tons bød de på en godt nedskalert versjon. Nedskaleringen til tross, det ble en perlesnor med godlåter i løpet av de åtti minuttene de hadde å leke seg på, fra åpneren «Halloween» til «I Want Out» lukket settet. Vokalistene Kiske og Andy Deris bytter løpende på syngejobben mellom duettene, mens konsertens desidert friskeste figur, Kai Hansen, trår til på utvalgte. Kai får sine egne minutter i spotlighten under en medley med klassikere fra hans tid som vokalist, hvor «Starlight», «Ride the Sky», «Judas» og «Metal is the Law» flettes sammen. Bakteppet til bandet er animasjonsfilmer på storskjermen, skreddersydd til hver låt og med den iboende humoren bandet alltid har dratt med seg. I utgangspunktet kan man kanskje tenke seg at opp til syv stykker på en scene kan være litt slitsomt til tider, men den logistikken fungerte fint. Det er vel strengt tatt kun EN ting som er «galt» med dette showet og det er lengden – minuttene fløy avgårde, det føltes alt for kort og det kunne for min del GJERNE ha vært tretimers-versjonen de fikk presentere i Halden. (JL)

Tons of Rock har vært flinke til å trekke frem de lokale kortene, både samtidsband som Planet Mastergod, Føss og, ikke minst, Mork og de mer tilårskomne heltene i Witchhammer, Artch, Ragnarok og – ENDELIG – Equinox (9/10)! Et særdeles etterlengtet comeback, som festivalen har nærmest tryglet om i flere år, og som nok varmet mange i et nærmest fullsatt telt på  fredagskvelden. Kjernen i bandet, gitarist/vokalist Grim Stene, bassist Skule Stene og trommis Raggen Westin, har holdt ånden gående de siste årene med jevnlig garasjeøving og når  Fredrikstad-bandet nå endelig stilte på scenen var det med en noe justert besetning i forhold til den klassiske, med Øystein Warem som andregitarist i stedet for Tommy Skarning. De tilmålte minuttene, og noen til – de bevilget seg noen minutter overtid når de først var i gang, ble en tilmålt reise gjennom de tre første skivene. Åpnerne «Stop!» og «House of Wonders» fra debuten Auf Wiedersehen låt som om man fortsatt var på Blå Grotte på åttitallet, og det så vel ikke så verst ulikt ut heller. Fire låter fra The Way to Go følger raskt – Grim påpeker at ingen har betalt for å høre ham «preke» –før Xerox Success såvidt berøres med «My Sweet TV». Bandet låter tight – Grim og Øystein går langt tilbake som gitaristduo og samspillet er tilstede også her. Stemmen holder godt og gutta lar musikken tale for seg, ren og skjær thrash-energi fra gamledager. Det jeg regnet med ville være den naturlige avslutningslåten, tittelkuttet fra Auf Wiedersehen, ble supplert med den energiske godbiten «The King» fra samme skive, noe på overtid. Grim avslutter med å si at «vi sees på månen», med en antatt henvisning til Månefestivalen på hjemmebane i Fredrikstad seinere på sommeren, en booking som ble bekreftet noen dager etter. Vi gleder oss og håper virkelig at det ikke stopper med det! (JL)

Hvor skal man begynne? For en triumfferd. For en overlegen maktdemonstrasjon, og alle andre klisjeer man kan trekke opp fra Akersgata-hatten. Dette er en av de aller beste konsertene jeg har vært på noensinne, hands down, og det er bare å beklage at anmeldelsen ikke på noen måte yter konserten rettferdighet. Kvelertak (10/10) har tatt steget helt opp i eliten av liveband, og leverer et show det skal godt gjøres å toppe. En ugleprydet Erlend Hjelvik hadde fullstendig kontroll på et feststemt publikum fra åpningsanslaget på «Åpenbaring», og beholdt regien trygt gjennom de elleve neste låtene. Når «Mjød» som tredje låt ut etterfølger «Bruane Brenn» tar det helt av foran scenen, med circlepit og full baluba. «1985» er noe overraskende én av bare to låter fra sisteskiva som spilles. Men samtidig fremstår settet som spissere ved at man ekskluderer de mer omstendelige låtene fra Nattesferd. «Sultans of Satan» er en annen godbit, og det må kommenteres: Kvelertak er et imponerende samspilt band! Det hele er supertight, men samtidig lekent på et vis som indikerer at bandet har hatt stort utbytte av å være på veien med en global storhet som Metallica tidligere i år. Utover i konserten oppfordrer Hjelvik til wall of death og får det, før han og etter hvert også bassist Marvin Nygaard begir seg ut på crowdsurfing og generell romstering ute blant allmuen. Under sistelåta «Kvelertak» kommer Hjelvik trekkende med et enormt flagg, som han tar med seg ut i folkehavet. Der blir han stående på fansens hender, vaiende med flagget mens pyroen smeller rundt ørene på oss og bandet kjører på. Det slår meg at dette er helt umulig å skulle beskrive ved hjelp av tekst, den rene følelsen av eufori som oppstår når en konsert bare klaffer så totalt. Musikalsk lykke! (ST)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=11839]

Terje:
[espro-slider id=11940]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2018: Torsdag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
21.06.2018

 

Ny dag, like kjipt vær, men om været var grått så var Tons-dagen i all hovedsak sort. Teltscenen skal romme svartmetall fra flere kanter av Norge, Sverige og Nederland, mens hovedscenen inntas blant andre av Abbath og W.A.S.P.  Og selv og Blackie har blitt religiøs og småskjør på sine eldre dager er han om ikke annet fortsatt rimelig sort i tøyet.

Imperial State Electric (7/10) er Nicke Anderssons nye lekegrind post-Hellacopters, og selv om musikken han lager er mer laidback og bluesaktig enn tidligere, er det utvilsomt en av Skandinavias største rock- og metal-personligheter vi snakker om her. Til tross for litt skrint oppmøte tråkker Imperial State Electric på gassen, og ender opp i et crescendo der Nicke ligger med ryggen mot scenegulvet mens han fortsatt spiller.

På veien dit serveres vi egenkomponerte godlåter som «UhHuh» og «Reptile Brain», krydret med stadige hint til rockhistorien (Black Sabbath, Groundhogs, Patti Smith og Beatles med flere). Mer enn godkjent en tidlig ettermiddag. (ST)

Epica [6/10] fikk litt å slite med, å samle folk i regnet. Ingen drømmesituasjon, og bandet hadde nok uansett passet bedre på teltscenen der Delain gjorde en fin konsert i fjor. Musikken krever litt «innpakning» med lys i konsertsammenheng. I gråværet på den store scenen, med en liten produksjon gitt kort spilletid, ble det litt vel tamt.

Bandet leverte som vanlig godt musikalsk, det var omgivelsene som sviktet og helheten gjorde at man pakket seg avgårde til husly godt før siste tone hadde stillnet. Bandet fortjener bedre enn som så, vi får håpe på et snarlig gjensyn. (JL)

Første svartkledde i teltet ble for min del Gothminister [6/10], og faktisk første gang jeg har fått sett dem live. Litt underlig live-setting, med to gitarister, trommis og en del på boks. Men greit nok, det var tøft og fengende, selv om det virket som om kopimaskinen hadde gått litt varm til tider. Det er kanskje begrensninger for hvor mye variasjon du kan ha i denne typen industrimetall, men greit driv var det i alle fall. Fin lyd, som på vel alt jeg så i teltet – denne scenen er rimelig trygg med tanke på lydbilde for de som skal prestere på scenen.

Litt glissen produksjon, jeg hadde nok forventet litt mer teatralske ting, basert på det inntrykket man har hatt av av bandet og mistet interessen etter en halvtime. (JL)

Svenskene i Witchcraft (6/10) ser usedvanlig streite ut til å inneha det bandnavnet de har, men musikalsk tar de fint opp arven etter Black Sabbath, Pentagram og desslike. Å omtale dem som rene kopister ville imidlertid være langt fra sannheten, og selv om man finner få umiddelbare tominuttere á la «Paranoid» eller «Signof the Wolf» her, er det en tilgjengelighet i musikken som gjør at man får fot uavhengig av hvor mye kjennskap man har til bandet fra tidligere av. Besynderlig nok får vi, i hvert fall så vidt jeg kan registrere, ingen låter fra sisteskiva «Nucleus», mens forgjengeren «Legend» er rikelig representert, blant annet ved åpningslåta «Deconstruction». Live gjør Magnus Pelander& co. en grei jobb, kanskje i overkant innadvendt om man sammenligner med landsmennene i Imperial State Electrics opptreden tidligere på dagen. På den annen side er ikke Witchcraft like balls out som førstnevnte, så det er muligens et noe urettferdig ankepunkt. Riffene sitter, og lydbildet er «varmt» og deilig.  (ST)

Alice in Chains (6/10) var trolig et av de mest imøtesette bandene på årets utgave av Tons of Rock. Leverte de? Tja. Sånn passe. William DuVall vil for alltid være «han nye» i Alice in Chains, og kjører en relativt tilbakelent stil på scenen – på godt og vondt. Hele opptredenen mangler trøkk, det låter tamt og fremføres måteholdent. Settlista skuffer imidlertid ingen. Fokuset ligger som seg hør og bør på låter fra «Dirt» og «Facelift», og det er tre låter fra førstnevnte som åpner ballet («RainWhen I Die», «Them Bones» og «Dam That River»).

Påfølgende «Check My Brain» kan trygt regnes som en moderne klassiker fra det nyere Alice in Chains-materialet, men det er først under «Bleed the Freak» et til da noe avventende publikum virkelig våkner til liv. Jerry Cantrell har (overraskende nok!) blitt en gammel mann, men samspillet mellom ham, DuVall og Inez er godt, og selv om opptredenen kunne vært hakket mer fremoverlent er det ikke noe å si på den spilletekniske utførelsen. «Would?» og «Rooster» avslutter settet, og man tar seg selv i å tenke at det tidlige nittitallet slett ikke var så verst allikevel. En OK konsert, men følelsen er der av at dette kunne ha blitt så mye, mye bedre. (ST)

W.A.S.P. (8/10) føk ut av startblokkene til tonene av «On Your Knees», og Blackie Lawless selv virket uforskammet pigg. Sist jeg så ham lignet han mest på en værbitt, svarthåret utgave av Madam Mim, men her i Halden var det lite som tydet på at mannen faktisk er like gammel som foreldrene mine. Bandet virket spillesugne og lyden var crisp, i mangel av et bedre ord. Jeg har sett diskusjonen gå på nett om hvilke effekter som var på «boks» og hva som ble spilt live, uten at jeg føler meg kompetent til å mene noe som helst i den ene eller andre retningen. Jeg konstaterer kun at for meg som menig tilhører låt W.A.S.P. bra, og når «L.O.V.E. Machine» dukker opp som tredje låt i settet føles det herlig å være hårdrockare. Avslutningen med «Chainsaw Charlie», «Wild Child» og «I Wanna Be Somebody» står ikke tilbake for noe i rockehistorien. Det eneste savnet (foruten «Animal», selvsagt) var «Blind in Texas» – dessuten virket settlisten litt kort? (ST)

Så til bandet som skulle avslutte kvelden inne i teltet. Gåte (9/10) tok Norge med storm da de debuterte i 2002, men ga kun ut ett album til før de la inn årene snaue tre år senere. Diplomatisk sagt har vel bandet aldri satt fyr på min musikalske verden, og jeg hadde heller ingen store planer om å sette av tid til å få med meg konserten på Tons of Rock. Etter mer eller mindre høflige anmodninger blir man da med, uten spesielle forventninger. Det skulle vise seg å være vel verdt den tidsmessige investeringen, ettersom Gåte i 2018 viser seg å være et hinsides bra liveband! Gunnhild Sundli synger fantastisk, gitarist Magnus Børmark er både høyt og lavt mens Sveinung Sundli på fele er seremonimesteren som (så vidt) holder trollskapen i tømme. «Rideboll og Gullborg» fra fjorårets Attersyn-EP er første låt ut, og når «Bendik og Årolilja» følger på er festen i full gang. Ikledd hvit kjole er Gunnhild det naturlige blikkfanget, men man tar hele tiden en kikk i sidespeilet for å forsikre seg om at Magnus Børmark ikke faller ned og slår seg fordervet. Balansering på monitorer, crowdsurfing og generell hyperaktivitet krones med at han avslutningsvis klatrer opp i riggen og kaster gitaren ut blant publikum (!). Mulig HMS-ansvarlig på festivalen hadde sitt å si om dét stuntet, but hey, that’s rock ‘n’ roll! (ST)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Terje:
[espro-slider id=11890]

Kenneth:
[espro-slider id=11792]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2018: Onsdag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
20.06.2018

 

Med vel avrundet femårsjubileum, har Tons of Rock virkelig funnet formen og strammet inn formatet på festivalen. Endringene på årets festival var mest å merke i kvalitet og omfang, snarere enn de større endringer fra tidligere år, som oppgradering av teltscenen omprioritering av scener generelt sett. I år var konserter fra Huth-scenen avviklet, kanskje ikke så underlig med tanke på de værmessige utfordringene fra tidligere år oppe på toppen der. Klubbtilbudet kvelden før hovedfestivalen var også utvidet, og med gratis inngang på en rekke av Haldens musikkscener er det en spennende og viktig del av totalpakken.

Det flyter godt på festivalen – nok plass til besøkende, serveringstilbudet vokser i jevnt tempo, camptilbudet har blitt justert til det bedre løpende og med en stab som etterhvert kjenner området godt, både faste og frivillige, virker det svært smidig driftsmessig. Det som nok var mest uvant med årets festival var avviklingstiden, nok tilpasset Ozzy Osbourne, som da falt utenfor helgen. Med start allerede onsdag og forholdsvis tidlig på dagen kunne det muligvis by på noen problemer for de som ennå ikke hadde tatt ferie.

Musikalsk var det heller ikke stort å utsette på – en god miks av sjangere, etablerte og nykommere, lokale og langveisfarende og sågar comebacks. Enkelte artister fra tidligere år har rykket opp på rangstigen og fått seinere spilletider. Om det var noe man skulle sette finger’n på må det være at enkelte artister tok til scenen noe før annonsert tid. Normalt sett er vel problemet det motsatte, men med litt stram planlegging kan de minuttene virke irriterende.

Noe negativt måtte det jo være, men det ligger godt utenfor festivalens rekkevidde – været. Dessverre ble det heller vått denne uken, godt inneklemt mellom ukesvis av godvær. Det er da man blir ekstra glad for teltscenen, som med sitt omfang rommer godt med folk og hvor scenen har blitt såpass stor at artisten kan boltre seg litt også. Dessuten har lyden i teltet vært jevnt over av bra kvalitet, litt mer forutsigbart enn oppe på hovedscenen som påvirkes mer av vær og vind. (JL)

Girlschool (7/10) får den noe tvilsomme æren av å være først ute på festivalens største scene på onsdagen, ettersom både lyd og vær er i overkant ruskete da Kim McAuliffe og resten av damene setter i gang. Åpningstroikaen Demolition Boys, C’monLet’s Go og Hit and Run er alle gamle Girlschool-hits fra de to første skivene – her snakker vi pre-emptivestrike heller enn at man ønsker å rasjonere på kruttet! McAuliffe og Enid Williams deler på vokaljobben utover i settet, og spesielt førstnevnte har (fortsatt) en kul, smårøff stemme. I Spy dediseres til avdøde Girlschool-medgrunnlegger Kelly Johnson og Ronnie James Dio, mens Take it Like a Band dediseres til Lemmy. Inneklemt mellom disse spilles Come the Revolution, den stiligste Girlschool-låta fra nyere tid, og et par låter senere er det duket for Gun-klassikeren Race With the Devil, etterfulgt av avslutningsnummeret Emergency. Høy feelgood-faktor gjør det som fort kunne endt opp med å bli en klein nostalgitripp til en veldig ålreit konsert. (ST)

Første band jeg fikk sett til fulle var Bay Area-veteranene Exodus (9/10), som leverte et knallgig med mye 80-tallsmimring, Bandet har, i påvente av at Gary Holt skal bli ferdig med sitt engasjement i Slayer, tatt med seg gitarist Kragen Lum. Han har tette bånd til bandet, i og med at han også spiller i Heathen sammen med Lee Altus. Etter noen år som av og på-vikar sitter dette par-arbeidet som støpt. Vokalist Steve «Zetro» Souza røpet backstage at de så frem til den dagen Gary var ferdig med Slayer-jobben, «Da er han vår, bare vår», sa han med et stort glis om kjeften. Holt spilte på Tons i fjor, men hadde ikke nevnt noe om festivalen til bandkompisene. «Nei, han nevnte faktisk ikke noe om dette fantastiske stedet», forteller Souza.

«Han fortalte oss om Gröna Lund, vi spilte der her om dagen. Kult å spille i en fornøyelsespark!». Men nok om svenske fornøyelsesparker, Exodus leverte varene så det holdt på festningen og for det meste fikk vi klassikere fra debutskiva Bonded By Blood, ispedd et knippe låter fra seinere album. «Jeg har ikke noe problem med å synge låter andre vokalister har gjort,» nevnte Steve, med et lite stikk til diverse vokalister som unngår materiale andre i bandhistorien har spilt inn. «Jeg synger stoff fra alle tre vokalistene, og trives godt med det.» Trives godt gjorde også publikumet – med opphold fra regnværet ble det klassisk thrashstemning foran scenen, med de aktiviteter som hører til. Hvordan kan man la være, når energien på scenen er som den var med disse karene? Sinte gitarer, høyt driv og med Souzas særegne high-pitch stemme kan det ikke gå galt. Tipper mimrefaktoren var høy hos de eldre under klassikere som «A Lesson in Violence», «Bonded by Blood» og «And Then There Were None», alle fra den klassiske debutskiva. Ren og skjær thrash-fryd, og booker festivalen Heathen neste år blir vi ekstra happy. (JL)

I likhet med de fleste bandene tilknyttet den såkalte Nidaros-scenen leverer Whoredom Rife (7/10) en komplett pakke, musikalsk så vel som visuelt. Intensiteten er skrudd til maks, og mens vokalist K.R. i kraft av sin fysiske størrelse avkrever oppmerksomhet, utstråler gitarist Luctus en følelse av noe farlig; mannen ser nærmest strømførende utmed sine aggressive bevegelser på scenen. Lydmessig henger ting godt på greip. Det låter tight, lydbildet er tydelig uten at det går på bekostning av brutaliteten og de hvasse kantene. Black metal på dagtid er ikke nødvendigvis optimalt, men inne på teltscenen på Tons of Rock var ikke dagslyset noe merkbart problem. Whoredom Rife fikk en viss oppmerksomhet da de (noe overraskende?) ble nominert til Spellemannspris i fjor, og skaffet seg antakeligvis enda flere tilhengere etter denne konserten. Proft, uten å være ekstraordinært. (ST)

Neste band opp på hovedscenen, Arch Enemy (7/10), gjestet Norge i vinter som en del av turneen for sisteskiva Will to Power. Forøvrig en knallskive i mine ører, og i og med at sommerens festivalgig er en del av samme turné blir det ikke de store overraskelsene i låtvalget. Fokus er naturlig nok på sisteskiva og forgjengeren, vokalist Alissa White-Gluz’ debut War Eternal, og det passer vel egentlig settet best. Bandet blir stadig mer melodisk og konserten blir nok litt jevnere med fokus på det nyere materialet. At bandet har vært lenge på veien merkes – det er tight, gitararbeidet til Amott og Loomis er strålende, men samtidig fremstår det også litt vel rutinemessig levert.

Riktignok forsøker Alissa seg på litt «trim på grensen» med unison hopping og veiving med armer, men litt blodfattig blir det. Det går en fin linje mellom å bare låte perfekt og å framtre perfekt. Bandet spiller forholdsvis tidlig på kvelden, med tanke på lange, lyse dager og alt det der, noe som tar litt luven av deres ellers så effektive videoskjerm-backdrop. Man har sett dem betydelig mer tente og gira på mindre steder. For min del blir det en bra konsert å lytte til, men mindre interessant å se på, spesielt med litt duskregn. (JL)

Det er brukbart fylt opp i teltet da Battle Beast (7/10) går på scenen. Og finnene bruker ikke lang tid på å hente frem alle triksene fra den kommersielle sceneshow-skuffen. Vi snakker pumpende never i været, allsang og et velkoordinert bevegelsesmønster på begge gitaristene, bassisten og keytaristen (!). Sistnevnte instrument så ikke ekstremt festlig ut å spille live, men dem om det. Tross en ellevilt høy MGP-faktor leverer Battle Beast en god konsert, og samspillet med publikum settes øyensynlig pris på av begge parter. Touch in the Night er en aldri så liten favoritt her i gården, en catchy festkaramell med snasne Samantha Fox-vibber. Vokalist Noora synger bra, og når bandet når klimaks med King for a Day er det god stemning ute blant fansen. Noterer meg at bandet referer til seg selv som «party power metal» og oppgir ABBA og Manowar som artister de liker på Facebook-siden sin, og antar det kan være en like treffende beskrivelse som noe annet. Kult nok, i hvert fall så lenge man sørger for å opprettholde den påkrevde ironiske distansen. (ST)

Kveldens hovedperson, Ozzy Osbourne (5/10), får alle til å krype frem fra hvor de nå enn har gjemt seg i løpet av dagen. Brått er hovedscenen omringet av folk foran og til sidene. Litt som da Black Sabbath la inn årene for to år siden, dog med noe mindre folk. Man skjønner interessen – kråkevokalen til tross har Oz vært et ikon i hardrocken gjennom mange tiår, en man har ett eller annet forhold til. På sin siste reis ut som artist blir det litt Black Sabbath om igjen, man må få med seg dette før det er for seint. Dessverre blir leveringen så som så. Riktignok kommer han bedre ut av det vokalmessig enn tidligere, men låtvalget er noe underlig, spesielt siden det er Ozzy som soloartist som nå står på scenen. Black Sabbath-låtene, uansett hvor knyttet de er til ham, burde vært begravet i forrige veikryss og tre stykker er uanset godt i overkant for mange – han har da flere svisker i eget skap enn det som ble spilt på Tons.

Fra solokarrieren blir det i hovedsak en klassikerparade, hvor mesteparten kommer fra tiden før hans mangeårige og nylig «hjemvendte» gitarist Zakk Wylde kom med. Zakk er en dyktig gitarist og gjør klassikere som åpningslåten Bark at the Moon og Crazy Train på sitt eget vis, hvilket dessverre gjør at de ikke får energien til Jake E. Lee eller elegansen til Randy Rhoads. Zakk er og blir Zakk. Fra hans egen tid med Ozzy er det No More Tears-albumet som får fokus, ispedd litt fra andre album i den særdeles langtrukne instrumentalmedley/gitarsoloaffæren som ender med trommesolo. Gjesp. Greit nok at gamlekaren må ta seg en pause i syngiga, men det kunne kanskje vært lagt opp litt annerledes – det fremstår som en evighet med gitaronani og selv Zakk blir rimelig kjedelig etter fem minutter, publikumsnærhet i pit’en og kule videoeffekter på storskjermen til tross. Akkurat de visuelle effektene var det som løftet helheten litt, med stadig skifte av manipulert live-stream av konserten og klipp fra boks. Ingen uvanlighet i dagens konsertoppsettinger, men godt levert.

Scenebevelsene til Osbourne er heller ikke av de meste spennende, vi har sett den minimale gangen frem og tilbake tidligere og han hadde ingen overraskelser opp i ermet denne kvelden heller. Tenker Ozzy ser frem til dagen han kan sette seg ned og være «done with it», uansett hvor mye han lurte på om han kunne komme tilbake igjen. (JL)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=11699]

 

Nyheter

Ozzy Osbourne til Tons of Rock!

OZZY OSBOURNE TIL TONS OF ROCK!

Tons of Rock presenterer selveste OZZY OSBOURNE som headliner på Tons of Rock onsdag 20. juni 2018. Ozzy Osbourne feirer sin imponerende karriere som rockens største ikon med en siste (?) avskjedsturne; Farewell World Tour.

Turneen vil gå over hele verden og er forventet å vare til 2020. Dette blir en magisk og historisk kveld på Fredriksten Festning i Halden. Ozzy er også bekreftet til mange av de andre store europeiske metal-festivalene i sommer. Bl.a. Download (UK/FR/SP), Copenhell, Sweden Rock, Graspop og Impact.

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Nyheter

De første bandene til Tons of Rock 2018 er klare!

Festivalen slipper i dag de 19 første artistene til Tons of Rock 2018, og i ukene fremover vil det komme bandslipp som vil få Fredriksten Festning til å riste. HELLOWEEN selger ut arenaer verden over med sitt fantastiske ”Pumpkins United” show med Kai Hansen og Michael Kiske tilbake. Tons of Rock blir deres EKSKLUSIVT ENESTE SHOW I NORGE . KVELERTAK kommer rett fra turne med Metallica samt at band som AT THE GATES, EXODUS, EPICA, MARDUK, ALESTORM og SKAMBANKT og mange flere kommer.

Mandag 23. oktober kl 09.00 legges festivalpass, camp og bussbilletter ut i salg HER. «Earlybird»-billettene er allerede utsolgt.

www.tonsofrock.no  |  Tons Facebook  |  Tons of Rock 2018 Facebook event  |  Billetter

 

Nyheter

Tons of Oslo – Ny klubbfestival

Med årets Tons of Rock så vidt ute av bakspeilet melder festivalen at de tar konseptet fra årets klubbkveld et steg lenger og drar til med klubbfestival i Oslo fire dager til ende. Tidspunktet er 25.-28. oktober og fyller på sett og hvis hullet etter Kraterfest som de siste årene har blitt avholdt seinhøstes. Arena for begivenheten blir Krøsset og  det er en viss spennvidde i de bandene som er booket til årets utgave, hør bare: Gothminister, Kite, Nekromantheon, Okkultokrati, Invaders, Dead Lord, Bloodlights, Rivera, Vreid, Nidingr og Slegest!

Billetter kan bestilles via Hoopla og koster 250 spenn + avgift per kveld.

Nekromantheon fra fjorårets Tons of Rock. Foto: Terje Dokken.

Tons of Oslo Facebook event

 

Intervjuer, Nyheter

Intervju med Tons of Rock-aktuelle Me And That Man

Mørkemenn på nye veier

I fjor sto Ikonet Adam ”Nergal” Darski på Tons of Rock-scenen med Behemoth, som ubestridt frontmann i et av verdens største black metal band. Til sommeren er festivalen et av få stoppesteder som får oppleve den profilerte metal-artisten som blues-musiker.

Me_and_That_Man

– Norge har alltid vært noe spesielt for meg. Jeg har mange venner her og det var her mye av bakgrunnen for den musikken jeg har drevet med startet. Når noen foreslår en greie jeg synes er kul, er det ikke nei i min munn. Noe som var tilfelle da en av Tons of Rock-sjefene spurte om jeg ville spille på intimscenen på toppen av festningen.

Polske Adam ”Nergal” Darski har i løpet av de siste 20 årene gjort Behemoth til et av klodens største black metal-band. Men den hardtarbeidende og søkende musikeren lar det ikke være med det. I februar lanseres hans nye band Me And That Man. Metal-fansen kan fort få seg en overraskelse når de hører resultatet. Prosjektet har nemlig begge beina plantet i den gamle blues-tradisjonen.

– Jeg har alltid interessert meg for mye forskjellig musikk. Dette er noe jeg har gått og brygget på lenge og det har blitt en greie jeg bare må få ut av systemet. Det har absolutt ingenting til felles med det jeg driver med i Behemoth om man ser bort fra at all rock og metal på sett og vis har sine røtter i bluesen da.

Men at noen skal rynke på nesen er han ikke bekymret for.

– Vet du hva, jeg har på sett og vis oppdratt mitt eget publikum. Jeg har alltid hatt mange forskjellige prosjekter gående. Om det er man snakker om hobby eller en forretning, så er det viktigste at man er tro mot seg selv, og det er ingenting motsetning i noe av det jeg driver med.

I 2011 figurerte Darski som mentor i den polske utgaven av ”The Voice”, noe som falt mange av landets religiøse tungt for brystet. De siste årene har han blant annet åpnet flere barbersalonger og en nattklubb i hjemlandet.

– Jeg startet tross alt en barbersjappe og ikke en blomsterbutikk, ler han. Det er jo ganske mandig. Og ”The Voice” handler jo om å komme seg ut og stå på en scene. En av artistene mine sang Iron Maidens ”Run to the Hills” og hun var i syvende måned. Hvor kult er ikke det?

Me_and_That_Man_logo

Me and that Man er resultatet av samarbeidet med eksilbriten, John Porter. En eldre blues-musiker som de siste 30 årene har bodd i Polen og har lang fartstid i sjangeren. Skal man tro Nergal hadde de aldri møtt hverandre før ideen kom på bordet.

– Jeg ringte han og introduserte meg og fortalte han hva jeg hadde i tankene, og om vi ikke skulle ta en middag og en prat. Og det var det. John er en fantastisk musiker og har ingen metal-referanser i det hele tatt. Det er derfor vi har forsøkt å styre unna de tradisjonelle metal-kanalene. Vi ville gjøre dette på sjangerens egne premisser. Så gjenstår det å se om folk liker det eller ikke. Plata er spilt inn, resten er utenfor vår kontroll.

Behemoth er kjent for spektakulære sceneshow med mye staffasje og høyt tempo, når Nergal trår ut på den intime festningsscenen på Tons of Rock er situasjonen noe ganske annet. Skremmer det deg å kaste bort det trygge rammeverket og den store produksjonen man kan gjemme seg bak med moderbandet?

– Det blir ikke mer nakent enn dette, så det er klart det blir en utfordring. Jeg brukte lang tid på å finne min egen stemme oppi det hele. Men det er jo slik man lærer og utvikler seg. Det blir et enkelt oppsett, men vi kan love at det blir mørkt og stemningsfullt.

Kan Me and that Man bli en stor greie for deg?

– Vel, Behemoth vil alltid være min hovedprioritet. Vi kommer til å gjøre konserter både i USA, Europa og Polen. Vi får se – dette var noe jeg hadde et behov for å gjøre. Det kan ta fyr, men det kan også støve ned, men jeg stresser ikke med det. Plata er ferdig og det er det som betyr noe. Jeg er allerede en vinner og kan dø lykkelig, smiler han fornøyd.

Me and That Man:  Hjemmeside  |  Facebook  |  Instagram

Me and That Man spiller på Tons of Rock 23. juni.

 

 

Tons of Rock:  Hjemmeside  |  Facebook  |  Billetter

 

Nyheter

14 nye band til Tons of Rock 2017!

Massivt slipp fra Tons of Rock!

Metal-kongene Slayer, publikumsfavorittene Five Finger Death Punch, de svenske legendene i Entombed AD og et eksklusivt norgesbesøk med multikunstneren og horror-rockeren Rob Zombie er alle bekreftet til Tons of Rock. Sammen topper de dagens massive førjulsslipp av totalt 14 artister til sommerens festival i Halden 22. -24. Juni.

Slayer

“Av og til kommer julekvelden på forskudd med en skikkelig gavepakke. Og slik føltes det når Slayer takket ja til å spille på Tons of Rock. For min del startet det hele med albumet “Show No Mercy”. Et mesterverk som satte dype spor i en ung sognings oppvekst. Katalogen til Slayer er så tullete bra, at det blir meningsløst å kun løfte frem en favoritt. Nå teller jeg bare dager til de skal filleriste Fredriksten Festning” sier bookingsjef Jarle Kvåle.

I selskap med storheter som Metallica, Megadeth og nettopp Anthrax var Slayer med på å forme trashmetal-sjangeren fra starten av åttitallet, og bandet har levert klassiske album som «Reign in Blood«, «South of Heaven» og «Seasons In The Abyss» for å nevne noen. Få band har holdt seg like aktuelle som Slayer.

Five Finger Death Punch

Amerikanerne i Five Finger Death Punch har de seneste årene etablerte seg som et av verdens absolutt største metal band. Sommeren 2017 er de også klare for en av norges største festivaler og rockearenaer, Fredriksten Festning i Halden. Five Finger Death Punch er forøvrig det bandet som har vært mest etterspurt av Tons Of Rock-publikummet. Bandet fra Las Vegas albumdebuterte tilbake i 2007 med «The Way of the Fist«, og har siden vokst seg større og større for hver utgivelse. I løpet av 2013 ga de ut to studioalbum, «The Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell» volum 1 og 2. Begge debuterte på 2. plass på Billboard! Videoen til låta «Wrong Side Of Heaven» har mer enn 100 millioner visninger på Youtube.

2017-programmet begynner å falle på plass, og FOR en festival det skal bli! Ikonene Slayer, Five Finger Death punch, et av verdens absolutt største metal band per i dag, og det bandet som definitivt flest publikummere har ønsket seg til Tons of Rock. Giganten Rob Zombie og Blink-182 for FØRSTE gang til Norge. Unike show med Sabaton og Emperor og godbiter som Satyricon, Candlemass, Rotting Christ, Spidergawd, Myrkur og Black Magic for å nevne noen. Nå kan bare 2017 komme!” – Bookingsjef Jarle Kvåle.

Rob Zombie

Festivalen for de eksklusive opplevelser
Det er første gang multikunstneren Rob Zombie opptrer i Norge når han torsdag 22. Juni spiller på Tons of Rock. En av rockens definitivt tøffeste personligheter tar med seg et vanvittig sceneshow preget av horror, skrekk og splatter.

Tidligere i vinter ble det også klart at bandet Blink-182 fra California vil gjøre sin første konsert i Norge noensinne på Fredriksten festning. Om det er festivalen eller arenaen som tiltrekker seg storhetene er ikke kjent, men hvorfor svenske Sabaton returnerer for en eksklusiv konsert er ikke tilfeldig.

– I 2012 lagde vi et album dedikert til svensk historie. Vi oppkalte det etter en av de mest ikoniske kongene som har sittet på tronen i landet vårt, Karl XII, mer kjent som Carolus Rex (…). I 2017 returnerer Carolus Rex til den legendariske festningen for en unik kveld når vi i Sabaton fremfører albumet dedikert til ”The rise and fall” for det svenske riket! Se Carolus reise seg! – Pär Sundström (Sabaton).

Dagens programnyheter: Slayer, Five Finger Death Punch, Rob Zombie, Entombed AD, Rotting Christ, Myrkur, Delain, Valentourettes, Anekdoten, Virus, Deathhammer, Black Magic, Dreamarcher og Sibiir.

Tons of Rock 2017 arrangeres 22. til 24. juni på Fredriksten Festning i Halden.
Bekreftede artister til festivalen er:

SLAYER, FIVE FINGER DEATH PUNCH, BLINK-182, ROB ZOMBIE, SABATON, EMPEROR, SATYRICON, AIRBOURNE, CANDLEMASS, ENTOMBED A.D., SODOM, ROTTING CHRIST, AVATAR, AMARANTHE, MYRKUR, DELAIN, ANEKDOTEN, HONNINGBARNA, SPIDERGAWD, TAAKE, VALENTOURETTES, DRACULA, AIMING FOR ENRIKE, VIRUS, DEATHHAMMER, BLACK MAGIC, DREAMARCHER og SIBIIR.

 

Kjøp billetter HER.

Tons of Rock hjemmeside  |  Tons of Rock Facebook  |  Facebook-event

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

Se vår dekning av Tons of Rock 2016:  Dag 1  |  Dag 2  |  Dag 3

 

tons_desember2016

 

Nyheter

Sabaton spiller hele Carolus Rex på Tons of Rock!

Sabaton

Elsk dem eller hat dem, Sabaton har seilt opp som de ubestridt største entertainerne innen skandinavisk power metal! Sist de spilte på Tons of Rock, i 2015, stilte de med tanks på scenen og gedigne mengder pyro. Nå kommer de tilbake, og det med en helt spesiell konsert som ikke kunne passet bedre noe annet sted enn på Fredriksten Festning! Det dreier seg om bandets album Carolus Rex, deres konseptplate fra 2012, som tar for seg den svenske storhetstiden på 1600-tallet, især tiden under Karl XII, som falt for en norsk kule nettopp på Fredriksten Festning. Hvorvidt de velger å fremføre den på engelsk eller svensk vites ikke, men vi regner med en orgie i gult og blått, sannsynligvis med enda mer pyro enn sist, og håper tungt på litt ekstra rollespill med gamle uniformer og gjerne vokalist Joakim Brodén ridende til hest!

Dette er hva festivalledelsen selv ydmykt har å si om denne bookingen: «Noen ganger treffer et band så hinsides all fornuft at man bare må bøye seg i støvet og gjøre en ønskereprise. Vi gjorde det med Ghost, og nå gjør vi det med deres landsmenn SABATON, som ikke bare kommer tilbake, men som ønsker å spille hele det fantastiske albumet «Carolus Rex» med eventyrlige Fredriksten Festning som scene. Som ENESTE STED I VERDEN vil vi få nettopp dette showet, og det er et stolt øyeblikk i Tons of Rocks korte men sterke historie at vi får æren av å annonsere dette.»

tons17-2

Tons of Rock hjemmeside  |  Tons of Rock Facebook  |  Facebook-event

Kjøp billetter HER.

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Se vår dekning av årets festival:
Dag 1     |     Dag 2     |     Dag 3

 

Nyheter

De 10 første bandene til Tons of Rock 2017 klare!

tons17-1

Tons of rock har siden oppstarten i 2014 vært Norges største festival for hardrock- og metalfansen, og med headlinere som Black Sabbath, Twisted Sister, Volbeat, Slayer, Alice Cooper, Ghost, Gojira, Opeth og In Flames, i tillegg til en stor og variert mengde band som representerer både underskogen og alle sjikter helt opp til toppen, både norsk og internasjonalt, er det bare naturlig at festivalen på Fredriksten Festning i Halden har blitt en publikumsmagnet. Årets festival ble den mest suksessfulle så langt, og mange har sett fram til første artistslipp for 2017.

Emperor

Og nå er det altså klart at to av de foreløpige toppene på festivalplakaten er norske band som representerer den genren vi virkelig kan slå oss på brystet over internasjonalt, nemlig svartmetall-ikonene Emperor og Satyricon! Førstnevnte gjør kun seks opptredener neste år, i anledning 20-årsjubileet for klassikeren Anthems to the Welkin at Dusk, som de vil fremføre i sin helhet på Tons of Rock 2017! Satyricon stiller garantert i toppform, og ryktene sier at de til overmål har et nytt studioalbum ute i forkant av sin festivalopptreden.

Swedenrock Festival 2016

I tillegg kommer australske Airbourne, som ved en rekke anledninger har tatt turen til Norge for å glede publikum, senest som support for Volbeat i Oslo Spektrum, og deres energiske AC/DC-befengte boogierock er garantert å sørge for den perfekte festivalstemningen. Candlemass ble for en tid tilbake kåret til Sveriges beste metalband av en samlet svensk metalbransje, og det er på ingen måte å ta munnen for full å påstå at de er grunnleggerene av dagens episke doom metal! Minst like legendariske er Wodos, unnskyld, Sodom, som er en av hjørnesteinene innen tysk thrash metal, og som alltid garanterer et øs av dimensjoner live, og en viss risiko for 1 stk norsk gjesteartist med solbriller og et fett glis underveis!

Airbourne

I tillegg kommer både Honningbarna, Avatar, Amaranthe, Taake og Spidergawd, og dette er selvsagt bare toppen av isfjellet. Vi gleder oss definitivt til videre artistslipp, men det er ingen tvil om at ToR2017 har fått en knallstart!

Vi lar festivalledelsen få ordet: «Vi er svært stolte av å nå presentere et bredt program med fete band som garantert sørger for at den fjerde utgaven av Tons of Rock blir uforglemmelig. Utover høsten og vinteren skal vi slippe ytterligere 30 artister, samt flere nyheter vi gleder oss til å fortelle om. Skal vi tro årets tilbakemeldinger, så vil svært mange av de som besøkte Tons of Rock i år, komme tilbake neste år, pluss mange flere som skjønner at dette er en festival man ikke kan gå glipp av», sier bookingansvarlig Jarle Kvåle.

«Vi rigger til et festivalområde som er enda bedre egnet til å ta imot et enda større publikum i 2017. Jeg håper vi ses i Halden neste sommer», sier en stolt festivalsjef Svein Bjørge videre.
Tons of Rock 2017 arrangeres 22. til 24. juni på Fredriksten Festning i Halden. Billettene legges i salg på ticketmaster.no mandag 24. oktober kl 09.00.

Kjøp billetter HER.

Tons of Rock hjemmeside  |  Tons of Rock Facebook  |  Facebook-event

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Se vår dekning av årets festival:
Dag 1     |     Dag 2     |     Dag 3

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2016 – Dag 3

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 3 : 25.06.2016

 

Pain (5/10) hadde et par hits tidlig på 2000-tallet med End of the Line og spesielt Shut Your Mouth, men er et godt eksempel på en type musikk som eldes dårlig. Pains techno-metal hadde et visst marked på den tiden, men nå i 2016 høres låtmaterialet utrolig datert ut. Når det er sagt skinner sola, og det hersker en tilbakelent og tilfreds stemning foran scena. Peter Tägtgren og hans menn groover brukbart, og til tross for at bassisten ser ut som om han ønsker å rømme landet snarest mulig er dette en helt grei opptreden den siste festivaldagen.

Pain 1

Steak Number Eight (7/10) kommer fra Belgia og har et horribelt bandnavn, men på den positive siden er de flinke folk som gjør mye ut av seg inne på teltscena på Tons of Rock. Musikken som fremføres kan vel puttes i den vide sekken post-rock, og selv om bandet øyensynlig ikke har masse fans i Halden låter det tight og fint. Mot slutten hopper vokalist/gitarist Brent Vanneste ned blant publikum og fullfører konserten der ute. Bandet virker livsglade og ivrige på å vise seg frem, og vant muligens et par nye fans under årets festival.

Steak Number Eight

Det er på grensen til uutholdelig varmt idet de svenske vikingene i Amon Amarth (8/10) gjør seg klare på scenen. Det er ikke så mange som har tatt plass foran hovedscenen denne varme ettermiddagen, og det skjønner jeg godt. Men så fort bandet setter i gang så fylles det sakte, men sikkert opp – og det blir ganske bra med folk etter hvert. Bandet har ikke spart på scenemateriell, og på hver side av trommesettet står to store dragehoder med trapp på baksiden som blir flittig brukt under hele settet.

Amon 2

Amon Amarth leverer en veldig bra konsert, og de får med seg de fleste som har tatt turen – folk headbanger og hopper rundt så svetten spruter. Vi får servert et bredt utvalg med låter, både nytt og gammelt og med låter som First Kill, Death in fire, War of the Gods, Raise Your Horns og Guardians of Asgaard må det jo bare bli bra. Det virker det som at de fleste er fornøyde, og det er på tide å krype opp til vannstasjonen for å få seg litt nødvendig vann før ferden går videre.

Amon Amarth

Et band det er mange år siden jeg har sett live og som jeg virkelig har sett frem til å se igjen er jo ingen ringere enn industrimetallerne i Red Harvest (7/10). Bandet har vært borte noen år, men er nå omsider tilbake og det var det tydeligvis flere enn meg som satte pris på. Bandet åpner med Omnipotent fra plata Cold Dark Matter og da er standarden satt for hva vi har i vente resten av konserten, ettersom resten av låtmaterialet går litt i samme tralten. Ikke noe galt i det, for all del, men jeg savner nok noen av de litt mer brutale og harde låtene også for å få litt mer variasjon i settet – for eksempel var et par låter fra Internal Punishment Programs litt savnet. Men vi får godlåter på rekke og rad allikevel, bevares. Det spilles blant annet Antidote, God Tech, Mouth of Madness, og det hele avsluttes med Beyond the End. Bandet spiller tight som bare det, og publikum virker fornøyd, så tommel opp! Så får vi håpe vi hører mer fra den kanten om ikke så alt for lenge.

Red Harvest

Sist Europe (6/10) var på disse kanter leverte de en strålende konsert, så forventningene til Joey Tempest og hans mer eller mindre muntre menn var store. Sveriges største 80-tallshelter åpnet showet med to låter fra den siste skiva War of Kings, en skive som for øvrig er svært så bra, før Rock the Night ljomer ut over festningen. Allikevel hviler det noe tilknappet over Europe, og da ikke bare over Tempest selv – det forhenværende sexsymbolet er anstendig pakket inn, til mine kvinnelige medpublikummeres skuffelse.

Europe 2

Settlista er omtrent den samme som da Europe spilte på Rockefeller i fjor høst, men er naturligvis ikke like omfangsrik. En av låtene som har fått smake giljotinen er dessverre Carrie. Superstitious er funky og smooth som alltid, mens The Final Countdown naturligvis avslutter showet og fører til unison gauling og spilling av luftkeyboard ute blant publikum.

Europe

Det her var noe jeg var veldig spent på for å si det mildt. Jeg har sett Megadeth (8/10) tidligere, og jeg kan vel ikke si jeg ble veldig imponert den gangen, men jeg liker det mannen gjør på skive, så jeg er villig til å gi ham en ny sjanse. Det begynner å bli veldig mye folk foran scenen når klokka begynner å nærme seg 21.40, tidspunktet for når bandet skal begynne. Introen kjøres i gang og bandet kommer på scenen møtt av enorm jubel idet første låt Hangar 18 kjøres i gang. Bandet følger opp med åpningslåten The Threat is Real fra den siste platen Dystopia.

Mega 1

Av alle de 15 låtene vi får høre i kveld er det en god blanding fra hele karrieren, blant annet Rattlehead, Dystopia, Wake up Dead, In My Darkest Hour, Dawn Patrol og Poison Was the Cure, men det som var høydepunktet for undertegnede var nok Sweating Bullets, Symphony of Destruction og Peace Sells. Det er ikke så veldig underholdende å se en Megadeth-konsert ettersom det ikke er all verdens som skjer oppe på scenen, det kan kanskje til og med bli litt kjedelig til tider. Men en ting skal mannen ha, og det er at han fortsatt fremfører låtene sine veldig bra etter alle disse årene i gamet, og jeg er veldig positivt overrasket over det jeg har vært vitne til her i kveld. Det gikk i fra null forventninger til å bli en meget fornøyelig opplevelse til slutt.

Megadeth

Kolbotn-thrasherne i Nekromantheon (9/10) går som alltid rett i strupen, og minner en på hvor utrolig deilig det er å se folk som kan å spille ordentlig thrash. Dette låter enormt friskt, og gutta er tighte og proffe ut til fingerspissene. Gitarist Arild M. Torp og bassist Sindre Solem veksler mellom å ta seg av vokalen, noe som skaper god variasjon og fører til at musikken aldri føles ensformig. Nekromantheon presenterer en ny låt som smeller som tequila på et russetreff, uten at jeg fanget opp navnet, og siste låt dediseres til en av Norges fremste konsertgjengere, Vidar «Slangen» Langerud. Kult gjort, og en trivelig avslutning på en forrykende konsert.

Nekromantheon

Det er mange oppspilte og spente publikummere som begynner å ta plass oppe foran hovedscenen allerede i god tid før siste band for helgen – folk strømmer til jevnlig, og det er temmelig fullt der minutter før helvete braker løs.Og når kveldens absolutte høydepunkt, de polske veteranene i Behemoth (10/10), omsider kommer på scenen til enorm jubel, er stemningen til å ta og føle på. Bandet skal gjennomføre sin siste plate The Satanist i sin helhet, og det i seg selv gjør jo dette til en kongeaften. Når bandet fyrer i gang er det ikke spart på noe som helst, det er fullt kjør fra første tone og Nergal har publikum i sin hule hånd hele veien igjennom.

Behemoth 1

Jeg prøvde å bevege meg litt rundt for å teste trøkket litt, startet oppe på VIP-området der lyden var helt ok, men endte til slutt nede nesten helt fremst foran scenen der det var et enormt trøkk – lyden var helt fantastisk. Bandet har en ekstrem utstråling og klarer å skape et liv og engasjement blant tilhørerne som er helt fenomenalt. Jeg var, og er en stor fan av The Satanist fra tidligere, men jeg klarer nesten ikke å sette ord på hva jeg føler for skiva nå etter å ha opplevd dette. Det ble skapt magi på Fredriksten festning denne siste natten på Tons of Rock.

Behemoth

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=5259]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2016 – Dag 2

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 2 : 24.06.2016

 

The Shrine (8/10) fra Venice, California stiller uforskammet friske til dyst som første band ut på storescena på fredagen. Til tross for at det nesten er folketomt gir gutta jernet fra første anslag. Vokalist, gitarist (og skater) Josh Landau kan minne om en Dave Wyndorf tilbake på dop, i positiv forstand, og bandets ubestemmelige miks av US punk og bredbeint rock ‘n’ roll gjør det umulig ikke å bli i godt humør. Sola titter også frem mens The Shrine pløyer gjennom Death to Invaders og Worship, og da bandet avslutter med jamming og gitaren på nakken under Nothing Forever er det topp stemning blant de få heldige oppmøtte.

The Shrine

Frode Kilvik, for øvrig eneste observerte Tons of Rock-artist i Wu-Tang Clan-trøye, er en god frontmann. Dessverre står ikke musikken Kraków (5/10) leverer i stil, med dusinvis av lange, repetitive passasjer som fremkaller opptil flere gjesp og gjentatt kikking på klokka. Til tross for at bergensernes stoner metal låter tungt og intenst som en mandagsmorgen etter tredagersfylla er det for mange elementer som bringer lite til bords, og interessen blir betraktelig redusert utover i konserten. På en festival havner man fort i mylderet om man ikke gjør noe ekstra ut av seg, og det er heller denne høye forglemmelighetsfaktoren enn at Kraków gjør en direkte dårlig konsert som er utslagsgivende for denne noe krasse dommen.

Tons of Rock 2016

El Caco (6/10) balanserer hele tiden mellom at man får fot av det man hører og at man heller vil høre på bedre band i samme sjanger. Låter som Someone New og Substitute er utvilsomt kule rockelåter, men gjennomgående klarer jeg ikke finne mye som vekker det helt store engasjementet i El Cacos musikk – muligens på grunn av at jeg aldri har fått taket på Øyvind Osas noe anonyme vokal. Bandet har lang nok fartstid til å gjøre sakene sine godt, og det har også møtt opp greit med folk uten at det på noen måte tar av. En stødig festivaljobb, hverken mer eller mindre.

Tons of Rock 2016

Teltet fylles nok en gang fort opp, og folk venter i spenning på de amerikanske thrashmetallerne i Havok (8/10). Og det med god grunn, for det blir et bra trøkk idet bandet kjører i gang første låt. Jeg savner dog litt den intensiteten og trøkket bandet har på plate, men du verden for en konsert det ble allikevel, og gutta kan det å lage liv blant publikum. Bandet spilte en eller to låter fra sitt kommende album, og ellers var det en god blanding fra ellers i karrieren. Heldigvis for min del spiller de en del fra Time is up som er min personlige favoritt av bandet.Under siste låt forsvinner bassisten av scenen og dukker plutselig opp løpende inn i folkemengden foran scenen, og jeg tror det tar maks to sekunder før mosh-piten er i gang. Alt i alt en fantastisk konsert. Det eneste som trekker ned, er at jeg savner det lille ekstra trøkket, og at det ble litt vel mye snakking mellom låtene.

Tons of Rock 2016

Converge (6/10) virker halvveis malplasserte på den store scena på Tons of Rock, og oppmøtet er heller ikke all verden. Her sitter man med følelsen av at dette med fordel kunne vært flyttet inn i teltet, og gjerne senere på kvelden. Hardcore fungerer som kjent best med kort avstand til publikum, og selv om Converge forsøker å få inn et par ramme nyrenever føler man hele tiden at det mangler noe. Vokalist Jacob Bannon legger ned en imponerende treningsøkt for å få fart på sakene, uten at det er helt vellykket. Settet består etter hva jeg kan dømme nesten uten unntak av låter utgitt fra og med Jane Doe-albumet, med hovedvekt på materiale fra sisteskiva All We Love We Leave Behind og 2004-utgivelsen You Fail Me.

Tons of Rock 2016

Pennsylvania-bandet August Burns Red (8/10) var muligens den bookingen som var mest på siden av resten av festivalprogrammet, men det er et tallrikt og engasjert publikum som er lydhøre til Jake Luhrs’ oppfordringer om å lage liv. Det er utvilsomt mange som har et elsk/hat-forhold til både bandets musikk og uttalte religiøse preferanser, så man kan trygt si at dette er en konsert for menigheten (punintended). August Burns Red leverer åkkesom et tight og velopplagt stykke metalcore, og får med unntak av Black Sabbath og Raga Rockers festivalens hittil beste respons. Nær halvparten av settlista er for øvrig hentet fra sisteskiva Found in Far Away Places.

August Burns Red 1

Nikki Sixx er ferdig med Mötley Crüe, og gjester Norge for første gang med sitt nye band Sixx: A.M (3/10). Måtte det bli lenge til neste gang. Musikalsk sett befinner vi oss i et mer moderne og oppdatert landskap enn hva tilfellet var for Mötley, men det skorter stort på kvaliteten i låtene. Her er det virkelig lite å rope hurra for. Entertainer-faktene er imidlertid av høy klasse, og vokalist James Michael hilser selvsikkert på publikum i det han omtaler som Oslo nok ganger til at man føler at man innehar en statistrolle som publikum i Spinal Tap. Avslutningslåta Life is Beautiful er reinbarka sonisk søppel, og man priser seg lykkelig over at bandet forlater scenen.

Sixx AM 2

Da var endelig tiden kommet for at jeg skal få overvære Haldens store sønner live. Selv om jeg har hatt muligheten tidligere, har det nå dessverre ikke blitt sånn. Det begynner å bli greit med folk oppe på Huth-stage idet Mork (8/10) kommer på scenen. Bandets kjører i gang showet med En sirkel av stein, og stemningen blant publikum er på topp fra første låt. Bandet er flinke til å få med seg publikum, og mange synger med under refrenget til Hudbreiderens revir. Og med låter som Den lukkede porten, Før kristen tid og I sluket av myra blir det magisk stemning oppe på toppen av festningen med utsikt over Halden by.

Tons of Rock 2016

Hvordan skal man anmelde en konsert med Black Debbath (9/10)? Jeg har vært av den oppfatning at de hysteriske ablegøyene står i veien for at bandet skal bli større enn de er, men innser at det tvert imot er den andre veien rundt – humoren gjør Black Debbath til et mye bedre band enn de ellers ville vært. Om KLM hadde spilt hardrock ville det hørtes ut som Black Debbath. Høydepunkter inkluderer HMS-ansvarlig Egil Hegerbergs opplysninger om at bandet lå i kontraktsmessige uoverensstemmelser med trommis Ollis og at den nye mannen bak settet var Bill Ward, live-maling med påfølgende auksjon og pølse- og Halden-quiz. Det er kjempestemning fra start til mål, med Dum dum minister, Nei til runkesti på Ekeberg! og Den femte statsmakt som (de musikalske) høydepunktene. Pluss i margen for å være Bøler-patrioter.

Tons of Rock 2016

Når fremtidens akademikere skal ta for seg Haldens historie vil det være to datoer som må markeres med gul penn: 11. desember 1718, dagen da Karl XII mislyktes i å innta Fredriksten festning, og 24. juni 2016, dagen da Alice Cooper (10/10) lyktes der svenskekongen feilet. Dette var, i frykt for å underdrive, en sensasjonelt bra konsert fra ende til annen. Det er ikke ofte man opplever at alt faller på plass: Settlisten er tilnærmet plettfri, lyden er suveren, showet er uovertruffen underholdning, og konserten er krydret med særdeles hyggelige overraskelser.

Alice Cooper 2

The Black Widow åpner sirkuset, etterfulgtavNo More Mr. Nice Guy og Under My Wheels. Alice Cooper-mainstays som Billion Dollar Babies, Ballad of Dwight Fry og Poison suppleres med sjeldneresakersom Public Animal #9 og Long Way To Go. Under Feed My Frankenstein gjør ingen ringere enn Nikki Sixx en gjesteopptreden, side om side ved en flere meter høy utgave av Frankensteins monster. Litt halshugging blir det også tid til, mens gitarist Nita Strauss får solo-tid til å vise at det ikke bare var stamfar Johann som var i besittelse av godt over snittet utviklede musikalske evner.

Tons of Rock 2016

Det er noe eget ved å se store artister gjøre coverversjoner av klassikerlåter fra rockehistorien, og denne kveldens største beholdning oppstår da Alice Cooper i tur og orden hedrer Keith Moon, Jimi Hendrix, David Bowie og LemmyKilmister ved å covrePinball Wizard, Fire, Suffragette City og selveste Ace of Spades! På sistnevnte var det bassist Chuck Garric (som for øvrig spiller sammen med Alice Coopers datter Calico i BeastöBlancö) som gjorde en skremmende presis etterligning av salige Lemmy. Utrolig rått. Den forvirrede gleden av at konserten faktisk ikke er over treffer først hjernen da Alice Cooper drar i gang med egne evergreens som I’mEighteen og School’s Out før klokka tikker mot slutten. Som ekstranummer kommer Electedmed badeballer, konfetti, såpebobler og fullt valgflesk, hvor vi med et stikk til den amerikanske presidentvalgkampen får gjesteopptredener av «Donald» og «Hillary». Alice Cooper – for en mann, for et show.

Tons of Rock 2016

Siste band ut oppe på Huth-stage denne fredagen er polske Mgla (8/10). Dette er første gangen jeg ser bandet live, og jeg var veldig spent i forkant av denne konserten, ettersom jeg har hørt veldig mange lovord om konsertene deres. Mange har samlet seg foran scenen når det er duket for kveldens mørkeste og kaldeste black metal-band, og det er god stemning blant publikum da bandet kommer på scenen og drar i gang første låten Further Down the Nest I. Bandet gjør ikke så mye ut av seg, men det er jo en del av varemerket deres der de står i sine helsvarte antrekk og svarte masker. Det blir en helt egen stemning og atmosfære da de serverer den ene godlåta etter den andre, og det spilles låter som Exercises in Futility I, II og VI og With Hearts Towards None I og III for å nevne noen. I det store og hele så blir dette en magisk opplevelse som jeg håper jeg får mulighet til å oppleve en gang til.

Tons of Rock 2016

Så var vi endelig kommet til det bandet jeg nok var mest spent på under denne festivalen, da dette er min første konsert med dem og forventningene var høye. Det begynner å bli veldig folksomt oppe ved hovedscenen når vi kommer, og vi rekker akkurat ned idet introen starter og Ghost (10/10) gjør seg klare til å komme på scenen. Det blir enormt god stemning blant publikum når bandet omsider melder sin ankomst og setter i gang med åpningslåten Spirit på bandets siste plate Meliora. Og det er nevnte Meliora som naturlig nok var hovedfokus denne kvelden, da de spilte nesten samtlige låter fra den.

Ghost 1

Gåsehuden har nok vært på plass helt fra første tone, men da de midt i settet dro i gang Year Zero fra plata Infestissumam, trodde jeg at hele festningen skulle lette, og frysningene gikk langt ned i ryggmargen. Alle som bor i Halden våknet nok når alle sang med på refrenget på denne. Det er etter min mening en av bandets feteste låter, og få høre den live under disse omgivelsene var beyond magisk.Bandet gjorde en tvers igjennom fet konsert og vokalisten hadde publikum i sin hule hånd hele veien. Rett og slett en magisk avslutningskonsert på hovedscenen denne kvelden, og jeg kan ikke si jeg så eller hørte noen negative miner da vi forlot plassen.

Tons of Rock 2016

I det man svever nedover bakken fra hovedscenen etter Ghost-konserten, går turen ned til teltet for å få med seg siste band for kvelden, nemlig kongene av fast forward rock’n’roll – The Carburetors (10/10). Jeg finner meg en bra plass langt fra scenen, og det tar ikke lang tid før introen til Burning Rubber setter i gang. Gåsehuden er tilbake! Gutta kommer på scenen og setter i gang på full speed fra første sekund, og holder tempoet igjennom hele showet. Vi får servert godlåt etter godlåt, som Burning Rubber, Lords of Thunder, Rock’n’ Roll Forever, Hellfire, Fire it Up, Allright Allright og Burnout – bare for å nevne noen.The Carburetors gir fansen virkelig valuta for pengene når de setter i gang, for her er det ikke spart på noe. I løpet av disse 45 minuttene fikk vi det meste et bra rock’n’roll show skal inneholde, med bomber, flammer, crowd-surfing, rakettsprutende gitarer, gitarknusing og ja, listen er endeløs. En fantastisk avslutning på en ellers fantastisk kveld.

Carbs 1

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=5142]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2016 – Dag 1

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 1 : 23.06.2016

 

Halden, byen som er mest kjent for å ha skjenket verden Ole I’Dole, kan for tredje år på rad invitere inn til det som seiler opp til å bli Norges største rockefestival. I billedskjønne omgivelser på Fredriksten festning, hvor kanonene fortsatt vokter grensa mot Sverige, er det vanskelig å la være å komme i festivalstemning, tross dystre værvarsler fra mørkemennene (og -kvinnene) hos Meteorologisk institutt.

Tons of Rock 2016

Leprous (7/10) er første band ut inne på teltscena, hvor trusselen om regn er unngått inntil videre. Bandet er ulastelig antrukket i svarte skjorter og ditto bukser, og fremfører sin progressive metal på like stilfullt vis. Lyden er prikkfri, og det samme er prestasjonene fra Einar Solberg & co. Einar har en imponerende vokal, og bandets trestemte koring sitter også som et skudd. Trommis Baard Kolstad briljerer, og må etter utrettelig innsats kaste skjorta før nest siste låt. Mottakelsen bandet får er behersket, men god, og Leprous er en fin start på festivalen.

Tons of Rock 2016

Idet dagens første band på den nyoppførte Huth-stageentrer scenen, kommer de første regndråpene, men det ser ikke ut til å påvirke verken Blodstrupmoen (7/10) eller publikum, så det spiller for så vidt ingen rolle. Blodstrupmoen gjennomfører en helt grei konsert uten de alt for store overraskelsene, men gutta spiller bra og det har kommet en god del publikummere opp på Huth-stage for å overvære bandets opptreden. Det virker som om de fleste er godt fornøyd med det de får servert. Gutta spiller en litt spesiell form for black metal som er iblandet ganske mange stilarter, men det passer veldig bra under disse omstendighetene – det er god stemning over hele linja. Ikke en konsert du kommer til å huske i lange tider fremover, men en veldig god opplevelse der og da.

Tons of Rock 2016

Så kom regnet, og poncho-kledde festivalgjengere flokket seg som vasne andunger foran Fort West-scena der Elin Larsson og resten av Blues Pills (7/10) sto klare for å innvie Tonsof Rock i det ypperste svensk hardrock kan skilte med om dagen. Bandets psykedeliske rock gjør seg sannsynligvis bedre i solskinn, men Blues Pills gir allikevel full gass foran det litt glisne publikummet. Elins stemme er helt fabelaktig, og som den reneste Janis Joplin herjer hun rundt på scenekanten, eggende og oppildnende. Tidvis får man Lynyrd Skynyrd-vibber av å se Blues Pills, noe som selvsagt aldri er feil. Høydepunktene i settet finner vi i High Class Woman og You Gotta Try.

Blues P 1

Det begynner å bli bra med folk i teltet idet Sogndals store sønner Vreid (8/10) setter i gang med et realt smell. Gutta har ikke holdt tilbake på noe, og kjører full pakke med bomber og flammer gjennom hele konserten. Bandet virker å være i storform selv også, og de leverer en veldig bra konsert full av energi og trøkk noe som gjør at det blir veldig god stemning blant alle de fremmøtte inne i det fra før varme teltet. Vreid leverte en av de bedre konsertene jeg har sett av gutta, og jeg tror nok at det er flere enn meg som er enig i det. Da de dro i gang Pitch Black Brigade var konserten fullkommen for meg, og jeg gikk derifra som en fornøyd mann.

Rival 2

Når Rival Sons (9/10) entrer scenen med Electric Man er det liten tvil om at det er et av vår tids fremste rock ‘n’ roll-band som har kommet til lille Halden. Scott Holiday ser ut som en million dollar, og formelig vrenger tonene ut av gitaren, mens Jay Buchanans stemme låter utenomjordisk bra. Bandets festivalarsenal består av moderne klassikere som Secret, Pressure and Time og Open My Eyes paret med noen utvalgte låter fra den siste skiva Hollow Bones, hvor spesielt tittellåta gjør seg godt i en livesetting. Med Keep On Swinging som siste låt er en regntung Fredriksten festning forvandlet til et dampende dansegulv, og Rival Sons kan ri videre inn i natten vel vitende om at de har levert solid valuta for pengene.

Tons of Rock 2016

Så var det klart for årets største høydepunkt for mange, og jeg kjenner at jeg har skyhøye forventninger til dette. Regnet fosser ned idet jeg finner meg en god plass oppe på VIP-området for å få best mulig utsikt utover scenen. I det øyeblikket introen starter og Black Sabbath (8/10) kommer på scenen nærmest koker det ute blant alle de 10 000 fremmøtte på regntunge Fredriksten festning denne kvelden. Bandet virker å være i god form, selv om Ozzy selv virker litt sliten og vokalen er ikke helt i hundre. En time ut i settet tar imidlertid bandet en liten pause mens vi får servert en ganske lang trommesolo. Når da bandet kommer tilbake virker Ozzy mye bedre enn for noen minutter siden og resten av showet blir langt bedre enn tidligere.

BS 2

Vi får servert låter hovedsakelig fra de tidligste platene og med låter som Black Sabbath, Snowblind, WarPigs, Iron Man, Dirty Woman og ikke minst avslutningslåta Paranoid, kan jo ikke dette slå feil. Etter nesten to timer takker bandet for seg, og dette blir siste gang bandet gjester Norge. Litt vemodig er det selvfølgelig, men med tanke på alder og form på noen av medlemmene er det kanskje like greit at de gir seg med æren i behold.

Tons of Rock 2016

For å oppsummere det hele ganske kort, så var det en magisk stemning over Fredriksten festning fra start til slutt. Bandet gjorde en bra jobb, og leverte det de skulle og vel så det. Det ble en fantastisk opplevelse som kommer til sitte i minne i mange år fremover både for meg og for de fleste andre fremmøtte denne kvelden. En verdig avslutning på en lang karriere. THE END.

Tons of Rock 2016

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Nyheter

Tons of Rock har sitt store gjennombrudd

Publikum svikter ikke Tons of Rock, og festivalsjef Svein Bjørge satser på utsolgte festivalpass før dørene åpner.

Det kan bli trangt om plassen på Tons of Rock i år. Opp mot 30 000 rock- og metal-entusiaster kan fylle Festningen i Halden denne sommeren.
– Billettsalget eksploderte. Nå er det få festivalpass igjen, og torsdagen solgte ut på tre uker, sier festivalsjef Svein Bjørge. Det er mye som tyder på at den unge festivalen allerede har klart å skaffe seg en trofast publikumsskare. Også alle hotellrommene i området ble solgt ut før de hadde et eneste navn på plakaten.

Tidenes lineup
– Jeg gleder meg. Dette blir et spesielt år, det store gjennombruddsåret for å si det sånn. Det er bare arenaen selv som setter begrensninger nå, sier Bjørge.

Festningen i Halden kan nå holde 10 000 besøkende per dag. Dersom det fylles opp betyr dette 30 000 inn og ut av festivalområdet i løpet av langhelgen. I år har de også fjernet en av scenene for å gjøre plass til enda flere besøkende. Og det må man kanskje, når man booker band som Black Sabbath, Megadeth, Alice Cooper og Ghost.
– Dette er tidenes lineup i Norge, tror jeg. Dette er store navn, ikoner. Det blir morsomt å samle dem i festningen denne sommeren, sier festivalsjefen.

Når billettsalget går som en drøm, har det positive ringvirkninger.
– Etter å ha gått med et lite, men planlagt, underskudd de to første årene ser det nå ut til at vi faktisk skal tjene penger i år, det er veldig positivt og etter planen, sier Bjørge.

Skummelt å satse på legendene
Det siste året har verden mistet flere legender og fantastiske musikere, og tanken på antallet rock- og metalidoler som har sunget sin siste strofe eller riffet for siste gang setter også sine spor i bookingprosessen.
– Vi er nødt til å ta det til vurdering. Det er nå en gang sånn at legendene blir eldre, og for mange har deres tid kommet. Vi må innrømme at vi hadde muligheten til å booke Motörhead dette året. Vi tok da den ubehagelige vurderingen at vi var velgig usikre på om Lemmy ville leve til sommeren, og dessverre fikk vi rett, sier arrangøren. Han forteller at også kvaliteten vurderes nøye før bandnavnet havner på plakaten.

– Vi ser på de siste turneene og ser om de virker oppegående. Noen sa det var en gambling å satse på Black Sabbath, men slik så ikke vi det. De har levert og Ozzy virker meget oppegående. På den andre siden av spekteret så kan vi jo si at vi gjerne skulle hatt Mötley Crüe, men de siste rapportene sier at de dessverre ikke leverer slik de en gang gjorde. Vi må sette publikum først og gå for de gode konsertopplevelsene, ikke bare de store navnene.

Selv gleder han seg til å se Black Sabbath.
– Dette blir definitivt siste turné, så det blir veldig spesielt. Jeg er ikke nødvendigvis noen fanatisk metal-fan, men Sabbath har jeg fulgt siden ungdommen.

Twisted Sister

Nei, By:Larm, rocken er langt ifra død!
I løpet av bookingprosessen har det blitt gjort mange harde valg. Bjørge forteller at de har vært nødt til å takke nei til hundrevis av band, også av den internasjonale sorten.
– Etterhvert som lineupen begynte å sette seg og vi fikk store band på plakaten fikk vi etterhvert mye oppmerksomhet og inn ramlet drøssevis med demoer og mailer fra folk som ønsket å spille på Tons. Vi sitter nå i den posisjonen at vi er den ene store rock- og metalfestivalen i Norge, og vi får tilbakemelding på at dersom bandet skal komme til Norge, er det Tons de ønsker å spille på.

Etter å ha lyttet seg gjennom et hav av demoer har de plukket ut mindre band til festivalen også.
– Det kommer mye demoer, og det er så utrolig mye bra som vi aldri hadde hørt om før og det er helt rå kvalitet på mye av det. Så denne mediaskapte ideen om at det ikke finnes fete rockeband i Norge er bare kødd. Det kryr av gode rockeband!

Ryktet om den magiske Festningen i Halden har også gått via jungeltelegrafen, og det er mange som ønsker den som kulisse.
– Det gir en bonus, spesielt for internasjonale band.

Dette var nemlig et av kriteriene han satte da han fikk ideen om å starte med Tons of Rock.
– Det måtte være sentralt, lett tilgjengelig og med en spektakulær arena. Jeg fikk alt jeg ønsket meg i Halden.

Testament

Drømmen om AC/DC
Svein Bjørge kan liste i evigheten med band som han ønsker seg til Tons of Rock. Men, om han må nevne en drømmebooking, ville det vært AC/DC.
– Se for deg det da, når man tross alt har en festning hadde det vært fett å hatt AC/DC der. For those about to rock, liksom. Så sier det pang i kanonene.

Bjørge sier at de ofte utfordrer band til å bruke festningen mer, og at de er åpne for å være kreative. Han mener Nightwish og Within Temptation hadde gjort god figur i festningen. Sistnevnte prøvde de å booke i år, men de var dessverre ikke tilgjengelige.
– Kanskje neste år, sier han med et lurt smil.

Rock skal være for alle
Tons of Rock skal ikke være en ren metallfestival. Det skal være rock også.
– Vi får en bred festival. Europe er et godt bilde på bredden. Jeg ble selv veldig imponert over Europe ifjor. De er så mye mer enn Final Countdown, sier han.

Festivalen opererer også med fri aldersgrense. Festivalsjefen sier dette er viktig.
– Rock skal være for alle! Det er mange som digger rock og metall som er under 18 år.

Mål for festivalen?
– At alle skal kose seg, minst mulig dokø, kortest mulig kø i baren. Og fint vær selvsagt!

 

Tons of Rock hjemmeside

Kjøp billetter HER.

 

Her er noen av våre bilder fra fjorårets utgave av Tons of Rock: (klikk for større visning)

[espro-slider id=4852]

 

Nyheter

Komplett Tons Of Rock line-up klar!

Programmet for Tons of Rock 2016 komplett med Europe og 9 andre band!

 

Europe_2015_Promo_900

Med Europe i spissen, kan vi trygt si at den endelige nedtellingen til Tons of Rock 2016 er i gang. Svenskene leverte et fantastisk nytt album i 2015, og i år er klassikeren The Final Countdown 30 år gammel. I tillegg til den svenske hardrocksgiganten med megahiten ALLE har hørt, og som har 185 millioner(!) avspillinger på Youtube, kommer blant andre The Dogs med Kristopher Schau i spissen til Fredriksten Festning for å vise at mens enkelte diskuterer hvorvidt rocken er død, så er det andre som er ute i felten og motbeviser det. Vi er også veldig fornøyde med å kunne presentere Østfolds rockstar no 1, Åge Sten Nilsen og hans Ammunition, og et nylig gjenoppstått Red Harvest, pionerene innen industriell ekstremmetall. I tillegg kommer The Shrine, Pil & Bue, Vesterbron, Ethereal Sin, Heatseekers og selveste Mannskoret!

Tidenes Rock & Metal lineup
Fra før har vi annonsert legender som Black Sabbath på sin avskjedsturne. Eksklusive Norgeskonserter med Alice Cooper, Megadeth og Behemoth. Legender som Raga Rockers og Nikki Sixxs Sixx:AM, samt hardrockens nye ikoner Ghost, som nylig fikk Grammy-prisen både i USA & Sverige. Det vel ingen som helst tvil om at vi står ovenfor tidenes rock- og metal-lineup i Norge.

Rekordsalg
Vi forventer nå over 20.000 gjester innenfor portene fra 23.-25. juni, og bortimot en dobling av tidligere år. Tons of Rock har satt seg godt til rette bak roret på festivalskuta i rock- og metalsjangeren, og der har vi tenkt til å bli! Fantastisk vakre Halden og Fredriksten Festning blir høysetet for Norges rockefamilie, og det har publikum allerede bekreftet med forhåndssalget av billetter, som er så stort at vi anbefaler ALLE å kjøpe billett i forkant.

Dagsprogrammet til vår vanvittige festival er da som følger:

Tons_2016_Webposter_final

 

Hjemmeside  |  Facebook

Kjøp billetter her!

 

Nyheter

Fire nye band til Tons of Rock

Tons of Rock 2014

Fire nye band til Tons of Rock  |  Halvparten av festivalpassene er solgt

Rekordsalg

Tons Of Rock kan melde om et veldig bra forsalg for 2016. Med torsdagsbilletter utsolgt, VIP- og hotellpakker utsolgt, og nå over halvparten av festivalpassene revet bort fem måneder før Tons of Rock på Fredriksten Festning i juni 2016, nøler vi ikke et sekund med å allerede kalle sommerens store rock- og metalhappening i Norge for en suksess.

Med trekkplastre som Black Sabbath som holder sin siste Norgeskonsert, eksklusive konserter i Norge med både Megadeth og Alice Cooper, samt navn som Ghost, Sixx:A.M., Rival Sons og Raga Rockers gir oss allikevel ikke lysten til å hvile på laurbærene, og vi fortsetter å invitere kanonband som vi vet at vårt publikum har ønsket seg.

Nye band

Vreid har i en årrekke vært flaggskipet i den anerkjente sognametalen, en bevegelse initiert av legendariske Windir, som også bandet stammer tilbake til. Vreid har turnert land og strand i både inn- og utland med stor suksess, og har sju album i sekken på sin over ti år lange karriere. Vreid kom i høst med mesterverket ”Sólverv”, som har fått anmelderne til å gå løpsk med terningene, og det er nå på tide å få gutta til Tons of Rock!

Vreid-Foto-Eivind-Hemann

El Caco er underdogene fra Lillestrøm som alltid ligger og vaker i vannskorpa når norsk rock skal oppsummeres. Nå er de tilbake med det herlige albumet ”7”, som viser et band sultnere enn noen gang. Et av de svetteste og feteste livebandene du noensinne kommer til å få se kommer til å blåse oss av sletta!

El_Caco

The Carburetors, som er avkommet til en Harley Davidson og en amerikansk bil fra 1967, fostret opp hos Lemmy, er det skinnkledde monsteret de fleste etter hvert kjenner som originatorene av Fast Forward Rock ’n’ Roll, og med et etterlengtet og kritikerrost album i hyllene nå, kommer den beryktede V8-introen til å riste grunnvollene på festningen i sommer.

The_Carburetors

MGLA er nok et bevis på at vi tenker bredt, og vi leter med lys og lykter i alle sjangre etter pur kvalitet. MGLA er definitivt et av de absolutt beste og mest spennende bandene fra den mørke undergrunnen i dag. I 2015 ga det polske black metal-bandet ut den framtidige klassikeren Exercises in Futility, og nå er det på tide at de presenteres for et bredere lag av et kvalitetsbevisst norsk publikum.

Mgla

”Vi er umåtelig fornøyde med programmet vårt for 2016 sier produksjonssjef Mads Martinsen. Samlingen av legender gjør dette til en historisk fest i Østfold i 2016. Nå slipper vi 3 norske band som oser kvalitet og viser bredden og ikke minst hvor sterk rocken & metalen er i Norge i 2016. Vi leter alltid etter spennende navn på vei opp fra andre land også, og MGLA er definitivt et slikt band. Billettsalget viser at vi leverer det publikum vil ha, og vi er henrykt over å se at vi i tillegg til å være utsolgt for dagspass for torsdagen, allerede nå har solgt over halvparten av festivalpassene”.

Tons of Rock hjemmeside